Bye, bye, Bacon

Isolert sett er salget av den britiske kunstneren Francis Bacons «Triptych Inspired by the Oresteia of Aeschylus» (1981) en suksesshistorie, for museet og kanskje også for publikum. Salgssummen på 84,6 millioner dollar under auksjonen på Sotheby's i New York, eller rundt 820 millioner kroner med dagens dollarkurs, sikrer Astrup Fearnley-museet et økonomisk fundament for fremtiden. Det gir den nylig tiltrådte direktøren, Solveig Øvstebø, muligheten til å finansiere mange spennende og kostbare utstillinger.

På den annen side peker salget på noen prinsipielle spørsmål rundt det evig aktuelle temaet; Hva skal et museum være? Det er ikke direkte sammenlignbart, men Bacons triptyk stiller i samme kategori som Edvard Munchs hovedverk. Det kan ikke sammenlignes med «Skrik», men triptyket er så viktig i nyere, vestlig kunsthistorie at det kan måle seg med andre og sentrale hovedverk av Munch. Og de selger vi jo ikke. Da Petter Olsen solgte sitt «Skrik» var det som privatperson i 2012, men det hadde blitt ramaskrik hvis institusjoner som Nasjonalmuseet, Munchmuseet eller Kode Bergen hadde solgt ett av de andre maleriene i «Livsfrisen», der «Skrik» inngår.

Les også: Kunstanmeldelse Kenneth Blom: Prototypen på en suksessrik billedkunstner

Etter at Astrup Fearnley-museet flyttet til Renzo Piano-bygget på Tjuvholmen har kostnadene økt så mye at museet har pådratt seg store underskudd hvert eneste år. I fjor var det rundt 25 millioner, eller halvparten av driftsbudsjettet. Underskuddet betales av Stiftelsen Hans Rasmus Astrup. Stiftelsen eier selskapet Astrup Fearley AS, som er den formelle eieren av kunsten museet viser. Det er dette selskapet som har solgt Bacon-triptyket.

Museet søker å få dekket de store underskuddene ved å be staten om tilskudd hvert eneste år. De 1,1 millioner kronene de får over statsbudsjettet i år er veldig mye mindre enn det de søker om. Med dette som bakgrunn er det forståelig at museet må sikre seg inntekter på annet vis.

Private museer har selvfølgelig rett til å forvalte sin samling som de vil. Et annet privat museum, Henie Onstad Kunstsenter, har for eksempel solgt noen av sine verk tidligere. Det skjedde til store protester fra kunstmiljøet, og dagens ledelse forsikrer at de aldri ville gjort det samme i dag. For hva skal et museum være, om ikke en forvalter av den kunsten de til enhver tid har? Hva som er viktig forandrer seg over tid. Det som er uviktig i dag kan bli viktig i morgen. Det som var innenfor i går, kan bli problematisk i dag. Debatten rundt «Black Lives Matter» har vist at kunstverk vi forholdt oss likegyldige til plutselig er blitt innehavere av usedvanlig sterk symbolkraft.

Les også: Rett kvinne på krevende plass

Når Astrup Fearnley-museet nå har solgt Francis Bacon kan vi med den største sikkerhet si at et tilsvarende verk av Bacon aldri vil finne veien til Norge igjen. Museets styreleder, Bjørn Rønneberg, sier at salget er del av en strategi for å røkte samlingen. Hans tanke er at Astrup Fearnley-museet i et 100-års perspektiv skal vise det viktigste av internasjonal samtidskunst til enhver tid. I et slikt perspektiv kan den britiske delen av samlingen, som Hans Rasmus Astrup var tidlig ute med å kjøpe, kanskje fremstå som for stor. Det er en idé det er grunn til å diskutere.

Museet vil ikke offentliggjøre hva de har solgt tidligere. Men det vakte oppsikt da de solgte et verk av en annen sentral kunstner i «The school of London», Lucian Freuds «Lying by the rags» (1990). De har også solgt viktige verk av den tyske kunstneren Gerhard Richter. Det fikk den tidligere Astrup Fearnley-direktøren Hans-Jakob Brun til indignert å si, i et intervju med Morgenbladet i 2015, to år før han døde: «– Jeg vet ikke hva slags utstillinger som kunne rettferdiggjort disse salgene.» Da satt han med sine upubliserte memoarer fra tiden som direktør ved det private museet. Bruns tidligere sjef, Hans Rasmus Astrup, nektet ham å publisere boken.

Les også: Anmeldelse: «Alpha Crucis – Afrikansk samtidskunst»: Kommer sent og ikke godt nok

Offentlig eide museer har som hovedprinsipp at det som er kommet inn i samlingen ikke skal ut igjen. Det samme kravet forventes det ikke at blir stilt til private museer. Men kan Astrup Fearnley-museet egentlig kalle seg et museum når det egentlig bare er en bygning der de viser en samling som er eid og forvaltet av en stiftelse som opererer uavhengig av museet? De eier ikke bygningen, en gang. Museet er bare et tomt skall som er ett hundre prosent avhengig av godviljen til en privat stiftelse som offentligheten ikke har noen innflytelse over. Det er min mening at selskapet som eier kunsten, og som er kontrollert av stiftelsen som også donerer midler til museet, forvalter samlingen på en høyst diskutabel måte. Med dette som bakgrunn er det forståelig at staten er tilbakeholden med å øke bevilgningene til Astrup Fearnley-museet.

Når stiftelsen selger unna sentrale kunstverk som ikke har sin like i norsk sammenheng, er det grunn til å stille spørsmål om dette er god forvaltning av samlingen? Man kan skaffe seg så mange millioner man bare vil ved å selge unna verdifull kunst. Hans Rasmus Astrup har vært usedvanlig flink til å se trender og kjøpe tidlig. Derfor er verdistigningen enorm. Men hvis disse pengene skal brukes til drift av museet kan man jo lure på hva museet til slutt skal vise når alle de beste verkene er solgt? Er Jeff Koons’ ikoniske skulptur «Michael Jackson and Bubbles» neste verk ut? Det vil de jo også få flere hundre millioner for.