
Når verden vakler må vi holde fast i velferden
Jeg har sett et samfunn der folk ikke lenger tror på staten. Jeg ønsker ikke at barnebarna mine skal vokse opp i et slikt land.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg vokste opp i Colombia, et land der ulikhet, korrupsjon og vold har vært daglig virkelighet for millioner.
Nå, som far og snart bestefar i Norge, vet jeg hva et samfunn kan miste og hva det må beskytte.
Velferdsstaten er ikke en selvfølge. Den er et valg vi må ta igjen og igjen.
Som ung mann i Colombia erfarte jeg hvordan vold, fattigdom og maktmisbruk kunne prege hverdagen. Vi levde i et samfunn der regjeringene byttet plasser med militser og narkokarteller. Staten fantes, men den beskyttet ikke folk flest, den var i lomma på de som allerede hadde makt.
I dag bor jeg i Norge, og jeg vet hvor annerledes et samfunn kan være. Her har vi valgt å bruke fellesskapets ressurser til å bygge trygghet: For barn, for syke, for eldre.
Denne modellen har ikke kommet av seg selv. Den ble bygd opp gjennom politisk vilje, solidaritet og ansvar.
Når verden nå igjen preges av uro med krig i Midtøsten, stigende oljepriser, uforutsigbare markeder, blir det ekstra tydelig hvor viktig det er å beskytte det vi har. Det er lett å la seg rive med av politiske løfter om kutt og «effektivisering». Men vi må spørre: Hvem taper hvis velferden svekkes?
Jeg har sett et samfunn der folk ikke lenger tror på staten. Der den som har mest, får mest og de som faller, faller hardt. Jeg ønsker ikke at barnebarna mine skal vokse opp i et slikt land. Norge har valgt å bruke inntektene fra olje og gass klokt. Vi har spart. Vi har fordelt. Vi har bygget tillit.
Denne veien er ikke spektakulær. Den gir ikke raske overskrifter. Men den gir noe viktigere: stabilitet, samhold og framtidstro. Når oljeprisen stiger, tjener vi mer. Men det avgjørende spørsmålet er: Hva gjør vi med de pengene?
Mitt svar er klart: Vi investerer i mennesker. Ikke i privilegier, men i fellesskap. Det er ikke bare rettferdig. Det er samfunnsøkonomisk klokt. Og det er det som gjør Norge til et sterkt land, også når verden vakler.