Kultur

Kunst for sorg og den store tomheten

Er du frustrert fordi det synes umulig å stoppe klimaendringene? Jannik Abels utstilling i Kunstnernes hus forsøker – slik jeg ser det – å bygge håp.

Dagsavisen anmelder

---

KUNST

Jannik Abel: «Back to the Land»

Kunstnernes Hus, Oslo, 10/1 – 9/3 2025

---

Den er veldig enkel, Jannik Abels utstilling i de to overlyssalene i Kunstnernes Hus. I den ene salen ligger over 400 objekter i tre på gulvet. De heter «Gjenforenerne», og de er skåret til i håndterbare størrelser for at du skal kunne berøre og holde dem. Objektene danner en formasjon som kan minne om en båtform eller steiner i en elv. De er laget for å vise «hvordan trær ser ut på innsiden», og objektene forsøker å gi – slik jeg tolker det – en inngang til en dyp forståelse av den økologiske sammenhengen mellom natur og menneske.

Jannik Abel har laget over 400 objekter i tre: «Gjenforenerne» er skåret til i håndterbare størrelser.

I den andre overlyssalen er flere hundre trestammer og kvister lent opp mot veggen, lagt ut på gulvet, eller hengt i tynne snorer fra taket. Stammene er strippet for bark, og de er bearbeidet i en eller annen form: Ofte med innhakk som trinn på en stige, andre er sammensatt på finurlige måter av ulike treslag og bein slik at det skapes artige former. Jannik Abel omtaler stigene i installasjonen «De Uerstattelige» som deler i et tradisjonelt dødsritual som skal «løfte sjelen fra jord til himmel», «et virkemiddel til å nå det som ellers er utenfor rekkevidde».

Jannik Abel

Jannik Abels utstilling står i en lang tradisjon. Kunstnere har bekymret seg for naturen og miljøet i lang, lang tid. Vi må flerfoldige tiår tilbake for å finne de første engasjerte kunstnerne med klimaangst og berettiget harme for menneskers ødelegging av naturen. Kunsten har vist seg som en god kanal for å løfte fram de problemene naturvernerne og miljøbevegelsen har påpekt.

Så hvorfor kjente jeg på en stor tomhet?

Blant de mange kunstnerne som fremstår med en sterk miljøbevissthet, står Jannik Abel (født 1973) i en særstilling. Hun har markert seg i sosiale medier som en årvåken talsperson for utsatte, undertrykte og diskriminerte mennesker. Hun er en kunstner som tar stilling og jobber aktivt med å dele bilder og nyheter om ulike aktuelle saker. Som fotograf er hun til stede og dokumenterer demonstrasjoner mot Israels krigføring, mot oljepolitikken, og mot Høyre-byrådet i Oslos kutt i tilbudet til barn og unge – for bare å nevne noe. Fjorårets mest leste artikkel på nettstedet Kunstkritikk.no var Jannik Abels rapport fra sitt besøk på Vestbredden.

Les også: Håkon Bleken (1929–2025) – en glitrende kunstner og en brysom mann (+)

For ni år siden la Jannik Abel helt om på kunstnerskapet: Hun sluttet å lage ting som ikke kunne bli til ved eller jord etter endt utstilling. Etter å ha hatt en vanlig karriere med maleri, foto og galleriutstillinger, begynte hun hovedsakelig å stille ut ute i naturen. Ett eksempel på det er prosjektet «Skogsvitner», der hun bygger hemmelige hytter i grenseområdet der skogen møter ferske hogstfelt. Der kan du flytte inn og «tenke rundt verdien en skog har og de 80 årene den trenger for å regenerere seg».

Jannik Abel har laget over 400 objekter i tre: «Gjenforenerne» er skåret til i håndterbare størrelser.

Utstillingens objekter er formet gjennom ett års intenst arbeid med falne trær og annet trevirke som Abel har funnet etter en storm på Nesodden, i skogen og elven som renner forbi hennes atelier. De siste ukene før åpningen 10. januar har hun jobbet med komposisjonen av utstillingen i Kunstnernes Hus. Akkurat som arbeidet i atelieret var repeterende, hadde opptakten til utstillingen en rituell karakter: 16. desember i fjor ble kunstverkene fraktet med båt fra Bunnefjorden til Honnørbrygga. Derfra bar 150 mennesker trærne i en prosesjon gjennom byen. De forholdt seg tause, akkurat som trærne i Slottsparken som «så» sine artsfrender bli båret forbi.

Opptakten til kunstutstillingen «Back to the Land» er meningsfylt og poengtert aktivistisk. Utstillingen er «ment som et rom for sorg, refleksjon, sansing, følelser, lytting, og for å finne hverandre og veier videre.» Det er en aktverdig målsetting som kan sette en ramme for opplevelser av fellesskap, nærvær og engasjement. En serie samtaler under samlebetegnelsen «Back to the Table» skal bidra til å oppfylle målet.

Jeg tenkte mye på Jannik Abels genuine engasjement mens jeg gikk rundt i overlyssalene og betraktet kunsten. Det var deilig å ta på objektene i tre. Det var fascinerende å studere innhakkene i trestammene. Når jeg bøyde meg ned og løftet opp trestykkene kunne jeg innbille meg at jeg ble knyttet nærmere til naturen. Jeg forsøkte å finne mitt eget engasjement.

Så hvorfor kjente jeg på en stor tomhet? Til tross for at estetikken og de romlige løsningene tiltalte meg, opplevde jeg ingen dypere mening. Hvor ble det av de store følelsene? Hvorfor følte jeg meg fjernere fra naturen inne i overlyssalene enn jeg gjør i den kunstig anlagte Slottsparken? Hvorfor ble jeg ikke klok på om det var en økosorg som slo inn, eller om det bare var en manglende tilknytning til en kunstutstilling som burde snakket direkte til hjertet mitt? Var det fordi jeg ikke hadde deltatt i noen ritualer? (Akkurat som de fleste publikummerne som vil se utstillingen senere.) Var det litt for mange svevende begreper i utstillingens tekster? Eller var det bare det at «Back to the Land» bommer på noe vesentlig i kommunikasjonen med et ikke-innforstått publikum?

Les mer om kunst, teater, film, bøker, musikk og scene i Dagsavisen