---
ESSAYS
Karl Ove Knausgård
«Kjøttets ingeniører»
Tekster 2018-2024
Oktober
---
Karl Ove Knausgård er ikke redd for å by på seg selv, men han er veldig redd for å snakke med folk han ikke kjenner. Det kan føre til merkelige og rørende situasjoner og møter. Som når han reiser rundt i Russland for å finne ut hvordan folk flest lever, tenker, spiser, hygger seg i dette veldige landet med den mørke historien. Da må han ha gode hjelpere, som fotografen Linsey Addario og fikseren Oksana.
Karl Ove Knausgårds essay «Russland, oktober 2017» er det lengste og mest interessante innslaget i hans nye essaysamling «Kjøttets ingeniører». Ikke bare på grunn av «aktualiteten», men fordi han her kombinerer en lett, slentrende journalistisk stil med innslag av en skarp analyse av russisk historie, formidlet av forfatteren Sergej Lebedev, som Knausgård samtaler med i Moskva. Men før han kommer dit har han reist med tog og bil over lange strekk for å kunne se byen og landskapet der Sovjetstatens grunnlegger, Vladimir Lenin vokste opp og studerte.
Det er underveis de mange tilfeldige møtene med mennesker skjer, og det er her forfatteren Karl Ove Knausgård sjarmerer leseren.
Uforglemmelig er landsbybesøket dypt inne i Russland, i elvelandskapet ved Volga, utenfor Lenins fødeby Kazan, i republikken Tatarstan. Her treffer forfatteren og hans hjelpere på en eldre kvinne i en kjøkkenhage i en liten landsby. Hun forteller at det en gang bodde 500 mennesker der, men i dag huser den bare tre menn og fem kvinner. En av kvinnene er 102 år gammel. Utlendingene inviteres inn i et knallblått lite hus der den eldgamle kvinnen bor sammen med sin sønn på 80 år og hans kone, som er kvinnen i kjøkkenhagen. Et fotografi av den gamle kvinnens ektemann hentes fram. Han døde som ung soldat i Ukraina i 1943.
Gjestene blir servert nybakt brød, som bakes mens de prater. De forlater huset med ferskt brød og andre små gaver, og med et smil fra hundreåringen som gjør at forfatteren får tårer i øynene. Det er nesten så leseren også begynner å grine.
Litt senere treffer de på to unge gutter som er i byen for å studere. Knausgård viser til en statue av Lenin og spør hva de synes om ham. Lenin? Han har de aldri hørt om. Dette essayet viser fram den uhøytidelige og selvironiske Karl Ove Knausgård, som kanskje koketterer litt med sin sosiale hjelpeløshet. «Russland, oktober 2017» har tidligere bare stått i en forkortet versjon i New York Times Magazine.
Det gjelder for samtlige av bokas elleve essays at de i hele og avkortede versjoner har vært publisert i norske og utenlandske aviser og tidsskrifter. Og nå endelig altså samlet i en bok. Det oppleves som en begivenhet fordi Karl Ove Knausgård står i en særstilling også som essayist. Hvor mange ganger har ikke denne anmelderens gledet seg over forfatterens trang til å smette inn et essay i romanteksten, og bare håpet at det skulle komme flere!
Og nå endelig flere essays av svært varierende lengde og innhold, seks år etter «Kyklopenes land» og elleve år etter «Sjelens Amerika». Det lengste essayet handler som nevnt om Russland, men de beste, mest innsiktsfulle og de med sterkest personlig ladning handler om litteratur. Det er her Karl Ove Knausgård virkelig briljerer, og tydeligst kanskje i essayet «Tübingen-forelesningene 2019».
Her går han tett inn på hvordan og hva som driver ham som forfatter. At skrivingen hans er tett knyttet til øyeblikket, hvordan den ene assosiasjonen tar den andre og hvordan lesningen hans påvirker og finner vei inn i den romanen eller det han til enhver tid skriver på. Og så følger en virkelig spennende utredning om djevelen. Der forfatteren forteller om sin fascinasjon for den gnostiske forestillingsverden.
Karl Ove Knausgård er en sjelden fugl i den norske litterære faunaen, med dette blikket som sveiper innom filosofi, religion, mytologi, gnostiske skrifter og nikk til djevelen. Denne nye essaysamlingen understreker og forsterker dette inntrykket av en forfatter med et stort spenn i tanker og ideer. Mye av stoffet er gjenkjennelig, men satt inn i nye sammenhenger og med utvidet perspektiv. Knausgårds sympatiske og ujålete stemme og blikk gjennomsyrer essayene og forsterker gleden ved lesningen. Han har også denne helt spesielle evnen til forundring over livsmysteriet, og en stor begavelse for å kle forundringen i slående språklige gevanter. Slik han gjør det i tittel-essayet «Kjøttets ingeniører», der han skriver om døden og det evige liv, og hevder at døden hindrer stagnasjon og er evolusjonens forutsetning. Ingen kan si at Knausgård er redd for å spenne opp det store lerretet.
Likevel vil jeg fremheve «Den store lengselen», skrevet i forbindelse med Tarjei Vesaas 125-årsjubileum som et av de essayene som gjør sterkest inntrykk. Det føles godt å lese en så frisk, begeistret og klok tale om en så kanonisert roman som «Fuglane», som hviler under «tonn» med særoppgaver, doktorgrader og mastergrader. Karl Ove Knausgård forteller at han litt motvillig satte seg ned for å lese «Fuglane» for tredje gang i forbindelse med oppdraget. Og opplevde til sin forbløffelse at alt det han visste om romanen ikke spilte noen rolle, det var uvesentlig. For når litteraturen er god har den sitt eget nærvær, sin egen stemning.
Og nettopp dette nærværet er noe Karl Ove Knausgård stadig framhever og kommer tilbake til også når han forteller om «sin egen metode», som er alltid å søke seg mot øyeblikket. Han vil skrive om virkeligheten og den manifesterer seg nettopp i øyeblikket. Mye å glede seg over, forundre seg over, bli provosert av og irritert av hos Karl Ove Knausgård – som alltid.
