Film

Løfter blikket mot dommedag

Endetidsfilmen er nær. «Don’t Look Up» føyer seg inn i en svært lang rekke filmer om slutten på verden slik vi kjenner den.

«Don't Look Up»

Den stjernespekkede Netflix-filmen om en ødeleggelseskomet på vei mot jorden, er blitt et internasjonalt fenomen i kjølvannet av kinopremieren og Netflix-lanseringen på selveste julaften. Hvorvidt den er en gave til menneskeheten kan diskuteres, men det er nettopp det som skjer. Den diskuteres. Det er en av få filmer, for ikke si komedier som er blitt et like naturlig tema for seriøse mediekommentatorer som filmbloggere. Det skyldes på ingen måte bare det faktum at Adam McKay («The Big Short») har valgt skuespillere fra øverste hylle, men siden den blant annet viser hvordan mediene helst jager det folket vil ha, blir «Don’t Look Up»s stjernegalleri en slags selvoppfyllende profeti i seg selv. Med Leonardo DiCaprio som vitenskapsmann, Jennifer Lawrence som Greta Thunberg-lignende stipendiat og Meryl Streep som republikansk president i spissen.

Det dreier seg om en satirisk komedie forkledd som en allegori over klimakrisen, som forteller hvordan oppdagelsen av en nært forestående katastrofe er plent umulig å formidle til resten av verden. Etter at to forskere beregner den dødelige kometens kurs mot jorden gjøres det iherdige forsøk på å alarmere myndigheter og offentlighet. Men politikernes og medienes evne til å gjøre alt til et spill blir bare enda mer tydelig når verden har fått dødsdommen og menneskeheten seks måneder igjen å leve.

«Don’t Look Up» samler noen av Hollywoods fremste skuespillere, her Cate Blanchett (fra venstre), Tyler Perry, Leonardo DiCaprio og Jennifer Lawrence.

Klodenes kamp

«Don’t Look Up» er ikke unik i filmhistorien. I 1953 ble filmatiseringen av H.G. Wells roman «War Of The Worlds» fra 1898 et speilbilde på den voksende frykten for konsekvensene en kald krig og atomkappløpet mellom øst og vest kunne få for menneskeheten. Stanley Kubricks «Dr. Strangelove» (1964) er bare en av mange filmer i kjølvannet som på mer eller mindre underholdende og seriøst vis forsøkte å kommentere en stadig mer betent samtid. Da Steven Spielberg lagde sin nyinnspilling av «War Of The Worlds» i 2005, var det fortsatt invasjonen av fiendtlige vesener som var hovedelementet, men visuelt og indirekte spilte Spielberg på et annet scenario, terrorfrykten og angrepet mot tvillingtårnene i New York fire år i forveien.

Alle omveltende hendelser det siste århundret har gitt oss filmer som avspeiler en påfølgende undergangsfølelse. Bølgen av filmer om gigantiske mutasjoner og zombiefilmer kan ses som allegorier over det være seg klimautfordringer eller atomfrykt og radioaktiv påvirkning på natur og mennesker. Og ikke minst smittsom sykdom, virus og det som verre er. Zombiesjangeren strekker seg i hovedsak fra George A. Romeros banebrytende «Night of the Living Dead» i 1968, via Danny Boyles «28 Days later» på begynnelsen av 2000-tallet, til angsten for den verdensomspennende pandemien slik «World War Z» i 2013 på spektakulært vis foregrep våre dagers innerste smittefrykt.

All uf us are dead

«All Of Us Are Dead» på Netflix

Få sjangre er så internasjonale som zombiesjangeren innen film og TV-drama. På filmfronten er sørkoreanske «Train to Busan» blitt en moderne klassiker, om zombier som er et resultat av et mildt sagt feilslått bioteknologisk eksperiment. En av de «infiserte» sniker seg med på et tog fullt av passasjerer, som vogn for vogn må kjempe for livet. Dette konseptet har fått mange avleggere, og nå i januar 2022 kommer det enda en, en 12 episoders serie fra Netflix. Også den er sørkoreansk, «All Of Us Are Dead», nå med skoleelever fanget i skolebygningen og i klasserom som kjemper for å holde de udøde hordene ute.

Men siden klimakrise og epidemier er vår tids melodi når det kommer til filmer og TV-serier, kan de like gjerne kan handle om tiden etter en katastrofe som oppkjøringen mot den eller hendelsen i seg selv. Den senere Gullpalme- og Oscar-vinneren Bong Joon-ho («Parasitt») var en foregangsregissør i så måte da han lagde filmen «Snowpiercer», en slags kombinasjon som også fikk en TV-serie-avlegger. Her er det en liten gruppe overlevende på et ustoppelig tog som raser langs skinnene i en ugjestmild, klimaødelagt og bunnfrosset verden ødelagt som følge av global oppvaring. Og nå er global klassekamp komprinert til en stygg konflikt blant passasjerene kjemper om de små ressursene som er igjen.

«Don’t Look Up»

De store katastrofefilmene

For bare noen år siden var selve «eventyret» den lille helten i det store infernoet. Slik slo Roland Emmerichs «The Day After Tomorrow» inn i klimadebatten med sin istidsvisjon, men var først og fremst underholdende som katastrofefilm. Emmerichs nye katastrofespetakkel «Moonfall» med planlagt kinopremiere nå tidlig i 2022, er forresten et ventet unntak i den nye trenden. Her er det månen som er tiltet ut av kurs og nærmer seg jorden, om ikke Halle Berry blant andre kan hindre den store katastrofen, riktignok med en twist.

Apropos Emmerichs filmer, så framstår «Don’t Look Up» i denne sammenhengen som den intelligente lillebroren til den i sammenhengen mest kjente Emmerich-sluggeren, «Armageddon» med Bruce Willis i hovedrollen. Den var et «kometen kommer»-rabalder som er Hollywood på sitt verste.

«Moonfall» er neppe en minimalistisk dommedagsfilm, Roland Emmerichs tidligere filmer tatt i betraktning. Kinopremiere nå på nyåret.

Katastrofe- og apokalypsefilmen er blitt smartere med framveksten av uavhengige filmskapere, internasjonale impulser og strømmekanalenes satsing på kvalitet. I skyggen av «Don’t Look Up» fikk vi bare denne julen flere engelskspråklige titler som reflekterer over verdens undergang. «Station Eleven» dukket opp på HBO Max, en miniserie som føyer seg inn i en stadig voksende bulk av postapokalyptiske stiløvelser. I «Station Eleven» har katastrofen allerede skjedd, etter det man forstår har vært et lignende scenario som i «Don’t Look Up». Altså en verden som ikke vil høre på advarslene om hva som er i ferd med å skje.

Station Eleven på HBO Max

«Station Eleven» er ingen satire, derimot et bekmørkt drama som via ulike tidsepoker følger en liten gruppe overlevende etter at en influensalignende pandemi har utslettet det meste av menneskelig liv. Serien står fint på skuldrene av andre seriøse klassiske postapokalyptiske titler som Cormac McCarthy-filmatiseringen «The Road» og Michael Hanekes «Ulvetid». Og kanskje kan vi legge til den nye Casey Affleck-filmen «Light Of My Life» på Viaplay, som også handler om overlevende etter en pandemi.

«Station Eleven»

Klimakrisen er ved siden av den aktuelle pandemiske tilstanden vår tids virkelig store utfordring, men åpenbart like vanskelig å skjønne for beslutningstakerne som det er å fatte virkningen av en komet i fritt fall. Klimaet spiller inn i britiske «Silent Night», en julefilm med et noe annerledes budskap, som her hjemme infiserte leiekanaler som SF Anytime nå i julehøytiden. Med Keira Knightley, Matthew Goode og Lily-Rose Depp i de fremste rollene møtes et vennelag til tradisjonell Boxing Day-middag 2. juledag. I den beksvarte komedien blir det snart klart at miljøkatastrofen er en realitet, og at giftskyen som nærmer seg vil gjøre middagen til deres aller siste. «Silent Knight» har et litt fjollete forsett, men den bekrefter en økende tendens til at det er den menneskelige eksistensielle reaksjonen på utviklingen og ikke hendelsene i seg selv som står i sentrum.

Station Eleven

Saken fortsetter under videoen

Donald Trump-parodi

I «Don’t Look Up» blåses de menneskelige reaksjonsmønstrene opp til det groteske, som avskygninger av verden slik den kan framstilles i parodiene. Men det er ikke mer parodisk enn at den amerikanske presidenten, spilt av Meryl Streep, er en tidligere nakenmodell med populistiske og narsissistiske gener av åpenbar Donald Trump-natur. Hun legger først problemet til side som en del av en avledningsmanøver under en problematisk høyesterettsutnevnelse. En seriøs storavis som i filmen heter New York Herald tar imidlertid varslerne seriøst, og saken selges inn til USAs største morgenshow på TV. Men i et mediesamfunn der nyhetsankrene er striglet og alle programinnslag eller avisartikler veies etter seere og klikk, har åpenbart dommedagsnyheter dårlige kår. Og uten at vi skal røpe alt, kommer en kloning av Elon Musk og Amazon-gründer Jeff Bezos inn som en joker idet folk faktisk begynner å skjønne at det står om livet.

«Don’t Look Up» er blitt både omfavnet og utskjelt. Enkelte anmeldere og kommentatorer mener temaet er alt for alvorlig til at det kan spøkes med på en så lemfeldig måte, mens andre igjen ikke fanger de satiriske poengene. Eller for den saks skyld hovedpoenget. I Sverige er den blitt gjenstand for en av de nye årets første store kulturdebatter, etter at SVTs svar på “frokost-TV” inviterte en astronom til å forklare hvorvidt «Don’t Look Up»s kometscenario er sannsynlig eller ikke. SVT har ifølge kritikerne ikke fått med seg filmens hovedpoeng, nemlig klimaallegorien. Men for mange fler er den også blitt en vekker, og den etterfølgende debatten er en påminnelse om at hvis man ønsker å nå ut med et alvorlig budskap, må det kraftig lut til. Slik blir filmen også på det punktet en selvoppfyllende profeti.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen