Bøker

Annerledesjenta

Og jeg er imponert.

Prableen Kaur har skrevet selvbiografi. FOTO: MARTE GJÆRDE
Publisert Sist oppdatert

SAKPROSA

«Jeg er Prableen». En intetsigende, overflødig tittel? På omslaget står den rett under forfatternavnet, Prableen Kaur, og et fotografi av forfatteren, Prableen Kaur. Født 1993, i Lørenskog utenfor Oslo, av foreldre med indisk bakgrunn. Nei, snarere megetsigende. «Jeg er Prableen» kan ikke sies ofte nok, av to årsaker:

Små marginer, og antakelig svært høye makter, forhindret at «er» ble «var» fredag ettermiddag 22. juli 2011, først i Kafébygget, dernest ved Pumpehuset. 13 døde der, deriblant AUF i Oslos leder, Håvard Vederhus. Prableen Kaur spilte først død, så la hun på svøm. «Jeg er Prableen» handler blant annet om denne dagen - om hva de gjorde før drapsmannen kom, om flukten, redselen, alle spørsmålene uten svar: Hvorfor ble ikke jeg også skutt? Hvorfor hjalp jeg ikke han som tryglet om hjelp? Hvorfor druknet jeg ikke da jeg trodde jeg kom til å drukne? «Jeg er Prableen» handler om massakren på Utøya, og om oppturene og nedturene det siste året. Prableen taler nok på vegne av flere overlevende når hun skildrer de mange turene ned i kjelleren. «Alt virket som før, men når jeg minst ventet det, så smalt det. Med tida ble jeg vant til tilbakefallene. Jeg ble vant til at menneskene rundt meg trodde at tida ville lege alle sårene».

Men først og fremst handler den om å være annerledes i annerledeslandet, som ikke er så lett som vi liker å tro. Prableen Kaurs oppvekst var turbulent, preget av mobbing, destruktiv selvskading, sykdom i familien og eksistensielle grub­lerier: «Jeg har lyst til å pakke meg ned i en skoeske og tenne på. Jeg vil slå hodet mot veggen. Jeg vil blø. Jeg vil føle smerten». Hun finner seg sjæl til slutt, i religionen, på Katta, og senere i AUF. Motstanden gjør henne sterkere, mer selvbevisst. «Jeg er Prableen» er således en dannelsesfortelling fra det moderne Norge, der mobbeofferet slår knallhardt tilbake. Hun gjør lynkarriere i partiet, blir kåret til Årets nordmann 2011 av ukemagasinet Ny Tid og pryder forsiden på DNs glansede fredagsmagasin som erkerepresentant for «Generasjon alvor». Og mobberne? De vet nok fortsatt ikke hvem de er.

«Jeg er Prableen» er skåret over samme lest som Adrian Pracons «Hjertet mot steinen», i den forstand at en betydelig del av bøkene er viet tida før 22. juli. Dagens brutale karakter gjør det rimelig å reflektere over ens egen, korte biografi. Lagt oppå andre historier vi har hørt fra Utøya-overlevende, danner det seg et mønster: Ja, AUF-ere kommer gjerne fra ressurssterke hjem, men ungdomstiden har vært trøblete og de har ofte følt seg utenfor, alene og annerledes. AUF tilbød dem et inkluderende fellesskap, der det var helt ok å være homofil, datanerd eller å bruke hodeplagg.

Pracon fikk skrivehjelp av journalist Erik Møller Solheim, Kaur har skrevet selv. Det er ingen liten prestasjon. Både det å skrive om Utøya (som er kraftig tonet ned), og å skildre egen og familiemedlemmers sårbarhet, krever balansekunst på høyt nivå. Valgene må tas i hver setning, og hvert ord er en potensiell bumerang. 19-åringen har valgt modent. Hun utleverer seg selv mer enn hun utleverer andre. Språket er konsist og presist, uten patos og klisjeer. Når tematikken er som vanskeligst og inkluderer andre navngitte, velger hun å antyde framfor å polemisere, psykologisere eller bortforklare.

Og det beste av alt: Når man leser «Jeg er Prableen», glemmer man at hun er en politiker. Hun skriver og tenker godt, og engasjementet virker genuint og løsrevet fra meningsmålinger. Hvis noen på Løvebakken vil ta dette som en fornærmelse, vær så god.

stian.bromark@dagsavisen.no

Powered by Labrador CMS