Kultur

Viktig og smertefullt fra vår nære historie

Filmen om Altakonflikten handler mer om identitet enn om lenkegjenger. Med Ella Marie Hætta Isaksen i hovedrollen trekker «Ellos eatnu – La elva leve» kampen for egenverdet inn i vår tid.

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«Ellos eatnu – La elva leve»

Regi: Ole Giæver

Norge, 2023

---

«La elva leve!», eller «Ellos eatnu!» var slagordet demonstrantene brukte under den såkalte Altakonflikten. Det er også tittelen på Ole Giævers nye spillefilm, en historie om en ung samisk kvinnes personlige identitetskonflikt når hun dras inn i demonstrasjonene mot de omstridte utbyggingene av Alta- og Kautokeinovassdraget på 1970- og 80-tallet. På det viset trykker «La elva leve!» på smertepunktene rundt samiske interesser, selvrespekt og fornorskningspolitikkens konsekvenser. Og med det en debatt som fem tiår senere på ingen måte er avsluttet.

Ole Giæver har tidligere skapt originale filmer som «Mot naturen» og «Fra balkongen», kunstneriske prosjekter med utgangspunkt i nærbilder av gjerne en hovedpersons hverdagsfilosofering, laget med dokumentariske virkemidler. «Ellos eatnu – La elva leve» er noe annet, en langt bredere og mer tilgjengelig film, politisk så vel på et ytre som et personlig plan, men også med et historisk forelegg som lenge har ligget og ventet på å bli behandlet på et kunstnerisk og populærkulturelt nivå.

Med artist og aktivist Ella Marie Hætta Isaksen i hovedrollen løftes fortellingen om Altaaksjonen opp på et mer allment episk nivå. Hun bærer filmen gjennom nesten alle scener. Gjennom hennes sterke og emosjonelle tolkning av en ung persons tvil rundt eget fundament, blir filmen en bearbeidelse ikke bare av sentrale historiske hendelser rundt miljøvern og samerettigheter, men av betente og ofte skamutløsende prosesser som ødela enkeltindivider og splittet familier og lokalsamfunn.

Ella Marie Hætta Isaksen i spillefilmen «Ellos eatnu - La elva leve»

Ella Marie Hætta Isaksen kjenner «hele» Norge som en av de fremste blant dagens artister, som joiker og vinner av «Stjernekamp», miljøvernaktivist og vokalist i trioen ISÁK. Hun har gjennom musikk, debatt og bøker bidratt til sette det samiske og samisk identitet på dagsorden, som en del av en større bølge av ikke bare film og TV-serier, men også kunst nasjonalt og internasjonalt. «Ellos eatnu – la elva leve» er et viktig og svært godt bidrag i den kulturelle manifestasjonen av Sápmi.

Isaksen spiller Ester, som er snarlig innom barndomshjemmet for å hente et lite flyttelass på veien til Alta for å bli lærer på en barneskole. Det ligger en skygge over den lille familien. Moren er gift på ny, og Ester har en mye yngre halvbror. At moren og Ester er samisk er et ikke-tema. På slutten av 1970-tallet er ettervirkningene fra den statlige fornorskningspolitikken av samene som offisielt opphørte på 1950-tallet, fortsatt så sterke at svært mange som lever i samfunn med hovedsakelig etniske nordmenn kvier seg for å avsløre opphav og slekt. Kommentarer som «det lukter fjellfinn» er lærerværelsesunderholdning på skolen der Ester begynner. Samiske barn blir mobbet, men selv i en klasse med elever som ikke kan norsk kan ikke Ester uten risiko for egen stilling avsløre at hun er same og snakker samisk.

«Ellos eatnu – la elva leve»

Den harde politiske knuten rundt reindriftsrettigheter pågikk i mange år. Giæver går inn historien etter at vedtaket om å demme opp den samiske bygda Máze er omstøtt, men fortsatt er det steile fronter og høyt konfliktnivå rundt utbyggingen av Altavassdraget. Esters fetter Matthias, nydelig spilt av Gard Emil, er en av mange unge som i utgangspunktet bærer sin samiske identitet med stolthet, med kofte og som aktiv deltaker i demonstrasjonene i Stilla. Han og Ester har et nært forhold, og på mange vis er det hans rolle i det hele som får Ester til å trosse frykten, fordømmelsen fra den nærmeste familien og sin egen tvil om hvem hun er og hva hun skal være. Litt etter litt engasjerer hun seg i kampen for samenes rettigheter rundt Alta-konflikten, og gjennom det en langt større kamp. Den som handler om å fri seg fra skam og fordømmelse fra både det norske storsamfunnet og fra sine egne, og med det som fundament finne og stå for sin egen identitet.

Fra filmen «Ellos eatnu - La elva leve»

Giæver fletter mye historikk og en rekke referanser rundt fornorskningen inn i et manus som i dialog er dels sparsommelig i den forstand at mange av de menneskene vi møter er forknytte, som verken gir av seg selv eller av sin historie sånn uten videre. Men i små glimt kommer det, som når Ester får vite at fornorskningsprosessen førte til at barn ikke fikk lov å snakke annet enn norsk på internatskolene, og ble fysisk straffet hvis de snakket samisk. Filmen handler i stor grad om solidaritet, og om å være seg de ødeleggende offentlige prosessene og den inngrodde hverdagsrasismen bevisst, og både Marius Matzow Gulbrandsens formidable foto og Cecilie De Lange og Ragnhild Juliane Slettas herlige produksjonsdesign skaper en tidskoloritt av tidlig 80-tall som er både troverdig og underholdende. Giæver understreker dette i sine fine observasjoner rundt detaljer, språk og væremåte.

Tittelen er litt misvisende. Dens ytre ramme handler riktignok om kampene rundt beiteområdene, om identitet og språk. Den handler om de store demonstrasjonene og bruk av sivil ulydighet for å stanse anleggsarbeidene, om sultestreiken foran Stortinget i 1979 og konfrontasjonene da 600 politi ble sendt inn for å fjerne rundt 800 demonstranter i Stilla i 1981. Men det er i større grad en film om personlig oppvåkning og det å finne seg selv og en vei ut av et mørke der også motstanden fra samer som ville være norske var massiv. Filmens vonde smertepunkt ligger her, blant de som ikke finner veien. «Ellos eatnu – la elva leve» er kanskje ingen utpreget aktivistisk film, med det er ikke dermed sagt at den ikke slår hardt. Som når presten under en seremoni spør seg om det er sånn at den norske statens behandling av samene har ført til tap av liv.

«Ellos eatnu – la elva leve»

Filmen levner ingen tvil om at Ella Maria Hætta Isaksen er en multikunstner. Hun spiller på hele sitt register som følelsesmenneske, og gir ansikt og figur til den komplekse helheten gjennom Esters personlige reise. Vi aner at Isaksen bruker mye av seg selv og sin egen historie når hun ikke minst personifiserer tvilen og den undertrykte skammen med en troverdighet som er formidabel. I de mellommenneskelige konfrontasjonene med både familie, venner, kolleger og ukjente, gir hun usikkerheten og frykten rundt det å bli sett ned på en stemme som vil være merkbar langt utenfor filmens sfære. Hun går i bresjen for et sterkt skuespillerlag som inkluderer blant andre Gard Emil, Mary Sarre, Marie Kvernmo og Sofia Jannok, og med tematikkens uforløste kraft gir filmen en visshet om at Esters tvil, tro og egenkamp er like sentral for mange i dag som den var ved dette historiske veiskillet.

«Ellos eatnu – la elva leve» har premiere under filmfestivalen i Tromsø denne uka. Filmen får ordinær kinopremiere 3. februar.