Kultur

Nick Cave omfavnet oss alle med en monumental konsert på Øya

Nick Cave omfavnet oss alle under konserten på Øya. Det ble akkurat det braket av et følelsesutbrudd man kunne håpe på fra rockens ypperste dommedagsfyrste.

---

6

KONSERT

Nick Cave and The Bad Seeds

Øyafestivalen, Amfiet

---

Mange av oss har sett Nick Cave før, flere ganger også, men for svært mange ble konserten på Øya et første møte med mannen i et slikt format. Selv de som visste hva som skulle komme, ante knapt hva som traff dem da Nick Cave helt fra starten av danset seg ut til publikum. Han kastet seg over hver og en av oss som var vi gamle venner han gjerne ville gi en varm og kjærlig ørefik. Nick Cave and the Bad Seeds innfridde med et over to timer langt show som tiltet Tøyenparken over i historiebøkene.

Øya hadde på forhånd bygd en smal catwalk langs hele publikumsgjerdet foran scenen. Her skulle Nick Cave oppholde seg mesteparten av konserten. Allerede etter få sekunder på scenen der hans store The Bad Seeds fyller alle hjørner, kaster han seg ut blant publikum, jobber den smale stien med gripende, smektende og desperate hender rundt ankler og lår men han lar hendene gli over publikum. Det er nærkontakt av tredje grad, med en artist som lik en Harry Pottersk desperant nærmest lidenskapelig suger energi fra massene foran seg.

Det er knapt en overdrivelse å si at Nick Cave i 2022 er den største artisten som står på årets Øya-plakat, eller på internasjonale festivalplakater generelt for den saks skyld. Med et knippe helt essensielle album utgitt de senere årene, to av dem senest nå under pandemien, har den australske mørkemannen blitt en av våre dagers mest relevante artister, i tillegg til at han selvsagt har en katalog så fyldig at andre artister bare kan drømme om å oppnå noe lignende.

Cave rir fortsatt på de svarteste og dystreste skyene som tenkes kan, og han raller som en predikant fra de dypeste avgrunnene. Mørket rundt han er fortsatt altoppslukende, i hvert fall i utgangspunktet, men i motsetning til før sprenger nå lyset seg inn i både musikken hans og selve framtoningen Nick Cave på overbevisende og gjennomstrømmende vis.

Nick Cave, Øya 2022

Beviset kommer tidlig i form av en helt rå, seig og grovhogd versjon av «From Her to Eternity», hvor han uler fram refrenget som en såret ulv. Gitarist Warren Ellis står som en draug bak han, sammenkrøket over støysentereret av en gitar og styrer det hele på godt og vondt.

Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her

Nick Cave live er som å bivåne et møte med en gjenoppstått. Han skulle knapt vært i live, den australske punkrockeren som startet i The Birthday Party og fortsatte med en solokarriere som i starten var preget av undergangstanker og personlige ødeleggelsesritt langs en rennestein av synd og forlatelse. Etter det kom Caves mellomperiode, for å kalle den det, halvannet tiår preget av transportetapper og konserter der han ble mer og mer fjern for publikum.

Så inntraff tragedien, og av mørket kom lyset. Den ene av tvillingsønnene til han og ektefellen Susie Bick døde under tragiske omstendigheter 15 år gammel, men reaksjonen var ikke som ventet. Første gang vi for alvor merket dette her hjemme, var i Oslo Spektrum i 2017 da han nærmest omfavnet hver og en publikummer så vel fysisk som psykisk, intimt eksplosivt og så virkningsfullt at mange lot tårene falle uten at de skjønte hva d var vitne til. Dette er den Nick Cave som rammet Øya-publikummet med intens kraft torsdag kveld. Det ble en kveld for tårer og forbannelser.

«Get Ready For Love» er den ene av to sanger fra «Abbatoir Blues/ The Lyre of Orpheus» som åpner Øya-konserten. Den er både en lovnad og en trussel, og en av de mest voldsomme energiutblåsninger vi har sett på en konsert noensinne. Låter fra «Abbatoir Blues/ The Lyre of Orpheus» (2014) står i det hele tatt sentralt på denne turneen, med her er også låter fra det usigelig vakre albumet «Ghosteen» (2019) og «pandemialbumet» «Carnage» fra i fjor, den brutalt nydelige platen som ble utgitt sammen med gitarist Warren Ellis.

Nick Cave, Øya 2022

Så setter han seg til det svarte flygelet og slår an akkordene på «O Children» mens The Bad Seeds følger slepent etter. Vokalen er sterkere, klarere og mer artikulert enn noensinne, kun med et lite slør av skodde liggende over de dypeste fraseringene. Det er vakkert og høytidelig, og ekkoene av sorg, tap og vakre minner pipler ut av den monumentale soulveggen, forsterket av tre store stemmer på kor og Ellis med fela som en dirigent under stjernehimmelen.

Takk Oslo, bjeffer Cave og får øye på en publikummer med en klassisk gammel Cave-T-skjorte på seg, drar han opp på scenen, viser han fram og dedikerer «Jubilee Street» til kveldens mest lamslåtte fan. Nå går han lavt, Ellis legger inn fuzz-giret og Cave synger sitt krigsepos og hyllest til Brighton eller småbyer hvor som helst.

«Jubilee Street» er en intens sang, en brennende lunte og en varslet utladning, og den kommer selvsagt. Cave og bandet revner som et tordenskrall, han velter og kaster mikrofon og notestativ, hiver seg over flygelet, hamrer løs og så gyver han løs på catwalken igjen. Og igjen og igjen. Aldri har vel «roadier» jobbet hardere for å holde scenen ved like. I kontrast snakker han omtenksomt med publikum, spør om folk har det bra, men ikke uten å være så frekk innimellom at det knapt går an. Vaiende synger han «Bright Horses» på catwalken, en av de mest hudløse sangene fra «Ghosteen». Så er han alene med flygelet.

«I Need You» handler om å falle å tusen knas, om døden og det å stå ordløs tilbake. «Nothing really matters when the one you love is gone», synger han, om savn, svarte bårebiler, tomheten mellom armene som griper i løse luften. Når han messer «just breath» igjen og igjen, er det så virkningsfullt at alle på Øya med mer en gjennomsnittsligning forhold til Cave, kjenner følelsen brennende i halsen.

Nick Cave, Øya 2022

«Waiting for you» er nok en ballade med Cave over tangentene og temaer som berører eksistensielle spørsmål som menneskene har basket med i årtusener. Kor og Ellis fyller ut bildet, før det bærer rett vest til «Tupelo». Det er et tungt, truende og skjærende vanvittig testamente over beistets komme. Med «kirkekoret» sentralt plassert på scenen skaper han en nesten minimalistisk versjon som tiltar i styrke. Han rager over publikum og maner dem til å sove som en Jon Blund-demon. Mer gruoppvekkende har Cave knapt vært enn i denne låten fra 1985. Bakgrunnen for låten er egentlig Elvis’ døde tvillingsønn, Elvis «The King» Presley og tvillingbroren, den førstefødte. Med historien til Cave ligger nå symbolikken utenpå det hele som en evangelisk håndspåleggelse, samtidig får Cave denne klassikeren i dag til å høres ut som et rekviem for ofre av meningsløs vold. Han etterligner skuddsalver, og han skriker ikke over, men ned i publikum: “The Sandman’s on his way/But the little children know/They listen to the beating of their blood”.

«Dere er vakre!», roper han, og gjentar det igjen og igjen etter å ha bedt folk senke mobiltelefonene i noen øyeblikk. Og også her endrer han teksten. «Bare pust», messer han i innlagte mellomstikk. Så løfter han amfiet på Øya som en fjær idet han fyrer opp «Red Right hånd». Utstrakte armer mot en blånende himmel mens scenelyset rakner i rødt bak han. Så vakre, gjentar han, men vennligheten skjuler ikke sangens lumre klangbunn.

Nå går vi inn i vargtrimmen slik Cave definerer den, med «The Mercy Seat» og så «The Ship Song» som synger han alene. Og der og da savner vi hans forrige gitarist Blixa Bargeld, Einstürzende Neubauten-frontfiguren som en kveld for lenge siden, i en annen verden, gikk ut av en bil og satte seg aldri inn igjen. Noen ting kan bli for vakkert. Men på Øya legges lysende mobiler i plastølglass som gigantiske ildfluer over havet av mennesker. Så brytes illusjonen av den lakoniske og brutalt triste Robert Johnson-hyllesten «Higgs Boson Blues». Warren Ellis er The Bad Seeds fra innerst til ytterst i dette løpet. Gitar eller fele, uansett sliter han strenger som pulsårer og ut flommer slagget i bunnen av det man knapt kan kalle annet enn vakker støy. «Higgs Boson Blues» åpenbarer en smygende Lucifer som lister seg inn i lyset, litt tilbakeholden, snarere seig og insisterende. Alle synger med på Hannah Montana-verset, og så eksploderer også denne som forventet. Nå hamrer hjerteslagene over Øya, og ja, vi kan føle dem. Boom boom boom.

Nick Cave, Øya 2022

«City Of Refugers» er neste ut, som en voldsom og rocka energisk bønn til verden, igjen et mørkt kapittel og en utblåsning på scenen hvor Cave og koret gjør om hele scenen til et funkrocka kirkeskip. Og så er det tid for settets tyngste låt. Som en tåkelur starter de «White Elephant», den argeste låten på fjorårets «Carnage», skrevet til Caves nære venn, skulptøren Thomas Houseago, men som like gjerne kunne handlet om den verst tenkelige løse kanonen av en insel, sittende på verandaen med elefantrifla klar for å skyte hvem som helst som kommer innen rekkevidde. Så gjenstår det bare å hale det hele i land, med «Into My Arms» og «Vortex» som de første ekstranumrene, før han overraskende avslutter det hele med «Ghosteen Speaks». Også det en sang om samhold, om kjærlighet, om den helt essensielle nødvendigheten av hverandre ikke bare som et begrep, men et fundament. Det ble en avslutning i perfeksjon etter en konsert som ga alle oss like mye som vi ga tilbake til mannen på scenen som avrunder det hele med et god natt, Oslo.


Mer fra Dagsavisen