Uttrykket «ulv i fåreklær» er velkjent men når man møter Michael Haneke fårman inntrykk av at han er selve personifiseringen av det motsatte et får iulveklær. På film er han en av Europas mest kontroversielle regissører enmester i å skape ubehag knyttet til vår generelle hverdag og levesett. Men ivirkeligheten er denne tilsynelatende iskalde og kyniske fatalisten enutsøkt hyggelig mann som konstant bryter ut i en varm latter. Hans sistefilm «Le Temps Du Loup» («Ulvetid») er om livet til en liten gruppemennesker etter en større katastrofe en film som kan ses som en realistiskscience fiction som tangerer mytene forbundet med katastrofeteoriene ogmenneskets behov for noe større.
Det er en myte at når krisen er som nærmest så griper man til detovernaturlige. Dette er en myte jeg også har forfulgt i denne filmen sierMichael Haneke til Dagsavisen og kan videre fortelle at tittelen om ikkehistorien er inspirert av de gamle gudekvadene i Edda da spesielt Voluspá.
Pianolærerinnen
Første gang vi ble oppmerksomme på Michael Haneke var gjennom den svartekomedien «Bennys Video» en skarpt satirisk kommentar til mediesamfunnetrundt oss laget av en regissør som til da hadde hatt TV som sittarbeidsredskap. Siden forårsaket han et etisk jordskjelv med «Funny Games»om et gisseldrama der fangene driver en sadistisk lek for gisseltakernesegen fornøyelses skyld. Også den filmen en kritikk av et stadig mer moralskforringet mediesamfunn. Hans forrige film i Norge var «Pianolærerinnen» medIsabelle Huppert i hovedrollen. Det var en film om kommunikasjonssviktisolasjon og seksuell forkvakling i lys av en sterk ensomhetsfølelse. Filmenslippes på DVD denne uka.
Den handler om en nevrotisk kvinne som representerer det samfunnet vilever i og hva det kan gjøre med oss. Men selvsagt er pianolærerinnensreaksjonsmønster dratt ut i det ekstreme sier Haneke om filmen som skaffethan et langt større publikum enn han har hatt tidligere.
Nå er han altså aktuell på norske kinoer med «Ulvetid» en langt svarterefilm om hva som skjer med enkeltmennesket i etterkant av en katastrofe. Ikkeakkurat en hverdagsfilm det heller.
Hvorfor skulle vi alle lage den samme typen filmer? De fleste velger ålage lykkelige feelgood-filmer jeg foretrekker å lage filmer som snakkerdet samme språket som realiteten gjør sier han.
Ikke hyggelig
Jeg vil lage film i forståelse med at film er en kunstform. Og hvis viskal lage kunst som reflekterer livet slik det virkelig er må vi også gjøredet i forståelse med at livet ikke alltid er like hyggelig. Nå kan man ogsålage komedier ut av livets skyggesider slik Charlie Chaplin var en mesteri men jeg er nå engang ikke Charlie Chaplin.
Du har valgt å lage en film om de overlevende etter en katastrofe men erdet også en film om en eventuell intimitet som vil oppstå mellom menneskersom deler den skjebnen å overleve en slik altutslettende katastrofe?
Ja den ideen jeg hadde i hodet da jeg lagde «Ulvetid» var at vi hver dagopplever vold og krig gjennom det vi får servert gjennom tv-nyhetene ogmedia. Men dette er alltid vold som rammer andre steder og andre folk ennoss selv. Jeg stiller spørsmålet om hvordan ville vi reagert om det haddeskjedd oss? På tross av hva TV-en forteller oss som bor her i Europa sålever over halvparten av verdens befolkning i områder der freden ikke er enselvfølge. Filmen utforsker derfor hvordan du jeg og andre mennesker villeoppført oss hvis en katastrofe inntraff. Om det er atombomben et jordskjelveller et vulkanutbrudd er derfor irrelevant og heller ikke forklart ifilmen.
Følelseskald
Mange av dine tidligere filmer har nærmest vært kommentarer på hvordanmedia påvirker oss. «Ulvetid» er mer konvensjonell i fortellerformen. Er dublitt mer en historieforteller enn en mediekommentator?
Det ligger ikke nødvendigvis en motsetning i de to tingene. I filmer som«Funny Games» og «Bennys Video» fortalte jeg også en historie i tillegg tilat jeg kommenterte. I den neste filmen jeg skal lage er det igjen TVreality og videofilm som er tema. Det jeg ønsker å si med denne filmen larseg lettere fortelle gjennom de mer tradisjonelle metodene. I denne filmenser jeg historien i større grad fra ofrenes side noe jeg ikke alltid hargjort i filmene mine. Den neste filmen min vil bli mye mer følelseskaldsier han og ler hjertelig.
Er «Ulvetid» også en film om klassetilhørighet?
Klassesystemet i Europa har vært en stabil forordning i flere hundre årmen er nå under utvikling. Jeg tror klasseproblematikken vil bli ett av destore temaene i dette århundret på grunn av immigrasjon og migrasjon. Vistår antakelig foran de største forandringene innen samfunnsstrukturen sidenmiddelalderen og dette vil gi seg utslag på så vel lokale og nasjonale plan.
På tross av alt det mørke og dystre i «Ulvetid» viser du også atmenneskeligheten har gode kår i mørket. Er du optimist på menneskehetensvegne?
Jeg er optimist. Hadde jeg vært pessimist ville jeg lagetunderholdningsfilm i vissheten om at folk uansett ikke var mottakelig forrealitetene. Når det gjelder den nye filmen min overlater jeg til publikum ådanne sin egen mening. Noen kritikere mener «Ulvetid» er min mestoptimistiske film. Andre mener det er den mest pessimistiske. En film ellerbok eksisterer ikke før noen har sett den lest den og vurdert den. Jegmener det er en forfatteres og filmskaperes plikt å overlate til den somopplever et verk å danne seg sine egne meninger snarere enn å trykkeferdige meninger nedover hodet på dem sier han og gjentar sitt faste mantraangående det å forklare egne filmer:
Jeg sender ikke budskap gjennom filmene mine budskap er noe man sendermed posten.
