Ny NRK-serie: Lidenskap på godt og vondt

---

5

TV-SERIE

«Vi lover et helvete»

Regi: Rebecca Wirkola Kjellmann

Seks episoder

NRK TV, NRK1

---

Norge utenfor Oslo er brennpunkt i en rekke nye TV-serier om dagen. Blant dem som i særlig grad har dyrket lokalmiljøene også visuelt er feelgood-dramaet «Evy og alltid» fra Sandnes og den svarte komedien «R. I. P Henry» fra Odda. Nå er selskapet bak «Rådebank», en av NRKs største dramasuksesser, aktuelle med «Vi lover et helvete» med utgangspunkt i Troms og Finnmark. Det er blitt en visuelt og følelsesmessig slående serie som inngår i en ny bølge film- og TV-produksjoner som løfter fram historier fra de samiske miljøene. Videre er «Vi lover et helvete» et menneskelig drama om sterke politiske og kulturelle motsetninger, om miljøvern, aktivisme og lidenskap på godt og vondt. Legg til glødende romantikk, og serien har det meste som skal til for å bli en ny suksess for NRK med særlig unge voksne som målgruppe.

Handlingen kretser rundt og bæres i høy grad av Daniel og Elin. Begge er i første halvdel av 20-årene, og møtes helt tilfeldig da Elin (Aili Kristine Eira) haiker med Daniel (Sigurd Kornelius Lakseide) på vei til søsterens utdrikningslag. De finner umiddelbart tonen, og dagen ender på en helt annen måte enn noen av dem hadde sett for seg da den begynte. Det er en stormende forelskelse som fra første stund preges av to sterke viljer med helt ulike utgangspunkt og ståsted. Som å krangle om hvorvidt man kan høre på Michael Jackson eller ikke. Denne «woke»-kjeklingen blir et frampek på langt mer graverende konflikter for dem på et personlig nivå.

[ Ny samisk bølge på film og TV: Storserie for NRK ]

Seriens mest umiddelbare styrke ligger i to svært gode skuespillere i nettopp disse hovedrollene, hvor Aili Kristine Eira formelig gnistrer i alle nivåer på følelsesskalaen, mens Sigurd Kornelius Lakseide på overbevisende vis framstiller en søkende, tidvis desperat ung manns famlende grep etter et fundament idet voksenlivet rammer med full kraft. Begge går rett gjennom ruta. Regissør Rebecca Wirkola Kjellmann er oppvokst i Alta og har mange godord med seg fra ulike NRK-satsinger og kortfilm tidligere. I «Vi lover et helvete» viser hun et sikkert øye for det dramatiske, for det visuelt sterke og fortellende, og for områdene denne historien hører hjemme i. Og for en rå og uslipt dialog og meldingsutveksling som flyter naturlig mellom skuespillerne.

Samiske Elin går på jusstudier i Tromsø, men dras mellom ambisjonen om å studere ferdig og familiens krav om delaktighet i reindriften som hun etter planen skal overta. Daniel har vært innom Tromsø han også, men har av årsaker vi etter hvert får oppklart flyttet til hjemplassen Utfjord. Her bor han med moren (Lisa Stokke Jolly), farter rundt blant gamle kjente og håper på en jobb i den gamle gruva som skal gjenåpnes. Et vedtak om at 200 tonn avfall fra driften herfra skal dumpes i fjorden, skaper imidlertid fiendtlig stemning mellom Utfjords politikere og gruveeierne på den ene siden, og miljøvernorganisasjoner og samiske interesser på den andre. I denne etter hvert svært tilspissende striden står Daniel og Elin på hver sin side som representanter for moderne utgaver av Montague og Capulet.

[ «Russebussen»: Pen, pyntelig og langtekkelig rulletur (+) ]

Stedsangivelser som Utfjord er fiktive, men akkurat Daniels hjemsted har selvsagt klare referanser til Repparfjord, hvor striden har stått rundt en kobbergruves planer om å deponere avgangen fra malmen i fjorden. Tittelen på serien er hentet fra et slagord blant demonstranter i nettopp Repparfjord. Et annet apropos som indikerer de lange linjene i debatten rundt utbygging av reindriftsområdene, blir Alta-konflikten fra 1970- og 80-tallet. Denne er nå gjenstand for filmen «La elva leve» med Ella Marie Hætta Isaksen i spissen, en film som løfter fram kampen for samiske interesser og selvrespekt, samt fornorskningspolitikkens konsekvenser. «Vi lover et helvete» berører noen av de samme aspektene rundt identitetspolitikk og interesser, i tillegg til tradisjonelle kjønnsrollemønstre og løsrivelse fra tidligere generasjoners forventninger.

[ Dobbeltspill med høy puls i «Blodsbrødre» (+) ]

Gjennom Daniel-skikkelsen blir det også en film om klassekamp, og om internett og nettforum som en slagmark. Han er på god vei inn i et mørke der han føler seg forfordelt og tilsidesatt. Gruvas kamp er personlig, han er blitt klimafornekter, nettroll og viser tendenser til ekstremisme i handlingene. På nattbordet har han regelboken til omstridte Jordan Peterson liggende. Overtydelig rent symbolsk, men likevel kjennetegnende for unge menn i særdeleshet som opplever seg selv som marginaliserte.

Elin er på sin side glødende opptatt av egne verdier og rettigheter, som i alle henseende tar initiativ og som kjemper for likestilling og egne meninger, også innen sin egen familie. I deler av det samiske fellesskapet skaper motstand mot det tradisjonelle og beskyttende både uvennskap, sinne og skuffelser, uoverensstemmelser som ikke enkelt lar seg reparere.

Historien om Elin og Daniel er den klassiske om motpoler som tiltrekker hverandre, men kan de overvinne den voldsomme kløften dem imellom? Serien er ikke fri for noen raske løsninger, av enkle skjematiske framstillinger av polariserte lokale konflikter og et par lette klisjeer, men godt skuespill i alle ledd bærer handling og personbeskrivelser elegant videre slik at serien kan bli både viktig, treffende og debattskapende for målgruppa den søker.

[ Melankolsk og mesterlig film om Munch (+) ]

Blant birollene gjør særlig Lisa Stokke Jolly («Mamma Mia»-musikalen med mer) som Daniels mor inntrykk, mens artisten Ida Tolou er god som tøff fisker og Eila Ballovara Varsi det samme i en bærende rolle som Elins søster. Kim Sørensen, Aslat Mahtte Gaup, Per Kjerstad, Stig Frode Henriksen og mange andre gir lokal skuespillerforankring, på samme måte som at det rike og tidsangivende soundtracket i stor grad inkluderer artister fra landsdelen og fra Sápmi – ISÁK, Sondre Justad, Ondt Blod, Mari Boine, Biru Baby og mange flere. Lydsporet lydlegger scener fra Finnmarksvidda, fra Tromsø, fra reinflokker, vassdrag, bryllup, klubbliv i Tromsø, konserter og åpent landskap, nydelig og mektig filmet i et slående fargespekter. Fotograf Marius Kildalsen gjør en solid jobb med å formidle stemninger både hva gjelder natur og mennesker.

Men mest slående er de ganske ferske skuespillerne som gir dramaet akkurat den energien det skal ha for å kunne måle seg med for eksempel «Rådebank». Her er det kanskje ikke så mye råning, men i en del av landet der man må kjøre ti mil for å hente take away, blir det naturlig nok en god del bilkjøring.

De tre første episoder er tilgjengelig på NRK TV. De øvrige slippes fortløpende.

[ Nå går «Narvik» til topps også på Netflix ]

[ Hello, Wisconsin! Husker du «That ‘70s Show»? Nå er serien blitt «That ‘90s Show» ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen