Kultur

Lagde øyeblikk av gåsehud på Øya

Michael Kiwanuka skapte en perfekt, intens og melankolsk kveldsstund mens sola dalte ned over Øya.

---

5

KONSERT

Michael Kiwanuka

Øyafestivalen, Amfiet

---

Michael Kiwanuka ble torsdagen store folkesamler på Øyafestivalens største scene. Briten har sneket seg inn i millioner av hjerter, ikke minst gjennom å ha lånt musikken sin til TV-serier som «Big Little Lies». Serien med lummer handling fra Monterey i California endret livet til soulartisten med ugandiske røtter, og vignettsangen herfra, «Cold Little Heart», er for evig knyttet til populærkulturens milepæler. Nettopp denne sangen kom mot slutten av settet på Øya, og den som ikke hadde gåsehud fra før under den stekende sola, fikk det i hvert fall da eller på den etterfølgende avslutningslåten «Love And Hate».

Det ble en triumf av en konsert, med publikum gyngende på sletta og i bakken, et smekk fullt amfi hvor det aldri ble trengsel, knuffing eller andre former for press. Til det er det for mye hygge i musikken hans, i hvert fall på overflaten. Kiwanuka listet seg inn i hodet til hver og en, som en fredens mann, men med sanger som blør av rettferdighetssans og berettiget harme. «Black Man In A White Mans World» er en stolpe i Kiwanuka-katalogen, og på Øya framføres den så den er en messe verdt, og som et eksempel på at en konsert med Kiwanuka er langt råere enn man opplever han, smektende og fintfølende, men også mektig på studioversjonene av sangene. Godt hjulpet av et rått storband, og sangere som Emily Holligan og Simone Richards, ble det en oppvisning i amerikanskinspirert soul, og sammenligningene mellom Kiwanuka og ikoner som Marvin Gaye ble igjen nærliggende.

Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her

Michael Kiwanuka

En god stund før de mest kjente høydepunktene kommer han inn foran sitt store band og griper mikrofonen med begge hendene som var det en livline. På mange vis er det også det. Den store og sky mannen har blitt mer utadvendt med årene, småsnakker, presenterer bandet med selvsikker mine og anerkjenner publikums store glede av å stå foran ham. Men fortsatt synger han stort sett med lukkede øyne, og gjemmer seg bak mikrofonen eller en gitar hvor han har festet en rødoransje lysende rose. Han er en lysende gitarist, men overlater finessene til Michael Jablonka på flanken. han bidrar til et råere sound enn man kanskje skulle forvente, uten at det på noen måte gir sangene for mye juling.

Michael Kiwanuka

Festivalsettet på en time blir en reise inn i Kiwanukas verden, med hans mest kjente låter samt et par som ikke er like god befestet i folks pannebrask. Åpningslåten «Piano Joint» fra albumet «Kiwanuka» (2016) er en av dem, men snart er han på sporet av seg selv, med «One More Night» og «You Ain’t The Problem» som glir småpent over i hverandre, før det glitrende bandet skrur det hele til i «Black Man In A White World».

Det er både sårt og sinna på en gang, og bringer oss tilbake til albumet «Kiwanuka» som var hans gjennombrudd, og på et personlig nivå en anerkjennelse av hans afrikanske røtter som han så mastret inn i sin egen bakgrunn fra nord i London. Resignasjonen i låten snus til kamp og kraft og «Rule The Wolrd» følger naturlig etter.

Utover i settet kommer sterke versjoner av særlig «Hero» men også «Solid Man», og selv hans kjedeligste låter, som «Light», får en melankolsk kraft som fungerer i sammenhengen. Sånn blir konserten med Michael Kiwanuka et høydepunkt på Øya på en dag da denne festivalen kan konkurrere med hvem som helst når det gjelder sterke artister på spilleplanen.


Nyeste fra Dagsavisen.no: