---
4
TV-DRAMA
«Blodsbrødre»
Regi: Ole Endresen
6 episoder
TV 2 Play, 19. januar
---
Det er gode tider for de av oss som liker gangsterserier. Ikke før har NRK lansert «Flus» og TV 2 «Kids In Crime», før sistnevnte kanal slår til igjen. I det som er blitt et samarbeid med Netflix kommer de med «Blodsbrødre», en Oslo-noir i stil med svenske «Snabba Cash», men som heller ikke går av veien for å hinte til filmklassikere som franske «Hatet» eller en serie som «The Wire» i måten politi og kriminelle vikles inn i hverandre.
Serieskaper Ole Endresen («Lilyhammer», «Young Wallander») legger med andre ord lista høyt, bruker Oslos bybilder, arkitektur og gater for alt det er verdt, og lander etter en noe seig start med spenning, driv og fascinerende figurer, svært mange av de fremste spilt av amatører filmskaperne har hentet inn via såkalt «streetcasting», altså skuespillere hentet fra ulike miljøer for å kle rollene med autentisitet. Det fungerer overraskende godt i en serie hvor «typegalleriet» skal være vel så bærende som god skuespillerkunst.
«Blodsbrødre» er ikke bygget på svart humor, selv om den har et og annet tilløp. Den er heller ikke en kjapp og sjangerenergisk punchingball. Det er snarere et fortettet og mørkt drama som favner realismen og langsomt bygger seg opp i intensitet og dramatikk. Fremst i bildet er politibetjenten Moaz (Emir Zamwa) som overflyttes fra Oslo-politiets Enhet Vest for å bidra i spesialenheten Hubrogruppen i Enhet Øst. Hubros oppgave er å bekjempe de kriminelle gjengene som har utspring i Oslos østlige drabanter, og akkurat nå gjelder det Enemiez som står bak det meste av dopflyt i Oslos gater.
Enemiez-leder Rami (Mohammed Youssef) er ettersøkt for drapsforsøk, men nå er han i landet igjen for å rydde opp i egne linjer. En nestkommanderende har prestert å kidnappe en familiefar i bydelen Lakkeberg hvor gjengen opererer ut fra, og Enemiez får ikke solgt varene sine så lenge politiet dag og natt overvåker gjengens medlemmer i håp om å finne bevis for bortføringen. Kan hende får man assosiasjoner til hendelser fra virkelighetens gjengmiljøer i Oslo, eller kanskje ikke. «Blodsbrødre» er nok uansett inspirert av så vel gjengene på Oslos østkant som fra internasjonale dramaer, «svenske tilstander» og en god dose kalkulert plotbygging.
[ «R.I.P Henry»: Her gjør Mads Ousdal sin beste TV-rolle (+) ]
Rami kommer nemlig tilbake og kan presentere et trumfkort. Det kollegene i Hubrogruppen ikke vet er at deres nye kollega Moaz og Rami vokste opp sammen i Lakkeberg. Den ene eier byens underverden, den andre ble politimann på beste vestkant med barn og en kone som arbeider for påtalemyndigheten. Snart er Moaz høyst uvillig og ufrivillig tredd inn i de gamle blodsbrødrenes garn på grunn av gamle uoppgjorte vennetjenester. Samtidig er båndet mellom de to gamle vennene er like sterkt som det er komplisert, og utfordringen er å skjule sammenhengene for politimakkeren Marianne (Janne Heltberg).
Plotet med politi og gangstere er ikke nytt, men fungerer som gull når det gjøres intrikat og ordentlig. Serieskaper Ole Endresen («Lilyhammer», «Young Wallander») går da også grundig til verks for å skape det som tar mål av seg å være en internasjonal kvalitetsserie. Når den lanseres på Netflix senere vil den hete «Gangs of Oslo», etter byen hvor sterke personligheter møter hverandre til et oppgjør om hva som er riktig og galt. I randsonen er dette ikke minst en serie om de kriminelle nettverkenes rekruttering av barn, i dette tilfellet helt ned i 13-årsalderen.
[ NRKs nye dramakomedie «Evy og alltid» er fullvoksen feelgood fra en av våre fremste filmskapere (+) ]
Tarik (Ishak Kaya) er en skole- og matteglad kid som lokkes av muligheten til dyre klær og elektronikk, og til å opparbeide makten i skolegården som ryggdekningen fra områdets mest fryktede gjeng kan gi han. Han er godt spilt av Kaya, og får foruten de to hovedmennene en bærende rolle i helheten. Kanskje framstilles Tarik i overkant kjepphøy i karaktertegningen, uten at vi helt får grep om hvorfor han tar de valgene han gjør, en relativt trygg og kontrollert familiesituasjon til tross med en sterk og beskyttende mor, spilt av svenske Shaniaz Hama Ali («Young Wallander»). Samtidig er Endresens vektlegging av språk, sosiolekt, slang og holdninger med på å bygge gatetroverdighet og atmosfære, og her fungerer han perfekt.
Lakkeberg er i navn en fiktiv hybrid av Grønlands Lakkegata og bydelene i Groruddalen, og det er i spennet mellom disse det meste av handlingen utspiller seg. Endresen løfter serien gjennom gjenkjennelighet både hva gjelder de enkeltes beveggrunner, men også stedene han velger å filme på. Fotograf Gaute Gunnari gjør noen nydelige panoreringer over Oslos drabanter, over havneområder og innfartsårer, små gatebilder og andre lokasjoner som viser spennet mellom det kalde, folkefiendtlige Oslo og det varme og inkluderende som tegnes i beboermiljøene på Lakkeberg og andre steder. Det er klassebiler, våpen, lyssky områder og leiligheter og lagerbygg og etter hvert intenst dobbeltspill og dramatiske øyeblikk som er turnert med finesse.
[ Dette er de beste filmene på Netflix akkurat nå ]
Hyllesten til det mangfoldige Oslo understrekes av vignettlåten som åpner hver episode, og et bedre utstillingsvindu for musikken sin og særlig låten «Oslo» kunne ikke Numa Edema Norderhaug fått. Det er på tide at flere oppdager stemmen, og ikke bare en drivende god skuespiller, her i en rolle som en av Moaz’ kolleger.
Og apropos musikk, Tommy Tee står bak, rappere som Eggi, Linda Vidala og Dutti Dior, samt artister som Amanda Delara og Farida leverer et fett lydspor til det hele. Erfarne skuespillere flettes inn i nøkkelroller blant det mer uøvede ensemblet. Blant dem Per Kjerstad som avdelingsleder i Enhet Øst, Stine Fevik som politi, Nokokure Celine Dahl («Hva vil folk si», «Pørni») som Ramis beinharde høyrehånd. Vi finner også Heidi Toini og Ingvild Lakou, som noen vil kjenne igjen fra en god del britiske serier, har viktige roller som ikke skal røpes her.
[ «Flus» er en fest av et gangsterparadis på NRK (+) ]
At Endresen søker det autentiske antydes vel i en av de første replikkene: «Dette er ikke en film, bro. Dette er ikke «Breaking Bad». Likevel blir det innimellom litt for lite «Breaking Bad» rent billedlig talt. Oppbyggingen er hakket for langsom, og først i tredje episode sitter skrustikka og plotet folder seg ut, og det bæres godt av alle involverte tross noen snarveier og et par skuespillere som sliter når det drar seg til som mest.
Lanseres på TV 2 Play 19. januar, skal etter hvert strømmes på Netflix. Anmeldelsen er basert på alle seks episodene.
