5
DRAMA
«Train To Busan»
Regi: Yeon Sang-ho
Sør-Korea, 2016
«Train to Busan» følger formelen til de amerikanske katastrofefilmene fra syttitallet, bare med zombier istedenfor naturkrefter. La gå at dette ikke er de tradisjonelle George A. Romero-zombiene som subber saktmodig avgårde; men rasende, lynraske beist forårsaket av et virus skapt i et korrupt biotech-konsern. Så mer i tråd med Danny Boyles «28 Days Later» og kinoaktuelle «The Girl With all the Gifts» enn «Night of the Living Dead». Neo-zombier, om du vil.
Dette er spillefilmdebuten til den sørkoreanske regissøren Yeon Sang-ho, som tidligere har stått bak særegne animasjonsfilmer som «King of Pigs» (2011) og «The Fake» (2013). «Train to Busan» har slått alle publikumsrekorder i hjemlandet, og er på god vei til å bli et popkulturelt fenomen – som allerede har fostret en «prequel»-tegnefilm med tittelen «Seoul Station» (også den regissert av Sang-ho), som tar for seg døgnet som leder opp til hendelsene i «Train to Busan». Folk som for lengst har gått lei av zombier kan sikkert avvise dette som en lettvint blanding av «Snowpiercer» og «World War Z», men det forhindrer ikke at filmen er utsøkt underholdende - og suser effektivt avgårde som en hurtigtog helt ute av kontroll.
Den fraskilte hedgefond-forvalteren Seok-woo (Gong Yoo) er alt for travel med karrieren til å delta på datteren Soo-ans (Kim Soo-an) sangopptreden på skolen. Selv om det er fødselsdagen hennes, og greier. Seok-woo rasker bare med seg en Wii-konsoll på veien hjem, uten å huske at hun fikk akkurat samme gave til den forrige fødselsdagen. Alt datteren ønsker seg er at pappa blir med for å besøke mamma i Busan, så i et utslag av dårlig samvittighet tar han motvillig med seg Soo-an på høyhastighetstoget fra Seoul til Busan. På veien til togstasjonen er Seok-woo for distrahert av jobbstress til å reagere noe særlig på at politibiler suser forbi på veien, bygninger brenner og aske daler ned fra himmelen. Sør-Korea er på full fart mot unntakstilstand, kollaps og zombieapokalypse. Innen toget forlater perrongen klarer en dødssyk kvinne å snike seg om bord i en av kupeene. Sekunder senere gjenoppstår hun som en rasende zombie, og så bryter svarte helvete løs. Mens mesteparten av passasjerene blir zombifisert i et rasende tempo, forskanser Seok-woo seg i førsteklassevognen sammen med datteren og en liten gruppe overlevende – som inkluderer to pensjonerte søstre, et baseball-lag utstyrt med hendige balltrær samt den hissige muskelbunten Sang-hwa (Ma Dong-seok) og hans høygravide kone Sung-Gyeong (Jeong Yu-Mi).
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
På veien er Seok-woo nødt til å legge av seg den egoistiske «meg først»-attityden og forvandle seg til en selvoppofrende helt som gjør alt for å beskytte datteren fra en verden full av levende døde. Etter en varsom start blir «Train to Busan» overraskende storslagen, og historien eskalerer hurtig med noen av de mest imponerende zombie-scenene jeg kan huske å ha sett siden «Dawn of the Dead». All mulig ære må gå til statist-koreografene; som har klart å koordinere kompliserte sekvenser der hundrevis av rabiate zombier myldrer over hverandre som rabiesinfiserte rotter. Disse scenene fungerer betydelig bedre enn for eksempel «World War Z», mye fordi «Train to Busan» bare unntaksvis lener seg tilbake på dataeffekter. Zombiene vi møter her er forvridde, spastiske og oppriktig truende skikkelser – men de er hemmet av dårlig nattsyn, noe som leder til noen oppfinnsomme scener der de overlevende prøver å snike seg rundt zombiene så fort toget befinner seg i en mørk tunell. Yeon Sang-ho utnytter togvognene maksimalt for å skape spenning, selv om dette unektelig er mer en apokalyptisk actionfilm enn gørrete ekstremskrekk.
«Train to Busan» tar kjente, kjære stereotyper fra zombie- og katastrofefilmsjangeren, og strømlinjeformer dem for et sørkoreansk publikum. I likhet med George A. Romero starter Yeon Sang-ho med de sosiale kommentarene; han tar sitt utgangspunkt i fjorårets utbrudd av MERS-viruset i Sør-Korea, og kontroversene rundt myndighetenes hemmeligholdelse av informasjon. Det er dessuten et mer universelt tema her: om klassekamp og hvordan karrierejaget har gjort flere generasjoner av den sørkoreanske befolkningen mer egoistiske. Neppe tilfeldig at filmens store skurk er en sosiopatisk konsernsjef som bare tenker på seg selv, mens en av de store heltene er en staut arbeidskar med en sunn skepsis for japper. Det er samtidig det kulturelle særpreget som gjør at filmen tidvis ikke fungerer optimalt for et vestlig publikum. Fremfor alt den sørkoreanske folkesjelens instinktive svakhet for supersentimentalisme; der den melankolske pianoklimpringen sveller opp på lydsporet mens hovedpersonene hulker og krampegråter så det ser ut som om de er i ferd med å kaste opp. Sånt har en lei tendens til å bli ufrivillig komisk for en kynisk nordmenn, særlig når følelsesutbruddene dras så selvparodisk langt som de gjør her. Vel, jeg antar at det bare er en del av sjarmen. Jeg vil ikke påstå at dette er noe banebrytende, men «Train to Busan» leverer så til de grader varene. En effektiv, kommersiell underholdningsfilm med flere scener som tangerer det aller meste vi har sett i denne sjangeren.