Velment og nostalgisk røverhistorie

Julas store film for de mindre barna og familiene deres handler om en liten by i en knusktørr ørken. Her finnes det politimester, pølsemaker, baker, en sinna tante og en enslig trikk med en veldig blid trikkefører. Et par barn er på ingen måte hovedpersonene i denne historien, for utenfor byen bor tre røvere og en løve. Og over det hele skuer Tobias i tårnet. En liten stund går kardemommelivet sin vante gang, men så blir det dramatisk. Heldigvis har røverne andre talenter enn å røve.

Med «Folk og røvere i Kardemomme by» får vi den andre barne- og familiefilmen på kino denne vinteren med røtter fra 1950-tallet. Først kom sjarmøretappen «Teddybjørnens jul» bygget på Alf Prøysens vise innspilt i 1950 og utgitt i bokform i 1951. «Folk og røvere i Kardemomme by» av Thorbjørn Egner ble utgitt som bok første gang i 1955. Det er var Egners kanskje mest ambisiøse fortelling, om sosialisering og viktigheten av å inkludere de som faller utenfor. Det som er blitt kalt den «sosialdemokratiske utopi», med likhet for alle. Det er symptomatisk nok den vise Tobias i tårnet som leder forsamlingen. Alle skal med på byfesten, og alle må stille opp for fellesskapet.

Historien er egentlig en rekke av hendelser som poengterer bokens underliggende temaer. Det gjør den evig aktuell i utgangspunktet. Og fascinasjonen over den norske kulturarven, i hvert fall når det er snakk om barnelitteratur og norsk filmproduksjon, er jo en god ting. Høyt elskede historier overleveres fra den ene generasjonen til den andre. Men er de i seg selv så relevante at dette er naturlig, eller er den brede appellen også til godt voksne årsaken til at det nettopp er disse foreleggene som finansieres og realiseres? Spørsmålet trenger seg på med «Folk og røvere i Kardemomme by». Måten filmen videreforteller historien på og persongalleriet i seg selv henger igjen i referanser fra en annen tid. Undertegnede så filmen i en sal full av barn i målgruppa. Mange falt høylytt av lasset lenge før den dramatiske siste halvdelen, selv om røverne skapte leven og i enda større grad enn i boken er blitt hovedpersoner. Løven har absolutt sine øyeblikk den også.