2
GRØSSER
«Kadaver»
Regi: Jarand Herdal
Norge, 2020
Det mangler ikke gode tilløp til stemningsdreven uhygge i «Kadaver». Dette er den første norske spillefilmen produsert for Netflix, regissert av den ferske filmskaperen Jarand Herdal. Dette regnes som hans første virkelige spillefilm, selv om han har filmprosjekter og videoproduksjoner bak seg fra før (blant annet for Astrid S og Alan Walker), og 24-åringen viser seg som et åpenbart talent som makter å sette sitt eget bumerke selv på en sjangerfilm. Visuelt og stilistisk drar «Kadaver» deg rett inn i et definert univers, et postapokalyptisk samfunn og et forrevent storbybilde etter en atombombe og en verdenskrig. Her er innspillingskulisser og åpenbart påkostede CGI-manipulasjoner av Tsjekka satt inn i en gjennomgående mørk og nærmest gotisk ramme med dunkle trappeoppganger, svartdraperte leiligheter som oser fordums prakt, og en undergangsfølelse preget av akutt matmangel og fiendtlig stemning mens samfunnet rakner i alle ledd.
Det er et godt utgangspunkt for en grøsser som antyder at grensene mellom virkelighet og fantasi også er i ferd med å oppheves. Historien i denne fascinerende rammen er dessverre ikke like slående.
Les også: Filmanmeldelse: «Børning 3»: Rånere i rundkjøring
Herdal er en filmskaper som ut fra et auteur-synspunkt vil og bør gjøre mye på egen hånd, men deler av manusarbeidet på «Kadaver» skulle han nok vurdert å overlate til andre. Den ganske skrinne historien strekkes i det lengste for å fylle nær halvannen times spilletid, og dialogen er sjablongaktig og innimellom stikkordsmessig. Så skal det sies at det som er av dialog, både også den ikke direkte uttalte, håndteres førsteklasses av skuespillerne. Det er likevel ikke nok til å heve filmen opp mot gjennomsnittet.
Sentral informasjon og identifikasjon skjer gjennom «plakater», nærmest som i de gamle stumfilmene. Det kunne vært en fin effekt i seg selv, men her blir det mer som nødrim. For eksempel nærbilder av skitne avisforsider eller en gammel teaterplakat for «Macbeth» der Leonoras (Gitte Witt) navn er oppført som hovedrollen. Slik får vi vite at filmens hovedperson har vært skuespiller og stjerne. Men håper man da på forbindelser til Shakespeare-stykkets blodige intriger eller Lady Macbeths vrede, vil man kanskej bli skuffet.
Les også: Filmanmeldelse «Et glass til»: Skål!
Leonora og Jacob (Thomas «Fingern» Gullestad) og datteren deres Alice holder seg i relativ trygghet i en krigsherjet bygård, da de en dag inviteres til en teaterforestilling av en tivolilignende skikkelse (Helge Jordal). En teaterforestilling mens verden går under? Som i tillegg skal servere gjestene mat? Det er selvsagt for godt til å være sant. På et gammelt prakthotell som skuer over byen har den tidligere regissøren Mathias Vinterberg (Thorbjørn Harr) satt opp en forestilling der han tar hele hotellbygningen i bruk, og holder en følelsesladet tale til sitt publikum før han sier at alt som skjer denne kvelden er iscenesatt, alt er en del av teatret. Så får de utdelt gullfargede masker og lar seg drive av nysgjerrigheten inn gjennom korridorene og inn bak lukkede dører. Datteren Alice, godt håndtert av Tuva Olivia Remman, blir veiviser ned i «eventyrlandet».
Les også: Lager skrekkfilm på lavbudsjett
Assosiasjonene til andre skrekkfilmer der hoteller eller sanatorier har spilt en rolle i seg selv er nærliggende, men etter hvert som dette eventyret utarter, eller ikke utarter, blir gangene svært lange og dørene åpnet til det kjedsommelige. En famlende tematisk overbygning om hva mennesker er i stand til å gjøre med hverandre i en krisetid blir klisjémessig bearbeidet i et scenario der ingen vil hverandre vel. Ideen om et teater som utspiller seg i et helt hotell er imidlertid god, og det lages selvsagt slike forestillinger også i virkeligheten, fra ulike institusjoner, uten så fatale konsekvenser som for publikum i «Kadaver». Her i Norge har blant andre teatergruppa De Wangen rigget teaterforestillinger der de for eksempel har tatt hele Oslo S i bruk, eller som i høst, skapt et helt gammelt kjøpesenter i gamle lagerlokaler der publikum driver gjennom.
Les også: Filmanmeldelse «Shirley»: Hvem er redd for Shirley Jackson?
Hotellet som teaterscene åpner for uante muligheter i en sjangerfilm, men er bare en av mange sjanser som skusles bort i et slett manusarbeid. Gitte Witt bærer filmen sammen med en riktig så ond Thorbjørn Harr i rollen som «regissør», mens Gullestad, Stig Frode Henriksen og Trine Wiggen henvises til roller med ståplass på galleriet. Når historien ikke er bedre, og etter hvert også ganske så forutsigbar, hjelper det ikke om det visuelle håndverket er aldri så lekkert.
Det er hyggelig nok blitt laget flere grøssere og spenningsfilmer i Norge de siste årene, de aller fleste utenfor offentlige støtteordninger og med minimale budsjetter. Da er det synd at ikke «Kadaver» er blitt bedre. Det bør være et tankekors for norske filmskaperes videre vei inn i den for mange lukrative globale strømmeproduksjonen at ikke åpenbare svakheter fanges opp og korrigeres underveis, selv med profilerte produsenter og pengesekken til Netflix i ryggen.