– Når jeg får kontakt med magefølelsen, får jeg det til

– For første gang i livet mitt opplever jeg at en barndomsdrøm går i oppfyllelse.

Monica Goksøyr sitter overfor Dagsavisen på kafeen Fuglen i Oslo sentrum. Foran seg har hun en kaffekopp, en liten notisbok og et par bøker. I høst debuterer hun med novellesamlingen «Slemme jenter». Og vipps – så var drømmen, hobbyen, den litt intense fritidsinteressen, blitt til virkelighet.

– For et privilegium det er å få oppleve dette, sier hun.

Jenter på søken

«Slemme jenter» er en samling bestående av noveller med jenter i hovedrollene. Jenter som vil vekk fra hverdagen, og jakter etter spenning og grenseoverskridinger. Jenter som kjenner på ensomhet og utenforskap, som leter etter mening, men finner den på feil plass. Jenter som er skada, og som skader.

En av jentene forelsker seg i en annen jente, men blir dolket idet hun kjenner seg trygg på at følelsene er ekte. I en av novellene hjemsøker en forsvunnet barndomsvenn en ung, idealistisk kvinne og slår sprekker i selvbildet hennes, mens vi i en annen novelle møter en kvinne som får Ritalin av en mann hun vil erobre, og blir kasta inn i opp- og nedturer hun ikke greier å styre.

– Alle jentene i boka har noe av meg i seg. Jeg tror mange står i, eller har stått i, en situasjon der de prøver å finne en balanse i livet, eller er på en slags søken, sier Goksøyr.

Fortellingene er ikke biografiske, understreker hun.

– At det er begrensa til jenter, var ikke et tematisk, bevisst valg. Men det har, per nå i hvert fall, føltes unaturlig å begi seg ut på å skrive fra et mannsperspektiv.

[ – Boka er ganske tett opptil noen linjer i min egen historie (+) ]

Et hallelujah-øyeblikk

Monica Goksøyr er oppvokst på øya Runde på Sunnmøre og har røtter i Thailand. Hun har en master i rettsvitenskap og jobber som jurist for staten.

Prosjekt «Slemme jenter» startet faktisk her, for fem år siden. På akkurat den kafeen vi nå befinner oss i. Mens Goksøyr venta på kaffen hun hadde bestilt, begynte hun å bla litt i Klassekampen, som lå i vinduet. Et par sider inn i avisa fant hun en annonse.

– Aschehoug hadde en utlysning om forfatterskolen sin.

Hun husker ikke helt hva det sto, forteller hun, men regner med at det var noe kleint, noe som «Har du en forfatter i magen? Send inn din tekst til oss!».

– På det tidspunktet var jeg skrivende, men det var kun en frigjørende hobby, uten at jeg hadde noen konkrete ambisjoner rundt det.

Goksøyr hadde ingen litterær utdanning, inspirasjonen hennes sprang ut ifra en interesse for litteratur og den kreative, skjønnlitterære måten å uttrykke seg på. Men det skadet ikke å sende inn noen tekster.

Tekstene kunne bli til bok

Tekstene fraktet henne rett til Aschehougs forfatterskole, sammen med 11 andre. Der gikk hun på kveldsskole i et år, med lærere som ga dem oppgaver. Tekster skulle produseres, og leses av Aschehougs redaktører. Der fikk hun bekjentskaper.

Samtidig som kveldsskolen opptok mye av tiden hennes, var Goksøyr i innspurten av å skrive en masteroppgave i jus. Etter forfatterskolen søkte hun jobber.

– Det var hovedfokuset mitt, selvsagt, for man må jo overleve og tjene penger.

Hennes første jobb ble i Sarpsborg tingrett, som dommerfullmektig. Der ble hun en stund, før hun fikk jobb som advokatfullmektig på et kontor i Oslo.

Så fikk hun en e-post fra en av Aschehoug-redaktørene. De så får seg at tekstene hennes kunne bli til en bok.

– Det var et hallelujah-gledesøyeblikk for meg.

[ Gode bøker å lese i sommer (+) ]

Udisiplinert med to jobber

«Hjelp. Jeg skal skrive bok, men jeg skal også begynne å jobbe fulltid som advokatfullmektig». Omtrent slik vandret tankene til Goksøyr da mailen fra Aschehoug dukket opp i innboksen.

– Det føltes som jussen var det trygge valget, det riktige og rasjonelle valget. Forfatterskapet var det skumle, men det sjelen min alltid hadde vært kallet til.

Hun skulle få til begge deler. Det var planen. Etter ett år som forsvarer med straffesaker: en altoppslukende, men spennende, givende og kul jobb, slik Goksøyr beskriver den, kom koronaviruset til Norge. Hun ble permittert.

– Jeg kom meg ut av karusellen litt, fikk tid til å reflektere over livet, hvor jeg var på vei, og jeg fikk skrevet mer.

Hun bestemte seg for å finne en jobb som var mer forenelig med å skrive bok. Slik havnet hun i Statens sivilrettsforvaltning, i en 08-16 kontorjobb. Men hun var fortsatt fulltidsjurist og forfatter i utvikling på en og samme gang.

– Det har ikke vært et alternativ å søke permisjon eller gå ned i stilling. Jeg blir så nysgjerrig på hvordan folk kan gjøre det. Hvordan betaler de regningene sine? For meg har det vært helt nødvendig.

Akkurat nå tenker hun: «Wow, hvordan fikk jeg dette til?».

– Jeg er sjukt udisiplinert, og hadde derfor veldig dårlige forutsetninger for å få det til.

Men med en profesjonell redaktør fra et stort forlag, som ringte jevnlig, fulgte opp, satte frister og ga tilbakemeldinger, kjente hun på forpliktelse. Hun fant en strategi – sto opp tidlig og begynte å skrive i 06.00-tiden hver morgen før jobb. Da var sinnet klart og åpent, og hodet ikke påvirket av jussen og skjermtiden.

Likevel ga ikke dobbeltarbeidslivet mersmak.

– Jeg kommer aldri til å gjøre det igjen, sier hun.

[ Amerikansk prisvinner: – Ingen i USA bruker ordet «fattig» ]

Prisen å betale

Monica Goksøyr forklarer at hun har kjent mye på frustrasjon de siste årene. Det har fungert som en slags drivkraft inn i tekstene hennes. Men hun er glad for at hun ikke slapp alt hun hadde i hendene da Aschehoug tok kontakt.

– Nå setter jeg denne greia ut i verden, men det er ikke det eneste jeg har gjort og satset på de siste åra. Det gjør det mindre sårbart, at ikke alt står på spill, at jeg ikke ofret karrieren min for det, eller noe annet, for den saks skyld.

Hun må avbryte seg selv.

– Bortsett fra et sosialt liv og en god psykisk helse, da. Der måtte jeg betale litt.

Skriveprosessen begynte i 2019. Fire år senere er Goksøyr letta.

[ Indisk forfatter: – Mafiaen styrer politikken  ]

Fortellinger fra barndommen

Hun husker godt året hun begynte på skolen, og lærte seg å lese og skrive. På begynnelsen av barneskolen hadde skolen hennes et prosjekt hver fredag. Verkstad, het det, og det gikk ut på at elevene ble delt inn i grupper, på ulike poster. En post var en sandkasse, en annen hadde klosser, eller plastelina. På alle postene skulle de bygge noe. Men det beste venta mot slutten.

– Til slutt skulle vi skrive en fortelling om det vi hadde bygget. Det var min favoritt-ting å gjøre, i hele verden. Et så deilig øyeblikk, vi hadde vært superaktive, jobbet i grupper, og så kunne jeg trekke meg tilbake, gå inn i mitt eget sinn og skrive en fortelling.

I ung alder ble hun kjent med en frigjørende følelse, som alltid dukket opp når hun fikk skrive, dagdrømme og forfølge fantasien.

– Jeg fikk positiv respons på det jeg skrev, og opplevde å være god på noe som kunne glede andre. Jeg syntes det å skrive var såpass kult og morsomt at jeg begynte å gjøre det mye på fritiden også.

Dagbøkene lot seg fylle opp av små fortellinger. Når Goksøyr blar igjennom dem nå, ser hun at hun ofte brukte vennene sine som inspirasjon til flere av karakterene hun skrev om. Og det var ikke det eneste som gikk igjen.

– Jeg er vokst opp på en liten øy, så fortellingene handlet ofte om at det kom en kjempebølge til øya.

Hun tar fram historieforteller-stemmen.

– Vi er nede på stranda. Kjempebølgen ankommer. Vi MÅ rømme fra kjempebølgen!

[ Norske tegneserier slår an i utlandet ]

Distraksjoner fra virkeligheten

Det skjedde lite på den lille øya Runde på Sunnmøre, som i dag har blitt en populær turistattraksjon, mye på grunn av sitt kjente fuglefjell.

– Jeg måtte være kreativ, og underholde meg selv. Naturen er stor og på mange måter episk.

Hun beskriver seg selv som et ekstremt drømmende barn.

– Jeg drømte om fremtiden hele tiden.

Hun tror hjemstedet, sammen med tiden hun vokste opp i, har hatt mye å si for fantasien og skrivingen hennes.

– Hadde jeg vokst opp nå, og i byen, med den teknologien vi har i dag, som stimulerer oss hele tiden, hadde nok utgangspunktet mitt vært annerledes. I dag tar vi inn informasjon hele tiden.

[ Bli med Bjørn til blokkene på Bjerke ]

Hodet vs. magen

Goksøyr er glad for at hun ikke visste så mye om den teoretiske siden av litteratur før hun begynte på sitt første bokprosjekt. I ettertid setter hun pris på sin egen naivitet.

– Hadde jeg vært mindre naiv hadde jeg nok mistet motivasjon, og kanskje aldri turt å starte.

Hun tror hun hadde tenkt: «herregud, jeg kan jo ikke dette. Dette er et fag, et håndverk, noe folk studerer for å forstå». Men hun kastet seg ut i det, basert på en slags indre intuisjon.

– Det var både vanskeligere og tøffere enn jeg hadde trodd. På et tidspunkt gikk jeg lei av min favoritt-ting å gjøre.

De siste fire årene har hun fått dyrke skrivingen sin på en mer strukturert måte enn tidligere. Men hun har også blitt introdusert for regler, i en hobby som for henne var helt fri før.

– Det har til tider drept noe av gleden, fordi jeg har gått fra en vill dans på tastaturet til å se på mitt eget arbeid med et objektivt, utenforstående blikk og tenke: er dette rett? Er det galt?

På et tidspunkt ble det nesten hemmende, noe som ga Goksøyr en enorm respekt for redaktøryrket.

– Hun fortalte meg at jeg måtte ut av hodet, ned i magen, og finne tilbake til den indre rytmen min. Det hjelper å skille mellom det tenkende, rasjonelle hodet, og magefølelsen, sier hun.

Som barn danset hun. I dag ser hun flere fellestrekk mellom dans og skriving.

– Noen ganger, når man skal lære seg nye steg, går man inn i det med hodet: Venstre fot, høyre fot, rotasjon. Da går det i ball. Man mister kontakten med det man driver med.

Men hvis man slutter å tenke, lukker øynene, hører på musikken og danser fra magen, så skjer det noe, forteller hun.

– Plutselig går det. Jeg har den samme følelsen med skriving. Når jeg får kontakt med magefølelsen, får jeg det til. Det er oftest da det blir best tekster, også.

[ Forførende mareritt fra Nesbø ]

Jurist, mamma og forfatter

Goksøyr har ikke tenkt så mye på alt som følger med det å gi ut en bok. Derfor tar hun ett steg av gangen.

– Jeg har måttet akseptere risikoen for at ingen bryr seg i det hele tatt, eller at boka blir slakta. Jeg har funnet ro i at det kan være et alternativ, for det er vanskelig å se for seg at noen bryr seg om det jeg sitter og dikter opp.

– Hadde jeg ikke akseptert den risikoen, kunne jeg ikke gjort dette. Det ville blitt et sårbart prosjekt, sier hun.

Hun tror hun hadde blitt litt overvelda dersom hun hadde tatt det hele innover seg.

– Kanskje blir jeg nok det på et tidspunkt. Men jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente. Dette er en ny, spennende verden for meg. Jeg tror alle kunstnere har en liten ekshibisjonist i seg, et behov for å uttrykke seg, bli sett og hørt.

Hun får litt adrenalinrush av det hele også, innrømmer hun. Fortsatt er hun fulltidsjurist, og selv om boka er ute av hennes hender nå, har en ny utfordring møtt henne.

– Nå er jeg gravid, også. Mange nye greier kastes på meg, det er typisk for mitt liv at alt skjer samtidig. Jeg er glad for at jeg har ulike roller å utforske, som jeg kan finne mening i.

Hun smiler.

– Men jeg har fortsatt en drøm om å bli forfatter, og fantaserer om å bruke all tiden min på det.

[ Alex Schulman: – Jeg var den gutten ingen ville ha ]