Melankolsk og mesterlig film om Edvard Munch

---

5

FILM

«Munch»

Regi: Henrik Martin Dahlsbakken

Norge, 2022

---

Det krever mot å ville fange Edvard Munchs liv og kunstnerskap på film. Det har vært gjort før, i Peter Watkins svært personlige semidokumentar «Edvard Munch» fra 1974, mens Erik Poppe i lang tid har forberedt en Munch-film med et angivelig utgangspunkt i maleriet «Skrik». Munchs mest kjente motiv er også med i Dahlsbakkens «Munch», i en nøkkelscene nesten uten farger, som skåret ut av sjelen med kullstift. Scenen er betegnende for hvor dedikert filmskaperen er i sin visjon når han på eksistensielt vis borer seg ned i kunstnersinnets irrganger, og i et ikon en hel verden har et forhold til.

Henrik Martin Dahlsbakkens «Munch» er i form eksperimentell, men også bredt anlagt for et stort og særlig kunstinteressert publikum. Framfor alt framhever han melankolien i Munchs kunst og i kunstnerens sinn, i fargebruk, sitater og helt konkret bruk av motivet «Melankoli» og livsfrisebildene. Det gir et nyansert og helhetlig portrett av kunstneren med utgangspunkt i uthevede stadier av livet hans. Alfred Ekker Strande er den helt unge Munch, Mattis Herman Nyquist spiller han som knapt 30-åring under Berlin-epoken og Ola G. Furuseth under tiden da han i midten av 40-årene er innlagt på sanatorium etter sammenbruddet.

På hvert sitt vis tolker de kunstnerens personlighet og sjeleliv, i faser som er helt avgjørende for Munchs kunstnerskap og kunst. For kunsten i fysisk forstand ikke minst avgjørende i scenene med den vel 80 år gamle Munch, fantastisk spilt av Anne Krigsvoll. Da tyskerne bokstavelig talt banker på døren på Ekely, forstår Munch at han må å ta et testamentarisk valg. Hvis ikke vil bildene trolig bli beslaglagt av okkupasjonsmakten.

[ Hun spiller Edvard Munch på film: – Først trodde jeg regissøren tullet med meg ]

Det både begynner og slutter der, på Ekely, symbolsk i første scene med Munch som helt mot slutten av livet ferdigstiller maleriet «Mellom klokken og sengen». Med fornyet aktualitet for Ingmar Bergmans «Jordbærstedet» gjennom Nationaltheatrets oppsetning, blir den viserløse klokken på dødsskyggens side i Munchs maleri en slående referanse til den gamle Isaks drøm i «Jordbærstedet» om det viserløse uret. Og inspirasjonen fra Bergman er høyst til stede i Dahlsbakkens «Munch», både i scenene med den unge Munch i solvarme, sommerlige kystlandskap, og i de svart-hvite scenene med den godt voksne Munch da han drikker seg frynsete og legges inn på doktor Daniel Jacobsens nerveklinikk i København.

Hver av epokene har sin skuespiller, men også ulik koloritt og uttrykksform, rytme og faktisk også billedutsnitt. Filmskaperens faste fotograf og bror Oskar Dahlsbakken har sammen med Pål Ulvik Rokseth løftet filmen visuelt på formidabelt vakkert vis, særlig de nydelige svart-hvite sekvensene fra innleggelsesperioden. Epokene følger ikke skjematisk. Dahlsbakken kutter opp, deler, hopper fram og tilbake i tid og rom. Scenene fra Berlin-årene er i sammenhengen de eneste som rives ut av den gitte tiden Munch da levde i, nærmere bestemt 1890-årene.

[ Med Ella Marie Hætta Isaksen i hovedrollen trekker «Ellos eatnu – La elva leve» kampen for egenverdet inn i vår tid (+) ]

Scenene fra Berlin er lagt til nåtid, i dagens gatebilde hvor Munch i Mattis Herman Nyquists skikkelse har mobiltelefon og går på clubbing i Berghain sammen med en Gustav Vigeland (Nader Khademi) kledd i kvinneklær og August Strindberg helt liketil spilt av Lisa Carlehed («Utvandrerne»). De utgjør energiske høydepunkt i filmen, og understreker kunstens evige driv etter å finne nye veier og pushe grenser. Men under ligger også her melankolien, krakeleringene i sinnet etter den varme, solfylte Vestfold-sommeren da han opplever sin første store forelskelse i Milly Thaulow. At hun har valgt en annen skal prege Munchs forhold til kvinner for resten av livet. Og Munchs kunst er da også hele tiden til stede i filmens fargepalett og i motivene, som for eksempel sommernatten som førte til «Livets dans» hvor Munch malte seg selv dansende i midten med den rødkledde Milly.

I Berlin blir Munch «kansellert» mens han legger siste hånd på maleriene som stilles ut, betegnende nok har Dahlsbakken her valgt nettopp «Melankoli». Så blir Munchs store debututstilling i Berlins kunstnerforening stengt. Bildene funnet for «lette» og uferdige. Berlin-sekvensene blir gode apropos til stadig mer påtrengende sensurkrav også i vår tid.

[ «Natt» er gripende og vakker om en vondt tema (+) ]

Alfred Ekker Strande spiller den unge Munch med en uskyldsskjør sårhet, og med kunstnerisk kraft. Thea Lambrecht Vaulen er en storm som Milly, og gir støtet til en energi som skal reflekteres i filmens videre portrettering av Munch, og da særlig i Berlin, på rangel med den berømte bohem- og kunstnersirkelen med Strindberg og Vigeland, men også Sigbjørn Obstfelder (Arthur Berning) og den eksentriske og omsvermede Dagny Juel (Ida Elise Broch). I en spesielt vakker Berlin-scene lar Dahlsbakken en stjernenattkolorert himmel over Tempelhof danne bakgrunn for en sykkelscene med Munch og Juel som uomtvistelig må være en hyllest til Joachim Triers «Oslo, 31. august».

Anne Krigsvoll ruver i sin spinkle skikkelse som den gamle Edvard Munch. Men Dahlsbakken gjør ikke et poeng av kjønn ved at han har satt Krigsvoll og Carlehed til å spille de to åndshøvdingene. Snarere er han nok ute etter personligheter som kan gi skimt av de sterke skikkelsenes indre tristesse, selv om han sikkert får høre at det minner om Todd Haynes film «I’m Not There» med ulike skuespillere i rollen som Bob Dylan, blant dem Cate Blanchett. Valgene understreker at dette ikke på noen måte er en kronologisk og tradisjonell filmbiografi, men et fragmentarisk flettverk av de hendelsene og øyeblikkene som fikk dramatisk betydning for Munch og hans kunst. Filmens eneste svakhet er at noen av overgangene føles for løse, at det kunne vært strammere og enda mer kritisk til det rike materialet Dahlsbakken har øst av. Og likevel har vi vel aldri sett et sannere bilde på hvem Munch var eller kan ha vært.

Henrik Martin Dahlsbakken er en av Norges mest produktive filmskapere, enn så lenge utenfor den etablerte bransjen og uten offentlig støtte. På relativt beskjedne budsjetter, men med en evne til å få stjernelag av skuespillere, har han laget filmer i de fleste sjangre, blant dem «Cave», «En affære» og «Gledelig jul» (2021). I fjor fikk vi blant annet «Forbannelsen» og «De fredløse». «Munch» er noe helt annet, både hva gjelder tema, visjon, kompleksitet og kunstnerisk dybde. Det er utvilsomt Dahlsbakkens beste film.

[ «Evy og alltid»: Fornuft og følelser i Sandnes (+) ]

Enkelte av Dahlsbakkens kjennetegn som filmskaper er likevel gjenkjennelig fra hans mest poetiske filmer, og da særlig «Sensommer», den fine debuten «Å vende tilbake» og nevnte «De fredløse», hvor vi kan se påvirkningen av Jan Troells måte å nærme seg menneskesinnet gjennom det dokumentariske, uten å gå på kompromiss med fiksjonen. Også «Munch» har et stjernelag av skuespillere. Foruten de forannevnte finner vi blant andre Anders Baasmo som vennen og mesenen Rolf Stenersen, den danske nestoren Jesper Christensen («Kongens nei») som Dr. Jacobsen og Gine Cornelia Pedersen som Tulla Larsen.

«Kunsten vokser opp av glede og sorg. Mest av sorg», sier Munch i Ola G. Furuseths skikkelse. Og Dahlsbakken griper sin filmgjerning med dette sorgbetonte som går igjen i Munchs bildeverden, i livet hans fra å som barn oppleve død og alt det andre som førte til sammenbrudd, rastløse uforsonlige kjærlighetsliv og kampen for aksept. «En rovfugl har satt seg fast i mitt indre. Min sjel er som to ville fugler som sliter fra hver sin kant», sier Munch til Dr. Jacobsen mens de sitter i sanatoriets kirkeskip, som hentet ut fra en Bergman-film og med en eitrende god Ola G. Furuseth som virkelig maner fram en mann som har stått på stupet.

Munch legger så til at han ser alle mennesker bak deres masker, og hans beskrivelser av hva maskene skjuler er på ingen måte vakre. Det er som om Dahlsbakken har den samme tilnærmelsen til Munch som skikkelse og tema. Det er ikke glorifiserende bilder han skaper heller, og slik fanger han så vel essensen i Munchs kunst som i sine egne ambisjoner med en film som tross noen vage øyeblikk vil stå igjen som et tilnærmet mesterverk i norsk filmsammenheng.

«Munch» åpner filmfestivalen i Rotterdam 25. januar. Ordinær norsk kinopremiere fredag 27. januar.