– Boka er ganske tett opptil noen linjer i min egen historie

– På mange måter var dette en veldig uventa bok, men samtidig en bok jeg har venta på i mange år, sier Pedro Carmona-Alvarez til Dagsavisen.

3. august kommer romanen «Chiquitita» ut. Hele livet har han tenkt at han må skrive denne boken, uten at han egentlig har prøvd.

– Det var først nå det kom, sier han.

Marisols historie

«Chiquitita» er en poetisk fortelling om et barn på flukt fra hjemlandet, om å være flyktning, om tiden som går, og om tingene i livet som ikke forsvinner, men hjemsøker oss. Romanen kretser om umulige fortellinger, traumer og vold, men også en skildring av håp, lys og kjærlighet.

Å skrive denne boka har vært en intens prosess, forteller Carmona-Alvarez. Men intenst på en god måte. En nødvendig måte, tror han.

– Boka legger seg ganske tett opptil noen linjer i min egen historie. Tematisk har det vært intenst, og emosjonelt krevende, men også noe som har kommet med en stor letthet.

Marisol, hovedpersonen i boka, bor med moren og faren sin i en by ved havet. Hun er oppkalt etter sola, men vil hete tåke. Hun er datter av to juveler, hun tisser på seg om natten, lager leker bare hun kan leke, og tenker mye på det som kommer, eller viste seg å komme, senere.

Hun blir ofte plassert hos bestemoren, der hun bor i lange strekk av barndommen. Så raser landet sammen. Marisol blir hentet midt på natten og den lille familien må flykte over fjellene til nabolandet, der hun bor i et flyktningmottak før hun kan reise til en tryggere tilværelse.

Marisols flyktninghistorie ses fra perspektivet til Marisol som ung jente – og flyktning, som ung kvinne i 20-årene som bryter sammen av Goyas bilde av en druknende hund, og som en middelaldrende kvinne som ser tilbake på livet sitt.

I 2020 ga Carmona-Alvarez ut diktsamlingen «Inventarium». Der introduseres Marisol for første gang. Senere, i 2022, dukket hun opp som hovedperson i noen av diktene i boka «Dobbeltliv». Diktene handler om en ung jente som er i en kirke med foreldrene sine.

– Jeg skjønte fort at det var en historie der, flere ting jeg ville utforske, og forsto etter hvert at de diktene ville kreve en annen form.

[ Stemmen fra en sunket verden (+) ]

Den fineste energien

Da vi skulle avtale dette intervjuet, var det om å gjøre å finne en tid som ikke krasjet med tiden han skulle bruke i studio – for å ferdigstille to EP-er. Nå, når vi snakker i telefonen, høres stadig en bjeffende hund i bakgrunnen, som etter hvert lar seg avlede av noen andre.

Det er sju år siden sist Carmona-Alvarez ga ut en roman. Men det er ikke sju år siden han produserte noe. Siden har han skrevet essays, diktsamlinger, oversatt bøker, gitt ut plater, produsert andres plater, og begynt på den tredje boka i en trilogi.

Livet er travelt for Pedro Carmona-Alvarez. Men noe annet ville han aldri foretrukket.

– Jeg holder på med ting hele tiden. Det kommer ut i den rekkefølgen det kommer.

I fjor ble han tildelt Tristan Vindtorn poesipris, som innebærer et stipend. Selv om han var midt oppi mange andre prosjekter, som han egentlig hadde tenkt å fortsette med, fikk han plutselig tid og rom for å bare skrive. Det resulterte i at han på ett år produserte to diktsamlinger og en roman, nemlig «Chiquitita». Sistnevnte skrev han på kort tid, mellom august og november.

– Jeg leter ikke etter folk eller stemmer når jeg skal skrive, det er mer som om de bare er der. I hvert fall i denne boken. Når Marisol dukket opp, måtte jeg bare være til stedet, være våken nok til å plukke henne opp. Med en gang jeg skjønte at det var hennes stemme, var det bare å høre etter, være lydhør overfor teksten, henne og hennes verden.

Han tar en pause.

– Det er kanskje den aller fineste energien å skrive i. Du bare tilrettelegger, er en medhjelper. Det høres litt rart ut kanskje.

Han forteller at han nylig leste den siste boka til Judith Hermann, «Vi skulle fortalt hverandre alt», hvor hun skriver om hva man egentlig gjør når man skriver.

– Er det å avdekke, eller å skjule? Gjemme, eller dra fram? Huske, eller glemme? Hun fokuserer mye på vrangsiden av skrivingen. Det at man egentlig ikke skriver det som i livet har vært det viktigste, det mest lysende i sin egen biografiske fortelling. Man skriver for å finne ryggtavla til livet sitt.

[ Østkantfolk (+) ]

Å skrive langs livet

Som alle andre forfattere, bruker Carmona-Alvarez det han har av kunnskap, det han har sett, når han skriver. Judith Hermann kaller det å skrive langs livet.

– Som et slags parallelt løp. Det synes jeg er ganske fint. De siste årene har jeg tenkt mye på at det å skrive er et slags ekkokammer, en gjenklang, et speilbilde av en hel masse ting.

– Rammen for tematikken i boka ligner på min biografiske ramme. Samtidig har det vært helt nødvendig for meg å nettopp finne fram til denne jenta, for å kunne skrive noe, sier han.

I alle år har Carmona-Alvarez tenkt at erfaringene hans, disse tingene han har sett og opplevd, en gang skal bli til tekst. Men han har aldri forstått hvordan, før det plutselig dukket opp en åtte år gammel jente.

– Det er fint, forunderlig, mystisk og essensielt for meg som forfatter og kunstner å ikke skjønne 100 prosent hva den operasjonen består i. Det er nødvendig at noe forblir dunkelt for meg for at det skal være interessant og givende å gå inn i det.

– Uvissheten er en stor del av skrivegleden, sier han.

[ Gode bøker å lese i sommer (+) ]

Jesus’ gjennomtorturerte skikkelse

Flere steder i boka dukker det opp religiøse, kristne betraktninger og skildringer. Carmona-Alvarez tror forfattere prøver å ta i bruk alt som finnes i verden for å hjelpe seg selv å gjøre arbeidet interessant og morsomt.

– Disse store, religiøse fortellingene vi har til rådighet, er jo fortellinger som er vevd sammen over flere tusen år, av hele menneskeheten. Det er derfor de har den kraften de har, at de lever så fint som de gjør i bøker og i verdenen.

I hans eget tilfelle, dreier det seg om det voldsomme møte med katolisismen.

– Det at Jesus er en gjennomtorturert skikkelse, opplever Marisol veldig tidlig. Denne hengte, skremmende figuren, kan for et barn være veldig voldsomt å se, og å virkelig ta innover seg. Han er Frelseren, sønnen, men faktisk en ung mann, som er torturert og spikra opp på et kors for å dø, med moren gråtende like ved og en fraværende far.

Det er en voldsom historie i seg selv, mener Carmona-Alvarez. Men man får den servert som noe som bare alltid har vært der.

– Marisol kom i veldig stor grad til meg stående i en kirke. All den tiden hun bruker på å flykte fra et land i oppløsning, der unge mennesker blir lemlesta, myrdet og forsvinner. Det er noen ekkoer og gjenklanger som denne romanen undersøker. Hva er det hun ser og hører?

[ Søsken i krig og kjærlighet (+) ]

Den vedvarende skammen

Som barn drømmer Marisol nesten alltid om vann. Hun tisser på seg om natta, men prøver å skjule det for foreldrene sine.

– Marisol sin historie er fortalt på en veldig intim måte, til en viss grad sentimental, og veldig emosjonell, sier Carmona-Alvarez.

Hvor i verden boka finner sted, i hvilket tiår, i hvilken politiske situasjon, er i veldig stor grad fraværende. Det som er igjen, er det intime språket.

– Språket forsøker å artikulere visse erfaringer som ikke har vært så lett å sette ord på.

Marisol slutter å tisse på seg. Det går over. Men noe vedvarer: Skammen over å være den som må vekkes om natta. Som må tørkes. Som plager moren som trenger å sove. Skammen over å være til bry, være i veien.

– Hun er et barn som i stor grad må forvalte mye alene. De voksne er alltid på jobb. Det hun hører, husker å ha hørt, ser, lukter eller kjenner rent kroppslig, er det som sitter i henne.

– Fra hun var liten bemerket hun at hennes barnlighet, utbrudd, spørsmål, kropp, tissing, er litt i veien for de voksne. Det er irriterende for dem.

[ Indisk forfatter: – Mafiaen styrer politikken ]

«Lener» seg tilbake

Han føler seg privilegert og heldig som nå, i lanseringen av sin nye roman, får muligheten til å snakke om teksten sin med journalister og lesere. Det gjør godt for arbeidet å snakke om bøkene på den måten, forklarer han.

– Men det er alltid veldig nervepirrende å se om boken forandrer seg for meg, når den kommer ut i verden og får alle andres blikk på seg.

Det har skjedd før, sier han, at bøkene hans har skiftet farge for ham.

– Det er veldig sårbart, mye mer enn jeg tror noen som ikke gjør dette er i stand til å forstå. Man er sinnssykt skjør i denne fasen her, sier han.

Selv om Pedro Carmona-Alvarez har vært forfatter i mange år, og gitt ut flere tekster og bøker siden sin første diktsamling i 1997, blir han like stressa og nervøs hver gang før en utgivelse.

– Det er påfallende hvor likt det er hver gang, og hvor lite jeg husker hvor likt det er.

Han ler.

– Men det er en glede å bli ferdig med en bok. Å ha gjort arbeidet, er det fineste med prosjektet. Når jeg får en bok i hånda, vet jeg at jeg har kryssa den ørkenen som jeg begynte på. Det er ingenting som ligner på det. Da er det bare å lene seg tilbake og ta en drink, liksom.

– Men med alle de prosjektene du har, høres det ikke helt ut som du har tid til å lene deg tilbake?

– Nei, jeg er veldig glad i å ha mange baller i luften samtidig. Det er jeg helt avhengig av. Man kan sikkert psykoanalysere det opp i mente, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis jeg ikke gjør det sånn.

Han har aldri vært flink til å slappe av, innrømmer han.

– Jeg slapper av når jeg jobber, jeg. Det er en slags forsvinning, en meditativ tilstand for meg. Når man er i sonen, er man frakobla og påkobla på en og samme gang, på et vis.

Carmona-Alvarez sin måte å lene seg tilbake på, er å ta fatt på et annet prosjekt – et som ikke er ferdig, som ikke har kommet til den kjedelige fasen, den hvor man skal korrekturlese, velge baksidetekst og omslag. Den prosessen er viktig, forteller han, men ganske døll.

– Å få lov til å kaste seg inn i et halvveis ferdig skrevet manus, blir for meg som å ta seg en drink.

[ Sinéad O’Connor er død – men hun ble ikke borte i 1992 ]