Teddy med julefilter

---

4

FILM

«Teddybjørnens jul»

Regi: Andrea Eckerbom

Norge, 2022

---

Alf Prøysens vise om teddybjørnen som ble loddet ut på tivoli og endte opp som fødselsdagspresang til Mariann, rekker fram labben som årets norske julefilm for småbarnsfamilier. En såkalt «live action»-film der levende skuespillere og animerte skikkelser med stor kosefaktor boltrer seg sammen gjennom noen turbulente og litt nervepirrende juledager og en julaften som kanskje byr på en overraskelse for et par av hovedrollene.

Alf Prøysen er og blir en kunstner som bidrar til å løfte små hverdagshendelser og ikke minst julehøytiden til noe spesielt i Norge. Både visene og enkelte av bøkene han etterlot seg inneholder fellesnevnere for flere generasjoner, særlig når det gjelder allmenn livsvisdom. Denne historien er et av flere gode eksempler, og den ivaretas i sammenhengen på godt vis av manusforfatterne Lars Gudmestad og Harald Rosenløw Eeg, som til og med evner å tilføre et par rampete trekk i en ellers sømløs innpakning. Det er helt i Prøysens ånd.

[ «Titina» lever opp til ambisjonene om å være tidenes mest storslåtte norske tegnefilm (+) ]

«Teddybjørnens jul» er som tittelen og årstida sier en liten omskriving av Prøysen, og er den tredje filmatiseringen fra dette universet. Fra før har produksjonsselskapet fantefilm laget «Snekker Andersen og Julenissen» og «Den vesle bygda som glømte at det var jul». Men det er første gang en vise blir filmatisert, og bortsett fra at Teddy nå sitter på en hylle på et julemarked, og ikke et tivoli, venter han fortsatt på å bli vunnet av en rik mann, slik at han kan kjøre karusell dagen lang og se verden med egne øyne. Ellers er grunnskissen i historien noenlunde den samme som i «Teddybjørnens vise», i tillegg til at det er skrevet inn en annen Prøysen-skikkelse, Bolla Pinnsvin. Men det er altså jul, med pynting av tre, baking, pakkeforventninger, grøt, småkaker, kos, mandler, besteforeldre, julemarked – kort sagt så mye stemningsskapende tyll at med premiere nå midt i november kan jula komme brått på i mange hjem i år.

Mariann (Marte Klerck-Nilssen) er en jente som bor sammen med mamma (Mariann Hole), pappa (Jan Gunnar Røise) og Lillebror (Vegard Strand Eide), og hun har i overkant godt utviklet fantasi. Hun kan for eksempel se levende ekorn i juletreet, og så livlig og utagerende kan fantasien bli at det særlig til pappas store fortvilelse kan ramme andre enn henne selv. Når hun får øye på en teddybjørn på julemarkedets basar, er hun derfor sikker på at kosedyret er levende. Kanskje tar hun ikke helt feil heller.

[ «Black Panther: Wakanda Forever» er blitt en episk, følelsesladet og fokusert oppfølger til den første «Black Panther»-filmen ]

Teddy selv derimot, vil ikke være med på at han er et kosedyr. Han vil være en eventyrer, og er oppsatt på at han må vinnes av en rik mann som kan ta han med verden rundt. Han jukser det til så Mariann ikke vinner han i første omgang, og før hun får skrapt sammen penger til nye lodd rekker en mystisk mann å vinne teddybjørnen. Mariann tyr da til ulovligheter som får ganske alvorlige følger i forsøket på å vinne bamsen tilbake, mens Teddy på sin side oppdager at drømmen om mange penger ikke umiddelbart resulterer i luksus og karusellkjøring. I stedet havner han på et mørkt og litt skummelt sted, får ny og piggete venn og angrer på at han ikke lot seg vinne av Mariann.

«Teddybjørnens jul» fyller ganske enkelt inn hullene i historien fra visa. Den gir Mariann en ramme med en småmorsom familie, og ikke minst en sterk og handlekraftig personlighet. Og det diktes opp hendelsene rundt teddybjørnen mens han ligger på et mørkt sted «i lange tier» som det heter hos Prøysen. Originalhistorien i seg selv er søt, men ikke akkurat fyldig, og derfor spes det på med andre Prøysen-klassikere og -referanser, blant dem «Du skal få en dag i mårå», alt mens Nader Khademi, Kai Remlov og Marianne Krogness har poengterte småroller i enkeltepisoder som mest av alt drar ut tida. Der Prøysens vise er poengtert, energisk og drivende, blir filmens fortelling mer ujevn. Filmskaperne har heller ikke tatt seg bryet med å utfordre det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, og i det hele tatt er det som om det meste av det som mangler kompenseres med et tjukt julefilter over det hele. Det skaper stemning mer enn handling. Ikke minst gjelder dette et gate- og markedsliv som minner mer om et «spel» i realityserier som «Anno» og «Farmen» enn Prøysen-tro koloritt fra 1950-60-tallet.

[ Askepott er smart, prinsen er dum og ingen vil egentlig gifte seg i teaterstykket «Askepott» (+) ]

Det fungerer likevel etter hensiktene, og sjarmen er upåklagelig. Teddy og Bolla Pinnsvin (fint stemmelagt av John Brungot og Lene Kongsvik) som animerte skikkelser glir perfekt inn i den levende fantasien, det hele regissert av Andrea Eckerbom som til fulle utnytter mulighetene som ligger i karakteranimasjonen man tidligere har sett i internasjonale filmer som for eksempel «Paddington». I «Teddybjørnens jul» overbeviser animasjonen til fulle, og er noe av det beste vi har sett i en norsk film, live action eller ikke. Men det er de virkelige menneskene som redder jula denne gangen også, og da særlig barna i rollene som Mariann og Lillebror. Marte Klerck-Nilssen og Vegard Strand Eide er begge naturlige med mye utstråling foran kamera, og sistnevntes scener særlig med Røise sitter perfekt. Det er heller ingen selvfølge at voksne skuespillere kommuniserer så naturlig med barn, men her har Eckerbom gjort solid arbeid med skuespillerinstruksjonene i alle ledd.

«Teddybjørnens jul» har dessuten noe fine moralleksjoner som ikke føles påklistret eller manet fram med pekefinger, enten det dreier seg om hva som virkelig teller her i livet og hvordan man skal gjøre galt godt igjen. Slik fanger den Prøysens ånd og ettermæle, også i underteksten. Men når originalvisa kommer på slutten i en avkortet utgave, er det ikke fritt for at Prøysens muntre og enkle fortelling fungerer vel så godt som julefilmavleggeren.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen