---
4
FILM
«The King’s Man»
Regi: Matthew Vaughn
Eng./USA - 2021
---
I disse tider er vi vant til at kinofilmer blir utsatt, og de fleste storproduksjonene ble fullført før pandemien startet. «The King’s Man» stiller allikevel i en særklasse: premieren var opprinnelig spikret til vinteren 2019, før den etter imponerende åtte utsettelser nå endelig dyttes ut i dagslyset drøye to år senere. Verdt ventetiden? Tja, kanskje for oss som tross alt har stor sans for «Kingsman»-serien. Dette er Matthew Vaughns tredje film basert på tegneseriene av Mark Millar og Dave Gibbons (noe som teknisk sett gjør dette til enda en Marvel-film, antar jeg), etter «Kingsman: The Secret Service» (2014) og «Kingsman: The Golden Circle» (2017).
Vaughn har prøvd å posisjonere «Kingsman»-filmene som en mer politisk oppviglersk, oppdatert og hyperaktiv utgave av James Bond, som nyter godt av en høyere aldergrense og fravær av erkebritisk måtehold. Så jeg antar at det er en viss logikk i at halve rollelista denne gangen består av skuespillere som har dukket opp i Daniel Craigs 007-filmer. «The King’s Man» føles imidlertid mer som en tradisjonell matinefilm av den gamle skolen, som bare er noen stygge ord, seksuelle referanser og brutale kampscener unna et familievennlig actioneventyr.
[ Dette er de beste filmene på Netflix ]
Alt starter med en melodramatisk tragedie og ender med en Errol Flynn-inspirert sverdkamp – pluss et lite nikk til en av Roger Moores beste Bond-filmer. I motsetning til de tidligere kapitlene i «Kingsman»-serien vikler Vaughn inn virkelige hendelser inn i denne mytologien, mens han går tilbake til start og forteller opprinnelseshistorien til dette topphemmelige etterretningsbyrået. I 1902 jobber hertugen Orlando Oxford (Ralph Fiennes) som frivillig hjelpearbeider for Røde kors under boerkrigen i Sør-Afrika, der han mister sin elskede kone Emily til en snikskytter. Tolv år senere har han opprettet et spionnettverk bestående av tjenestefolk i maktens korridorer, under ledelse av hans trofaste sjåfør Shola (Djimon Hounsou) og guvernanten Polly (Gemma Arterton). Målet er å forhindre flere voldsomme konflikter, men nå står England på randen til «Den store krigen». Hertug Orlando er av den oppfattelse at aristokratiske privilegier ikke er noe man gjemmer seg bak, men en forpliktelse man prøver å leve opp til. Noe som ikke forhindrer at han er en overbeskyttende far, som gjør sitt beste for å skjerme den attenårige sønnen Conrad (Harris Dickinson) fra å tjenestegjøre som soldat.
[ «Sovekupé nr. 6» er medrivende filmkunst i sakte fart ]
I yngre dager var Oxford en dekorert krigshelt, som ble en pasifist etter å ha opplevd imperialismens grusomheter på slagmarken. Feltmarskalk Herbert Kitchener (Charles Dance) sender Oxford til Sarajevo for å beskytte sin gode venn Franz Ferdinand (Ron Cook). Sønnen Conrad forhindrer bombeattentatet, men Gavrilo Princip (Joel Baseman) klarer fortsatt å skyte ihjel erkehertugen med startskuddet til første verdenskrig. Mektige krefter er i sving for å presse stormaktene inn i et selvdestruktivt maktspill: sentralstyrt av en Spectre-aktig kabal under ledelse av Shepherd. En skotsk superskurk som holder seg i skyggene, og viser seg å ha veldig vage motivasjoner for å utslette det britiske imperiet. Hans håndlangere inkluderer den tyske okkultisten Hanussen (Daniel Bruhl), som manipulerer keiser Vilhelm II (Tom Hollander) - mens den karismatiske sjarlatanen Grigorij Rasputin (Rhys Ifans) kontrollerer hoffet til hans fetter tsar Nikolaj II (Tom Hollander, igjen) av Russland.
Den tredje fetteren i denne adelige familiekonflikten er britiske kong George V (Tom Hollander, nok en gang), som frykter at England vil gå tapende ut av krigen med mindre de klarer å få USA til å stille opp for de allierte. Fun bonus-fact: regissør/manusforfatter Matthew Vaughn er faktisk i slekt med sistnevnte fra farssiden, noe som muligens forklarer hvorfor George V er en av de få kongelighetene som ikke er portrettert som et inkompetent fjols.
At Vaughn selv har aristokratiske aner forklarer muligens hvorfor han ser ut til å ha et så motsetningsfullt forhold til den britiske overklassen. På den ene siden har han åpenbart en beundring for de tapte tradisjonene rundt arthuriansk ridderlighet, erkebritisk verdighet og hvordan man ter seg som en ekte gentleman. På den annen siden har Vaughn er like åpenbar forakt for det britiske imperiets maktmisbruk, imperialisme og tomme floskler om æren av å dø for sitt kjære fedreland.
«The King’s Man» er mindre gjøglete enn forgjengeren «The Golden Circle», og mindre oppviglersk enn den første filmen i serien. Vaughn tar sitt utgangspunkt i virkelige hendelser og personer denne gangen, som inkluderer Mata Hari (Valerie Pachner), president Woodrow Wilson (Ian Kelly) og Lenin (August Diehl). Dette er ikke akkurat noen historieleksjon, og filmen strever grådig med å modulere det rette toneleiet. I det ene øyeblikket får vi se utsultede fanger i en britisk konsentrasjonsleir og traumatiserte soldater som gråter i hverandres armer ved Ingenmannsland. I det neste slikker den gale munken Rasputin låret til hertugen av Oxford, vurderer å ha analsex med sønnen hans og deltar i en kosakkdansende kampscene akkompagnert av Tsjajkovskijs «1812-overtyren». I kjent stil kjenner ikke Matthew Vaughn helt sin egen begrensning, men har i det minste iscenesatt nok en publikumsvennlig røverfilm med stor underholdningsverdi.
P.S. En scene midtveis i rulleteksten legger opp til en fortsettelse som utspiller seg under andre verdenskrig, og opptakene av den fjerde filmen i serien, «Kingsman: The Blue Blood», starter angivelig til høsten. I tillegg har Vaughn planer om en avlegger-kabelserie med tittelen «Statesman», så dette blir etter alt å dømme ikke slutten på serien.
