Anmeldelse: «Alpha Crucis – Afrikansk samtidskunst»: Kommer sent og ikke godt nok

KUNST

«Alpha Crucis – Afrikansk samtidskunst»

Astrup Fearnley-museet, Oslo

Til 17. mai

Astrup Fearnley-museet har vært flinke til å rette blikket utover den vestlige kunstverdenen. I løpet av avtroppende direktør Gunnar B. Kvarans sjefstid har museet mønstret utstillinger med samtidskunst fra Brasil, India og Kina, i tillegg til USA og Europa. Museet har funnet internasjonale samarbeidspartnere, og de har ofte vært i forkant. Når museet nå kaster seg over det afrikanske kontinentet er det på høy tid, for afrikansk samtidskunst har lenge vært på stigende kurs internasjonalt. I London arrangeres det, for eksempel, egen kunstmesse for afrikansk kunst.

Der kineserne har vært flinke til å etterligne vestlig samtidskunst, har afrikanerne sin helt egen stil. Eller rettere sagt: stiler og uttrykk. For det enormt store kontinentet, med 54 nasjoner og over én milliard innbyggere, har så mange ulike kunstuttrykk at de variasjonene vi ser i vestlig samtidskunst er på et annet nivå. Dette gjør «Alpha Crucis» til en meget variert, fargesterk og engasjerende utstilling. Ikke minst er det en morsom utstilling fordi det er så mange originale løsninger og så mye livsglede. Se bare på kongolesiske JP Mikas humoristiske, fargesprakende og overdetaljerte malerier. At han er mer selvopptatt enn de fleste overrasker ingen. Det siste er skrevet med en viss ironi. Men ironien må legges igjen utenfor. Når du går gjennom utstillingen kan du fort tenke at dette er en estetiserende og overflatisk presentasjon som ikke forholder seg til de mange problemene vi er vitne til i ulike afrikanske land. Her ser du ingen agitatoriske, politiske ytringer, ingen problematisering av økonomisk undertrykking, av raseskillepolitikk, voldelige konflikter eller økologisk sammenbrudd.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den eneste som snakker direkte om kontinentets (og klodens) problemer er Fabrice Monteiro. Fotografiene hans er monumentale komposisjoner der han i samarbeid med motedesignere og andre lar futuristiske kjempefigurer vokse opp av, for eksempel, et hav av plast. Med sin bakgrunn – han er født i Belgia, oppvokst i Benin og bor og arbeider i Dakar i Senegal – er han et godt eksempel på de sammensatte kulturene som møtes på det afrikanske kontinentet. Og bildene hans viser at afrikansk kultur er like utviklet og sofistikert som hvem som helst andre. Det at Monteiro så å si er alene om et direkte konfronterende billedspråk innebærer ikke at «Alpha Crucis» er en tannløs utstilling. I katalogen påpeker kurator André Magnin at de 17 kunstnerne har en annen holdning til politikk og aktivisme enn vi er vant til i vesten. Han hevder at kunstens språk er mer sammensatt og subtilt enn det rent agitatoriske, slik vi ser det hos Monteiro. Magnin trekker frem Omar Victor Diop (hvis fotografier Astrup Fearnley-museet bruker på plakatene) som «et nytt forsøk på å finne en ny måte å fortelle svarte menneskers historie på, og dermed også menneskehetens historie og frihetsbegrepets historie.» Katalogen teller flere gode tekster (av afrikanere) som blant annet tegner opp et komplisert bilde med koloniherredømmet som bakteppe. At den vestlige utbyttingen av Afrika fortsatt har stor betydning, både for kunst og mentalitet, er det liten tvil om.

Saken fortsetter under bildet.

JP Mikas «Sango Malamu (La Bonne Nouvelle)». Foto: JP Mika/BONO 2020, Kleinefenn/Courtesy of the artist and MAGNIN-A Gallery

Magnin er invitert som kurator blant annet fordi han var med og arrangerte den legendariske utstillingen «Magiciens de la Terre» i Paris i 1989. Det var den første utstillingen som samlet samtidskunst fra alle verdens kontinenter. Men museet må svare for at det fortsatt (i likhet med de tidligere nevnte utstillingene) er hvite menn som blir satt til å gjøre utvalget. Og Magnins valg er merkverdig skjevt, både geografisk og kjønnsmessig. Han har bevisst droppet Middelhavslandene og konsentrerer utstillingen om landene sør for Sahara. Men det er ingen kunstnere fra de rundt 15 landene i Øst-Afrika. Og kvinneandelen er så lav som fem av 17.

Dette er ikke første gang afrikansk samtidskunst blir presentert i Norge. I fjor var London-galleristen Kristin Hjellegjerde kurator for Vestfossen Kunstlaboratoriums utstilling «Kubatana». I 2010 arrangerte Nobels fredssenter kunstutstillingen «Mot og motstand – de sørafrikanske fredsprisvinnerne» med sentrale sørafrikanske kunstnere. Og året før, i 2009 – året etter mangfoldsåret, var «Afrika i Oslo» en kjempemønstring fordelt på seks utstillingsarenaer. Det har vært andre utstillinger også. Og flere norske kunstnere med afrikansk bakgrunn har gjort seg sterkt bemerket, senest med norsk-nigerianske Frida Orupabos deltagelse på Venezia-biennalen i fjor.

Saken fortsetter under bildet.

Fabrice Monteiros fotografier er monumentale komposisjoner der han lar futuristiske kjempefigurer vokse fram. Her «Prophecy #6» fra 2013. Foto: Fabrice Monteiro/Courtesy of the artist and MAGNIN-A gallery

Afrikansk samtidskunst har vært i vinden lenge. En sentral kunstner er ghanesiske El Anatsui (født 1944), som driver et stort kunstverksted i Nigeria. Under Venezia-biennalen i 2007 dekket han fasaden på museet Palazzo Fortuny. Åtte år senere, i 2015, fikk han Gulløven ved Venezia-biennalen, for et enormt stort veggteppe laget av bruskorker og andre, små metallgjenstander. Jeg husker fortsatt det overveldende inntrykket det gjorde å møte det gigantiske verket. Kunstbanken på Hamar hadde gjort et scoop da de samme sommer kunne vise et norsk publikum en utstilling med syv store tepper, nyprodusert spesielt for utstillingen. Kunsthallen på Hamar viste El Anatsui allerede i 2008, men så vidt jeg vet er han fortsatt ikke innkjøpt av noen norske museer eller samlere.

Grunnen til at jeg går såpass grundig inn i historikken er fordi Astrup Fearnley-museet har solide markedsføringsmuskler. Den massive markedsføringen kan skape inntrykk av at «Alpha Crucis» – sydstjernen – er publikums første mulighet for å møte afrikanske samtidskunst. Slik er det ikke. Min oppfatning er at denne utstillingen kommer sent. Når det koker ned til innholdet står «Alpha Crucis» i skyggen av fjorårets utstilling på Vestfossen.

Les mer om den her: Ikke lenger så fremmed (Dagsavisen+)

«Kubatana» hadde 33 kunstnere fra 18 afrikanske land, mot Astrup Fearnleys 17 kunstnere fra syv land. «Alpha Crucis» er en flott utstilling, men jeg opplevde «Kubatana» som en mer aktuell, friskere, mer politisk og representativ utstilling. Ingen av dem inkluderer nevnte El Anatsui, maliske Malick Sdibé eller sørafrikanske William Kentridge. Så det positive er at Afrika har så mye å by på at vi forhåpentligvis kan se frem til en rekke utstillinger i årene som kommer.