---
4
TEATER
«Havet tar det det ikke gir»
Av Sumaya Jirde Ali
Regi: Annika Silkeberg
Med: Ameli Isungset Agbota, Stig Amdam, Sissel Ingri Tank-Nielsen
Den Nationale Scene
---
BERGEN (Dagsavisen): «Jeg heter Samira, og når jeg hvisker «nåde» ler du, når jeg ser deg slokner lyset», heter det i Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker, i en av de innledende replikkene i teaterforestillingen «Havet tar det det ikke gir». Flyktningen Samira sier dette til Middelhavet, og replikken peker mot diktsamlingen «Når jeg ser havet, slokner lyset» (Aschehoug, 2021), som er forelegg for denne intime beretningen om flukt og fluktveier, oppbrudd og menneskeverd.
Den Nationale Scenes minste scene er stor nok til å romme både Middelhavet og alt det denne havstrekningen mellom Nord-Afrika og Europa symboliserer av håp, savn og nederlag. Sumaya Jirde Ali er på ingen måte fremmed for tematikken, og i teaterteksten fraviker hun for en stor del sin egen historie slik vi tidligere har fått høre den gjennom både debatter, innlegg, poesi og litteratur. Og nå nylig, da hun anmeldte komikeren Atle Antonsen i forbindelse med den mye omtalte episoden på et utested i Oslo.
Politiet skal ha ønsket å tiltale Antonsen etter paragraf 185 om hatefulle ytringer, men saken ble henlagt av statsadvokaten. Ali skulle deltatt i en samtale rundt «Havet tar det det ikke gir» i Bergen, men valgte å avlyse. Det er naturligvis ingen direkte sammenheng mellom stykket og den offentlige diskusjonen isolert sett rundt komikerens oppførsel og Alis fortelling om denne på Facebook, selv om mange av tankene, frykten og uroen stykkets Samira (Ameli Isungset Agbota) bærer med seg, blir en tydelig bit av det store puslespillet Ali jobber ut fra. Samira er et vitne og må fortelle en historie som er større enn henne selv. Som hun sier til bestemoren hun har forlatt: «hvorfor vil du ikke forstå at dette ikke handler om vår historie, men om diasporaen?».
[ Frosten har ingen bunn i «Kjærlighetens Antarktis» (+) ]
«Havet tar det det ikke gir» var den opprinnelige tittelen på den i sammenhengen aktuelle diktsamlingen fra 2021. Denne har Sumaya Jirde Ali dramatisert ytterligere og lagt til sekvenser som blant annet skildrer lange samtaler med bestemoren (Sissel Ingri Tank-Nielsen). I DNSs husregissør Annika Silkebergs regi er disse enten imaginære telefonoppringninger eller de finner sted på et mer metafysisk plan, men uansett fester de seg ved måten de sier noe om ikke bare den som velger å reise for aldri å komme tilbake, men også om de som blir igjen, hva de føler og frarøves. «Alt jeg har, alt jeg kunne, flyktet med deg», sier Bestemor i en av de lange og kjærligbitre samtalene de har seg imellom, hvor Samira også får høre at der hun har kommet blir hun sett på som kun et regnestykke.
Forestillingen er for øvrig sømløst tredelt. Det begynner med Samira og Havet (spilt av Stig Amdam), fortsetter med Flyktningleiren og ender i Norge og en ny tilværelse i Bodø, i samtaler med Terapeuten, Thomas Bipin Olsen som vi bare hører stemmen til i lydopptak. Ingen av delene er lyse eller lystbetonte, heller ikke det å komme til et nytt sted og få husvære og nytt språk. Om teksten er litterær, vet vi også at Ali selv kom til Bodø som flyktning fra Somalia, og har selv opplevd det å skulle hjelpe andre med å finne seg til rette, «hvordan spørsmålene svever, innbyggerne ler, gestikulerer, vil lære oss å sitte komfortabelt på språkets stol», som Samira sier i stykket.
Poesien i teksten handler ikke minst om det Ali har betegnet som den fortsatte «hjemløsheten», etter at en på flukt er blitt innvilget opphold, og hvordan hjemløsheten hindrer mange fra å slå seg til ro og la livet begynne. Og observasjoner av menneskene rundt Samira som beveger seg på en uredd måte: «om de bare kunne ha sett seg selv med mine øyne om de bare kunne ha sett meg», sier Samira, og går med det til kjernen i diskusjonen rundt usynliggjøring og menneskeverd. Poesien til Ali har merkbare sting, som i setninger som «når jeg tenker Europa, låser kjeven min seg».
Produksjonen er et samarbeid mellom Den Nationale Scene og Cornerstone, og hadde en førpremiere under Bergen Dramatikkfestival tidligere i høst. Nå har den inntatt DNS’ Lille Scene som er fylt med svarte søppelsekker, vrakgods og kabeltromler i tre i ulike størrelser. Bak på de omkransende veggene projiseres filmopptak av havet selv, piskende i vinden, måker og havfugl, eller diffuse skikkelser i transitt eller flyktningleirer. Men også nærbilder av aktørene på scenen, som Bestemor som like gjerne er foran scenen som bak. Det lukter brød og fisk i lokalet, og de blir identifikasjonsmarkører og en del av fortellingen. Fisken sløyes av Amdam, han som er havet, kledd som en fisker eller en sjauer på en havn eller på en flyktningbåt. I kraft av rollen representerer han kulden og fraværet av følelser ikke bare i måten havet selv opptrer på, men også i mottakelsen når, og hvis, flyktningene når den andre bredden. Amdam er Havet, han bærer, lemper og styrer på, sterk og lunefull som så vel et konkret holdepunkt som et symbol.
[ «De ti bud» er en teaterreise verdt (+) ]
Over scenens kaosillustrerende dekk henger tre store ringer fra taket. Ameli Isungset Agbota beveger seg ofte i disse, og mellom dem. Det er uklart hvilken konkret funksjon de skal ha, men det mest påfallende er skjørheten og (u) balansen de representerer, hvor nærme den som er i ringene er å miste taket, det siste holdepunktet. Eller som å lære å «sitte komfortabelt på språkets stol». Agbota framfører teksten med dempet intensitet, som om frykten lurer bak neste stavelse, som om Samira gjemmer seg bak ordene på samme måte som personligheten føles gjemt under det lange parykkhåret, en del av visualiseringen av Samira som forener styrken og egenrådigheten i ordene hun uttrykker med sårbarhet og en ikke helt definert utsatthet. Først og fremst blir hun alles historie, og hun formidler den med intensitet og et dempet nærvær hvor setningene gis rom til å vokse.
Likevel er det som balansekunsten i de store ringene skaper liknende distraksjoner underveis, selv om regien og scenografien til Annika Silkeberg framhever kaoset og de store tankesprangene langs diasporaens lange linjer. Dette understrekes ytterligere av Einar Bjarkøs videodesign og et utfyllende lydspor av Fredrik Arsæus Nauckhoff, men som i bruken av ringene er det også en ubalanse i selve regien og i måten scenebildet er bygd opp på. Mellom de tydeliggjørende og kanskje noe påklistrede virkemidlene, og Alis fantastiske tekst som rommer en hel verden uten at det er nødvendig å stave den fram med brødristere og konstante understrekninger gjennom videobruken.
