Åge bak scenen

«Ensomme menn» kunne vært en like passende tittel på denne boka, der pressefotografen Marthe Amanda Vannebo (23) har fulgt Åge Aleksandersen og hans faste band Sambandet gjennom nærmere fire år.

Det har kommet flere lignende norske fotobøker de siste par årene, dokumentarfoto gjerne i «autentisk» svart-hvitt, der fotografer følger populære rockband av og på scenen - Kaizers Orkestra (Paal Audestad), Turbonegro (Stian Andersen), a-ha (Janne Møller Hansen). Disse bøkene fungerer hovedsakelig som mytebygging, med fotografen som promo-apparatets forlengede arm. De har vist jublende fans og svette rockere, gjerne i nøye regisserte positurer.

Marthe Vannebos bilder kan også fortelle en historie som nærmer seg myten, den om trubadurene på landeveien, jf den ikke spesielt gode boktittelen «Hjemløs». Men mer enn dette er Marthe Vannebo et forstyrrende element i mytemaskinen. Hvert eneste av Marte Vannebos bilder i denne boken inneholder noe som bryter med det heroiske bildet av den opphøyde rockestjernen: Det kan være detaljer som et arr på en hånd, en rift i en stol, en flekk på ei skjorte; eller det kan være kameravinkel og linjer i bildene, kort sagt Vannebos blikk.

Bare grepet som hun gjør ved å ta bilde av bandet på scenen i Trondheim, først under lydsjekk, foran et stort åpent torg, for så å ta et nytt bilde i samme positur, etter konserten, i mørket, nå med plassen full av folk, og så sette bildene opp mot hverandre i boka.

Eller hvordan hun på flere av konsertbildene plasserer bandet langt i bakgrunnen, med store tomme flater foran scenen, med en tilsynelatende uoverkommelig distanse til publikum.

Boka inneholder nærmere 150 bilder, hvorav en drøy tredjedel er tatt bak scenen, før eller etter en konsert. Det er omtrent like mange bilder av ørkesløs reising - softis på ferjeleie, cola og gatekjøkkenmat - som det er av bilder av bandet i aksjon. Det er altså andre aspekter enn det å stå i rampelyset som blir betont i utvalget. Boka blir på mange måter en skildring av arbeidsliv, der gleden oppstår ved godt utført arbeid. Derfor gir boka plass til ikke bare Åge, men alle de seks i bandet, og flere av folkene i crewet. Noen av de beste bildene er av mangeårig gitar-roadie Morten Fagervik. Det er også en rekke fine, sensitive bilder av Åges mangeårige sidekick på gitar Gunnar Pedersen (merkelig nok får ikke alle i bandet sine fulle navn i boka).

Åge Aleksandersen er notorisk vanskelig å komme innpå. For eksempel har han omtrent alltid på seg solbriller, særlig på bilder (det er visst noe med lysømfintlighet), som skaper et distansert inntrykk. Bildene av Åge uten briller her blir dermed ekstra slående. For eksempel der han sitter i garderoben, sliten og dratt i ansiktet, foran et bord med tomme smørbrødfat og tomflasker. Men så på neste side er han smilende på vei til scenen, og igjen får bildene en tvetydighet: For eksempel konsertbildet der Åges gitar flyr gjennom lufta, mens Åge i høyre kant strekker seg etter den - eller er han på vei til å få den i hodet? Har han mistet grepet? Halser han etter? Slik er bildene enkle og direkte, men rommer samtidig en kompleksitet.

Vannebo plasserer seg i en dokumentarisk tradisjon i norsk rock-fotografi, som også utforsker grensene mellom dokumentarisme og kunst, tilbake til Fin Serck-Hanssen og framover via Morten Andersen, fram til en ny fotograf som Marius Eriksen, nylig presentert her i avisen med sine bilder fra Oslos punk- og hardcore-scener. Det er velkomment å se et så sterkt visuelt talent ta plass i dette selskapet.

Vannebo har samtidig et tydelig fotfeste i fotojournalistikken, det å være på rett sted til rett tid, og ta bilde i det rette øyeblikket, som skaper de virkelig historiske pressefotografiene: Her er ett bilde som kan gå rett inn på museum, både på grunn av omstendighetene: Det er tatt 22. juli 2011, idet Åge Aleksandersen går av scenen, etter å ha fortalt publikum at «vi ikke kan holde konsert når man dreper barn på Utøya». Og fordi det er så fotografisk perfekt utført, men på en måte som trekker oppmerksomheten til bildets innhold, ikke selve utførelsen.

Bildene akkompagneres av Åge Aleksandersens håndskrevne bildetekster. Det er det minst vellykkede grepet ved boka, det gir et familiært preg som ikke nødvendigvis kler innholdet, og Åges skisseaktige notater er svært innforståtte, på fornavn med alle, på grensen til det sentimentale. Men det forblir en mindre innvending.

Dette er en av de beste bøkene om norsk rock jeg har sett.

Bernt Erik Pedersen

Journalist