5
KOMEDIE
«The Big Short»
Regi: Adam McKay
USA – 2015
Filmer om finanskrisen har omtrent like stor publikumsappell som dramaer om Irak-krigen og hjemmevideoer av barnefødsler, så jeg kan unnskylde at du i utgangspunktet kanskje ikke har særlig lyst til å se «The Big Short». Det vil i så tilfelle være en stor tabbe. Filmen klarer kunststykket med å summere opp det uoversiktlige kaoset som ledet til finanskrisen på en forholdsvis oversiktlig måte, uten å undervurdere publikums intelligens. Tanken på at den amerikanske økonomien forvaltes som et mafiadrevet kasino er urovekkende nok i seg selv, men galskapen som førte til den globale finanskrisen er så vanvittig at den bare kan skildres som en absurd komedie. «The Big Short» tar sitt utgangspunkt i kalde fakta, skildret i «Moneyball»-forfatteren Michael Lewis’ bok om en gruppe eksentriske luringer som luktet lunta lenge før finanskrisen var et faktum – og bestemte seg for å slå mynt på den kommende elendigheten. Enkelte navn er forandret for å beskytte de skyldige, men filmen holder seg forbausende tett opp til virkelige hendelser.
I San Jose oppdager den private investeringsguruen dr. Michael Burry (Christian Bale) at den amerikanske økonomien er bygget opp på et råttent fundament av dårlige boliglån, og bestemmer seg for å satse hele fondet sitt i en såkalt «credit default swap». Et slags høyrisiko-veddemål som vil gi klientene en formue hvis boligmarkedet bryter sammen. Den slimete Deutsche Bank-megleren Jared Vennett (Ryan Gosling) overhører ved en tilfeldighet Burrys prognoser, og lukter penger. Takket være den typen tilfeldigheter som bare kan skje i virkeligheten ender Vennett opp med å ringe feil nummer, og i andre enden er hedgefond-forvalteren Mark Baum (Steve Carell). En desillusjonert hissigpropp som bærer på så mye forakt for hele banksystemet at han ikke er det spor forundret over at inkompetansen deres kan kjøre hele verdensøkonomien i grøfta. De unge investorene Charlie Geller (John Magaro) og Jamie Shipley (Finn Wittrock) oppdager ved en annen tilfeldighet Vennets teorier, og tar kontakt med den pensjonerte bankmannen Ben Rickert (Brad Pitt) i håp om å få hjelp til å entre samme arena som storspillerne og cashe inn storgevinsten. «The Big Short» har oppbygningen til kuppfilm, og suser av gårde i et så forrykende tempo at vi ikke helt rekker å registrere at vi har blitt korrumpert før det er for sent.
Det er kanskje overraskende at en film som dette er regissert og delvis skrevet av Adam McKay, som tidligere har stått bak gjøglete Will Ferrell-komedier som «Anchorman», «Talladega Nights» og «Step Brothers». «The Big Short» er faktisk hans aller første prosjekt uten Ferrell, men McKeys politiske engasjement har tidligere dukket opp i en rekke syrlige sketsjer for nettstedet «Funny or Die». Han prøvde dessuten å summere opp hele den økonomiske krisen med en syrlig dataanimasjon under slutteksten til politikomedien «The Other Guys», som på mange måter føles som en generalprøve til «The Big Short». Filmen har sanket fem Oscar-nominasjoner, for blant annet beste film, regi og manus. Christian Bale har dessuten sanket en nominasjon for sin beste mannlige birolle, og jeg hadde gjerne sett at Steve Carell gjorde det samme. Han ender opp med å bli filmens mørke sjel, som blir stadig mer resignert og deprimert over galskapen han oppdager. Filmen prøver ikke å gi noen klare svar på om finanskrisen til sjuende og sist skyldtes grov inkompetanse, ren svindel eller en uhellig blanding av begge deler. Men det får vi sikkert rikelig med anledning til å utforske videre når den neste krisen kommer. En ting er sikkert: spillet er rigget, bordet fanger og banken vinner alltid til slutt.