Kjemper for kurdisk kvinnekamp

Bildene var i nesten alle vestlige medier i 2014: Smilende, kurdiske kvinner, ikledd kamuflasjeklær spritet opp med fargerike hodetørklær, med våpen i hånd. «ISIS frykter disse kvinnene fordi islamister tror at de ikke kommer til paradis om de blir drept av en kvinne», var hovedpoenget, ofte det eneste poenget, i artiklene som fulgte bildene.

– Det stemmer at Daesh (kritisk navn på ISIS, red.anm.) tror det. Men medienes dekning av kurdiske kvinners kamp – mot Daesh og andre – var likevel ekstremt overfladisk og forenklende. Fokuset var på kvinnenes vakre hår og ansikt – «tenk at så pene, ugifte jenter tør å tøffe seg mot islamistene», liksom. Men kurdiske kvinners kjemper ikke bare mot Daesh. De kjemper for et radikalt politisk prosjekt! For kvinners posisjon og retter, og et genuint annerledes samfunn! Det var helt utelukket i mediedekningen, sier Dilar Dirik til Dagsavisen.

Et nytt samfunn

Dirik er doktorgradsstudent ved University of Cambridge, og har blant annet forsket på feminisme og den kurdiske frigjøringsbevegelsen. I kveld møter hun den svenske forfatteren Mustafa Can og stipendiat i kjønnsforskning Hannah Helseth for å snakke om «Badass Kurdish Women» på Litteraturhuset i Oslo. Arrangementet er en del av de pågående Saladindagene, som i år handler om kurdernes situasjon.

– Kvinnelige kurdiske soldater driver selvforsvar mot Daesh. Men det er ikke alt. Enda mer enn det, kjemper de for et nytt, radikalt annerledes samfunn. For å knuse patriarkatet, sier Dilar Dirik.

Følg Dagsavisen påFacebook ogTwitter!

Skryter av voldtekt

Men for å ta Daesh, alias ISIS, først:

– Daesh er ekstremt kvinnefiendtlig. Alle sider, i alle kriger, bruker vold mot kvinner som en del av krigføringen. Syriske styrker også. Men Daesh bruker voldtekt og sexslaveri som sitt aller viktigste våpen. De voldtar særlig minoritetskvinner, for eksempel kurdere eller kristne, og skryter stolt av det etterpå. Det er spesielt. Andre styrker skryter ikke etterpå, men for Daesh er det en viktig del av propagandamaskinen at de voldtar og selger folk som sexslaver. Derfor flykter folk Daesh før de kommer. Derfor må de kjempes ned, sier Dirik.

Kvinner i kamp

At særlig kvinner ønsker å kjempe imot slik systematisert vold mot kvinner, er ikke så underlig, syns hun. Likevel er det kurdiske kvinner som står i front i den militære kampen mot Daesh. Kvinner i andre land i Midtøsten bidrar i langt mindre grad i væpnet kamp.

– Kurdiske kvinner har kjempet som soldater i mange tiår. Mot Iran, Tyrkia, Saddam Hussein. Jeg er født i 1991, og oppvokst med kvinnelige soldater. De har alltid vært en viktig del av de kjempende kurdiske styrkene, av kurdernes kamp, sier Dirik.

Dobbel undertrykking

De er og en viktig del av det kurdiske arbeiderpartiet, PKK. Og da er vi over på kjernen i kurdiske frigjøringssoldaters politiske motivasjon for å delta i krig:

– For menn er krig alltid nok en mulighet for å sikre seg enda større makt. For kvinner er krig en mulighet til å endre hele systemet, og fordele ressurser og makt på en helt ny måte, etter helt andre kriterier. Kvinnelige kurdiske frigjøringssoldater kjemper ikke for at Kurdistan skal bli et land helt likt alle andre, ikke nok et kapitalistisk patriarkat. Vi ønsker virkelig frihet, reell likestilling. Kurdiske kvinner undertykkes på mange nivå: Som representanter for en etnisk gruppe undertrykkes vi på statsnivå. Som kvinner av patriarkatet, av menns maktstrukturer. Derfor kjemper kurdiske kvinner. Derfor må kampen lykkes, sier Dirik.

Halvparten kvinner

Hun beskriver hvordan den kurdiskdominerte delen av Syria, Rojava, styres. Siden september 2013 er Rovaja erklært som en autonom region i Syria. Da ISIL angrep Kabone i Rojava, ble de kjempet ned av kurdiske frigjøringssoldater, hvor en av tre er kvinner.

– Arbeiderpartileder Abdullah Öcalan er veldig radikal. Det er han som sier at patriarkatet – menn som system – må ødelegges. I stedet vil han lage en demokratisk konføderasjon basert på reell likhet mellom kjønnene, på økologisk bærekraft, og på grasrotdemokrati, sier Dirik.

I praksis betyr det at Rovaja styres etter prinsippet med delt ledelse, hvor alle verv gis til en kvinne og en mann som styrer sammen.

– Det er gjennomført på alle nivå, fra små lokale komiteer, til byråd, regionsråd og oppover. For hvert nivå fins det dessuten en ren kvinnegruppe som til enhver tid kan legge ned veto mot det den kjønnsblandede komiteen bestemmer. I disse komiteene finner vi vanlige kvinner. Ikke eliten, men vanlige tibarnsmødre, kvinner som ikke kan lese. Folket.

Kvinner som ledere

Resultatet er at det i syrisk Kurdistan, Rovaja, er uttalte forbud mot flerkoneri, mot brudepriser, mot å bruke vold mot en kvinne du er gift med.

– I patriarkatet tvinges kvinner til å kjempe mot hverandre. Det blir ingen solidaritet igjen. I Rovaja bygges kvinners styrke opp. Abdullah Öcalans tydelige tale betyr enormt mye. Kvinner kjemper ofte i krig, bare for å forbli marginaliserte etterpå. Öcalans posisjon tvinger folk til å se kvinner som ledere også etter krigen.

Knuse patriarkatet

Det er de også i mange andre land, Norge inkludert. Men det er ikke ledere som Erna Solberg Dilar Dirik snakker om.

– Kurdiske kvinner kjemper ikke for det man i det kapitalistiske patriarkatet kaller «kvinners rettigheter», men for å knuse patriarkatet. Hva hjelper det meg om Angela Merkel styrer i Tyskland, om Hillary Clinton vinner i USA? De er del av et råttent kapitalistisk system, representanter for land og militærorganisasjoner som tar seg til rette og bomber flatt i andre land, og slik skaper grobunn for ISIS og lignende. Nå gir EU Tyrkia tre billioner Euro for å sende flyktninger tilbake. Tyrkia, som er en menneskerettslig krise, støttes på alle vis av NATO og EU. Solidaritet handler om å ta grep i eget land. Utvikle politisk kunnskap. Det er fint med økonomisk støtte til kampen mot ISIS. Men det viktigste andre kvinner og menn kan gjøre for å støtte kurdiske kvinners kamp, er å gjøre revolusjon i eget land. Utvikle politisk kunnskap. Sette seg inn i ting. Vi trenger ikke kapitalistisk, corporate, feminisme. Vi trenger å endre strukturene, sier Dirik.

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist