---
5
KONSERT
Gorillaz
Øyafestivalen
---
- Hello! Is there anyone out there, spør Damon Albarn mens det store bandet hans stormer inn på scenen. Jo, det er det virkelig. Kanskje 10.000 og vel så det, i det store Amfiet på Øya. De er kommet for å se og høre noen av de mest usannsynlige popstjernene som finnes, med deres sammensurium av alt som er fint med popmusikk.
Gorillaz er et tegneserieband som ble startet av Damon Albarn rundt århundreskiftet, etter at hans gruppe Blur hadde gått midlertidig i hi. Med medlemmene som oppdiktede figurer i videoene og alle visuelle presentasjoner, Albarn selv som 2-D. Gruppas album ble store publikumsfavoritter, så store at det var dem plateselskapet EMI satte sin lit til da alt begynte å gå nedenom for den gamle britiske institusjonen i musikkbransjen. At et av verdens største plateselskaps skjebne var avhengig av så radikal musikk var riktig så morsomt, spesielt siden vi selv også feilvurderte den store appellen til Gorillaz i startfasen.
[ Bli med Arif på Øya-fest? Ja, takk ]
Til være basert på animasjon kunne man vente tilsvarende høyteknologiske sceneshow fra denne kanten. Gorillaz på scenen har likevel vært svært så menneskelige, der Albarn lenge lagde show der han må ha brukt opp de høye honorarene på å lønne alle de medvirkende. Dette toppet seg sommeren 2010, da de reiste rundt med soullegenden Bobby Womack, Mick Jones og Paul Simenon, halve The Clash, på gitar og bass, rappere og kor, stor blåserrekke og strykekvartett, og Syrias Nasjonalorkester for Arabisk Musikk attpåtil. Siden har det blitt litt mer nøkternt, men forrige gang de var i Oslo, for fem år siden nå, hadde de Little Simz i en liten gjesterolle – i år en attraksjon i seg selv på Øya. Det lager fortsatt et stort show, med 12 musikere på scenen, og de animerte Gorillaz på bakskjermen.
Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her
Gorillaz har gitt ut seks-sju album, avhengig av tellemåten. Konsertene i år er sterkt basert på de tre første, som en slags feiring av at de har holdt dette gående i over 20 år. Det høres ut som vi er på metalkonsert når de spiller “M1 A1″ til å begynne med. Jeg foretrekker den gamle reggaeversjonen med Terry Hall som vokalist, men vi kan ikke få alt.
[ Bikini Kill: Legender med paljett og punk ]
Gorillaz er et band med mange egenskaper. Det blir mer hard rock’n’roll til å begynne med i «Strange Timez». «Are We The Last Living Souls» spør Albarn i neste sang, og går ned til publikum for å få svar. Sola går i alle fall ned over Nordmarka, og setter en spiss på stemningen i den tunge reggaen. Albarn vil dele en visjon fra en formiddagstur langs kaiene i Oslo. Han har sett den gamle festningen med et cruiseskip foran, lurte på om det har vært et hull i tidslinja og tenkte bare «oh fuck». Så tar han fram melodicaen for «Tomorrow Comes Today». Litt etter kommer han opp med en to meter lang lur som han rauter i, for å komme i kontakt med sine forfedre fra vikingtida – dette som en intro til «Rhinestone Eyes».
Albarn setter seg ved pianoet for «O Green World», en dystopisk økologisk bekymring som forsterkes av bildene bak på scenen. Han tar seg en tur ut til folket igjen i «Pirate Jet». Kveldens første store publikumsfavoritt kommer med «On Melancholy Hill», den der Albarn alltid høres ut som Kim Larsen. Så folkelige kan også Gorillaz være. Det slår godt an.
[ Kings of Convenience: En god og varm start på Øyafestivalen ]
Fortsatt har de gjesteartister. Soulsangeren Michelle Ndegwa kommer inn med en formidabel stemme i «Kids With Guns». Rapperen Bootie Brown slår til i «Dirty Harry», og nå tar hitfaktoren seg opp med «Feel Good Inc.». Litt punkrock blir det også, i «Momentary Bliss», en av de nyeste sangene i kveldens sett.
Etter en liten kunstpause kommer gruppa tilbake for fire ekstranummer. Først «The Pink Phantom», en sang der Elton John er med på originalinnspillingen, men bare i tegnefilmversjon på storskjermen her. Noe annet ville vært historisk i Øya-sammenheng. Bootie Brown er tilbake i en stormende «Stylo», der Bobby Womack bare høres som et innspilt ekko fra fortida. Helt til slutt er det reggaeartisten Sweetie Irie som får være med på å sette et ettertrykkelig punktum for kvelden i gjennombruddslåten «Clint Eastwood» fra 2001. Jeg synes fortsatt at Gorillaz er rare superstjerner, men når de sier takk for seg så suverent som dette er det ikke rart de er så store.
[ Kler seg for å bli lagt merke til på øya: – Man har lyst til å synes ]
