Stjerner som lyser og faller

Vetle Lid Larssens nye roman «De stjernekyndige» oser av fortellerglede – og oppdagerglede. Ved en tilfeldighet oppdaget forfatteren den nesten ukjente østerrikske astronomen Maximilian Hell og hans reise til Vardø i året 1768 for å bivåne Venuspassasjen. Et astronomisk fenomen som inntreffer med over 100 års mellomrom. Ved å beregne planeten Venus` bevegelse over solskiva kunne man måle jordas avstand til sola. Den gangen ble det sendt ut ekspedisjoner til flere av klodens utkanter, og den viktigste utposten var Vardø.

Vetle Lid Larssen dukket ned i historiske dokumenter, og skjønte raskt at her lå en mulig roman. Skjelettet var der, men kjøttet manglet. Vetle Lid Larssen viste med romanen «Lucias siste reise» for to år siden at han mestrer kunsten å koke sammen en underholdende, spennende historie med røtter i gamle folianter. Og denne gangen var det mye å forsyne seg av: Ambisiøse vitenskapsmenn, himmelrommets utfordringer, og ikke minst: En livsfarlig reise fra Wien og rett inn i polarnatta med hest og vogn og et dårlig utstyrt skip over en av verdens farligste havstrekk, Norskehavet seint på høsten. Framme i Vardø måtte astronomene bygge et observatorium, som burde stå klart til den 3. juni 1769, som var datoen for Venuspassasjen.

I tillegg kom et kinkig problem: Hoffastronom Maximilian Hell var jesuitt. Og jesuitter hadde ikke adgang til Det dansk-norske riket. I verste fall risikerte de dødsstraff. Og det var nettopp den dansk-norske kongen Christian V! som hadde invitert herr Hell til å foreta observasjonene, for deretter å kunne sole seg i den naturvitenskapelige glansen- om alt gikk etter planen. Et brev til Paven ordnet saken, men helt trygge kunne de ikke være.