– Vi må ikke være så opptatt av hierarki. Vi må gjøre vår greie og stole på oss selv.
Franciska Eliassen var bare 22 år da hun spilte inn filmen «Den siste våren», som nå, tre år senere, er hentet ut til konkurranse og nominert til pris under den internasjonale filmfestivalen i Locarno. Det skulle egentlig være en kortfilm, for å lage en langfilm i så ung alder og med så få midler var de fleste rundt henne enige om at var på grensen til umulig. Større filmprosjekter krever penger, kjente navn, gode kontakter og mye arbeid. Men da hun begynte å skrive manuset, i den lille gammen på toppen av en kolle i Lofoten (mer om det senere), slet hun med å kutte ned antall scener.
– Jeg ville ha med alt, så jeg tenkte: okei, vi dytter det inn, det blir dårlig tid på innspilling, men vi klarer det. Planen var å klippe det til en kortfilm, men jeg var altfor grådig på å gi slipp på idéene og visjonen min.
Hun er glad for det nå, at alle scenene ble med. Da hun fikk en alvorlig hjernerystelse ble hele klippeprosessen satt på vent i et helt år. Først da bestemte hun seg for å beholde alle scenene og debutere som spillefilmskaper. Når Dagsavisen møter henne i midten av juli, tre uker før filmen skal ha verdenspremiere i Sveits, jobber hun med de siste restene av etterarbeid; å sørge for at alle involverte får plass i rulleteksten.
Filmen har verdenspremiere i Locarno 8. august, og er invitert til konkurranseprogrammet. Den er også nominert til den nye priskategorien «Green Pardo WWF», som skal gis til en film som retter søkelyset mot verdier som bærekraft, økologi og forholdet mellom arter. Nylig ble filmen også nominert til Europa Cinemas Label award.
[ Norsk film invitert til prestisjefull filmfestival ]
Glad, men stressa
Franciska Eliassen møter oss på øvre Grünerløkka i Oslo, dagen før hun skal ta toget til København for å avslutte et arbeid hun allerede har begynt på: Å filme for et omseilende klimaaktivistisk sirkus. Det var da hun fikk beskjed fra Locarno-festivalen om at de ville ha «Den siste våren», at hun måtte sette jobben i København på pause og skynde seg hjem til Norge for å ferdigstille filmen.
– Å, wow! tenkte jeg først. Men så gikk jeg over i: shit, filmen er ikke ferdig.
Det var på eget initiativ at hun sendte et utkast av filmen sin til den internasjonale og prestisjefylte filmfestivalen. Plutselig begynte hun å motta mailer fra salgsagenter rundt om i verden, med produksjonsrelaterte spørsmål hun ikke hadde peiling på. Normalt er det en produsent som tar seg av slike henvendelser, men Eliassen har stått for alle leddene i produksjonen av filmen selv.
– Hva spør de om her, tenkte jeg. Hva betyr alle disse rare ordene?
Samme dag som vi møter henne skal hun sette seg på toget til København for å fullføre det påbegynte arbeidet. Derfra tar hun toget til Locarno for å rekke verdenspremieren på filmen hennes.
[ – Jeg er glad for å kunne skildre en kvinne på 40+ ]
Kontroll i alle ledd
Regi, manus, klipp, lyddesign og produksjon har hun tatt i egne hender. Foto har kjæresten hennes Henrik Lande bidratt med.
– Jeg vet nå at det er altfor mye jobb å ta ansvar for alle leddene selv. Det er ikke bærekraftig, og anbefales ikke, sier hun i et intervju Dagsavisen har gjort med henne tidligere.
Hun ler litt når jeg spør henne om det var av økonomiske grunner at hun valgte å være selvstendig i hele prosessen. Det var det helt klart, men hun drives også av å ha kontroll over egne prosjekter. Når hun først hadde latt arbeidet med filmen vare så lenge som tre år, måtte det bli bra.
– Jeg har aldri hatt noen overordnet plan, men generelt liker jeg å gjøre ting selv, fordi jeg vet hvordan jeg vil ha det. Hvis jeg bare lærer meg de ulike programmene, så slipper jeg å spørre noen andre om hjelp. En ting er det økonomiske, men samarbeid kan være vanskelig. Blander jeg for mange inn i prosjektet, kan de ha helt ulike meninger. Det kan fungere berikende, men jeg hadde en klar visjon, og troen på at jeg kunne klare det selv.
Hentet fra egne erfaringer
Filmen foregår i en liten bygd i Lofoten i Nord-Norge, der Eira lever i skyggen av sin briljante og rebelske eldre søster Vera. Noe er i ferd med å skje med Vera, og for å forstå hva, begynner Eira å lese dagboken hennes. Hun trer inn i Veras univers av intenst lys, glitter, mytologi og et håp om en vakrere verden. Men dagboken avslører også et mørke Eira ikke vet hvordan hun skal håndtere. Rollene som de to søstrene spilles av Ruby Dagnall (Vera) og Keira Lahart (Eira).
– Vera begynner å ta verden innover seg mer og mer, helt til det når et bristepunkt. Hun blir desperat over at ting er så urettferdig, at naturen ødelegges. Hun klarer ikke å finne ut hvordan hun best mulig kan bruke de ressursene hun har, for hun er på et lite sted, så hun brenner seg selv ut.
Filmen er også delvis basert på Eliassens egne erfaringer. Da hun var 14 år ble den 17 år gamle storesøsteren hennes psykisk syk og innlagt.
– Jeg har hentet mye av storesøsteren i filmen fra meg, men også fra min søster.
Særlig det beundrende blikket lillesøster Eira har på storesøster Vera i «Den siste våren», har Eliassen vært opptatt av å fremheve. Hun har alltid sett opp til søsteren sin, men lar seg også generelt beundre av folk rundt henne. Et slikt type blikk på medmennesker ville hun få med i filmen. Men også Veras fortvilelse over naturødeleggelser og verden rundt henne, stammer fra Eliassens egne erfaringer.
[ Prisbelønnet filmskaper pågrepet i Iran ]
Et politisk, feministisk kunstprosjekt
Eliassen har bodd i Lofoten hele sitt voksne liv, og flyttet dit for fem år siden for å ta en bachelor i film ved Nordland kunst- og filmhøyskole i Kabelvåg. Gjennom studietiden lagde hun flere kortfilmer, blant dem en om flyktningleiren i Moria.
– Jeg jobbet med noen veldig tunge prosjekter. Spesielt filmen om Moria var heavy.
Da hun kom tilbake til Norge tenkte hun bare på hva hun kunne gjøre med at verden er så urettferdig. Gradvis gikk tankene hennes over i å lage en fargerik og magisk film, og i takt med tankeprosessen begynte hun på et nytt politisk og feministisk kunstprosjekt. Hun skulle ta et stykke land og gjøre det til alles eie.
– For meg er den ultimate maktdemonstrasjonen at menn eier det meste av jorda. Kan man egentlig eie naturen? Det er absurd at naturen, som er levende i seg selv, eies av oss mennesker.
På denne tiden hadde hun allerede bodd noen vårmåneder i telt, etter et par måneder i et sosialt kollektiv. Eliassen ville ut, leve i naturen.
– Jeg kunne ikke bo i telt et helt år, det blir kaldt i Lofoten og været kan by på storm. Jeg trengte ikke så stor plass, men noe litt mer solid.
[ Norsk filmskaper hanker inn priser i utlandet ]
Smutthullet i systemet
Ettersom planen hennes var å ta tilbake et stykke land i protest, skulle hun egentlig ta seg til rette og bygge en gamme ulovlig. Men på det lokale utestedet møtte hun en landskapsarkitekt fra kommunen som inviterte henne til et møte og ga henne en liste med navnene på jord-eierne i nærheten. Eliassen gikk rundt og banket på dører, og møtte på en mann som egentlig var opptatt med å fikse rabarbraåkeren sin. Av ham fikk hun grønt lys.
– Jeg klarte å finne et smutthull i systemet. Jeg var forberedt på å måtte rive den ned, men så ble det jo fint. Den står der fortsatt.
En gamme er en gammel, enkel form for jordhytte, som har reisverk av trevirke som er dekket med jord eller torv. Eliassen lar stadig folk låne gammen uten å kreve at noen skal betale for det.
– Nå er den Norges mest primitive kunstarena, alle kan benytte seg av den. Jeg gir folk koden til nøkkellåsen og passer på å ivareta den. Folk blir sjokkerte over at de får bo der gratis, for ingenting er gratis i våre dager. Det har blitt en hyggelig syklus hvor folk legger igjen mat og drikke til de neste som kommer, og skriver ned opplevelser og betraktninger i gammeboka.
På lag med omgivelsene
Hun ville lage en gamme som var mest mulig distré i landskapet, som glei rett inn og ble som en del av naturen. Byggeprosessen var fysisk krevende, ingen tralle kunne frakte all planken til toppen av kollen. Hun gravde og bygget om natten, og studerte om dagen. I ett og et halvt år bodde hun der selv, uten strøm og innlagt vann, maten fant hun i butikkenes søppelkasser. I gammen bodde hun tett på naturen, observerte busker bli til trær og store strømmaster bli satt opp.
– Jeg ble enda mer opptatt av miljø av å bo der. Jeg hadde skapt en så sterk relasjon til naturen at det kjentes som om noen kuttet av meg fingeren da det ble satt opp store strømmaster i nærheten av gammen. Naturen er en del av meg, og naturødeleggelser er overalt. Med dette politiske kunstprosjektet ville jeg sjekke hvordan jeg kunne spille på lag med omgivelsene mest mulig.
Hun stopper opp litt, tenker seg om, og løfter blikket.
– Det gjorde meg til en hardbarka miljøverner.
[ Anna Gutto med premiere på «Paradise Highway» i Locarno ]
Drømmer og fantasi
Det var i gammen at Eliassen begynte å skrive manuset til «Den siste våren». Etter mye fysisk arbeid med å bygge et hjem, bære planker på ryggen i oppoverbakke og sørge for at gammen ble isolert, ville hun jobbe med noe mykere. Og gjerne noe om drømmer.
– Jeg er veldig inspirert av drømmer og fantasi.
Kanskje har hun alltid vært sensitiv, sier hun, men hjernerystelsen hun fikk etter å ha falt av et scateboard i full fart, gjorde henne desto mer sensitiv.
– Før stresset jeg veldig, jobba mye, tenkte at verden går til helvete og det er dritt, men jeg må gjøre dette først. Etter hjernerystelsen måtte jeg stoppe helt opp. Det fikk meg til å forstå at jeg ikke kunne lyve for meg selv lenger.
[ Lei av sentralisert makt i Film-Norge ]
Det naive steget
Hun kaller det «the naive leap», konseptet hun lever etter. Eliassen tror de fleste kan få til mer enn de egentlig tror de kan, hvis de bare tør å ta det naive steget.
– Vi møter folk som sier: nei, du er for naiv. Jeg fikk flere ganger høre at hytta kom til å rase ettersom jeg ikke kunne noe om bygging. Jeg er usikker og har masse tvil når jeg holder på, men for meg er det aldri et alternativ å gi opp. Og vi kan lære oss det meste, hvis vi bare bestemmer oss for det.
At hun er sta fikk filmen hennes hele veien til Locarno. Fra Norsk Filminstitutt (NFI) fikk hun ingen støtte, hun måtte leve billig hvis filmprosjektet skulle realiseres.
– Jeg levde på studielånet, bodde gratis i gammen og hadde lite utgifter til mat. Jeg bevegde meg i slalåm mellom de vanlige måtene å gjøre ting på.
Å leve alternativt og miljøvennlig krever at man ofrer litt. For eksempel tid. Når Eliassen reiser til Lofoten tar hun toget til Bodø og båten derfra, men tider på tog og båt samsvarer ikke.
– Det er irriterende at det ikke er mulig å få til noe bedre. Det går fortere og er billigere å fly, skal du reise miljøvennlig må du gjennom en lang reise med flere bytter og mye venting. I blant tenker jeg på hvordan jeg skal klare å leve dette livet uten å bli bitter over at andre flyr uten å tenke over det.
– Men jeg liker å tenke at det er en større verdi i det å velge grønt.
Hotell og glam
Som en kontrast til livet Eliassen har levd de siste årene, tett på naturen i Lofoten, skal hun snart til Locarno for å se filmen sin på storskjerm utendørs på Piazza Grande, som har plass til 8.000 tilskuere.
– Det er så rart, de sier jeg skal få opphold på hotell og sånt. Det føles ikke ut som sånn jeg har levd i det hele tatt.
Hun har helt sluttet å fly, uansett av hvilke årsaker hun skal reise. Det står hun fast ved også nå, når filmen hennes nå skal på turné rundt om i flere land.
– Hvis det skjer, gjør jeg det til et prosjekt om bærekraftig filmproduksjon. Jeg rekker kanskje ikke å delta på så mange festivaler når jeg tar tog, men da blir det desto kulere, og jeg kan stå inne for måten jeg gjør det på.
[ Møter hersketeknikker fordi hun er ung og klimaengasjert ]
Stemmen fra de unge
Nesten alle som har vært involvert i arbeidet med filmen; skuespillerne, fotograf og de som har bidratt litt her og der, er unge. Eliassen vil at filmen skal være en stemme fra sin generasjon; om psykisk helse og miljø, og desperasjonen over hvordan verden er.
– Eldre generasjoner har kanskje en annen tillit til systemet, mens vi har vokst opp med spørsmål om vi egentlig har en fremtid. Slik jeg leser verden nå, med masse opprør overalt, føles det som vi må finne en annen vei. Dette er uholdbart, vi må gjøre et opprør mot det etablerte.
– Jeg har tenkt mye på dette med psykisk helse. Selvfølgelig blir man deppa av å leve i en verden som er så crazy og urettferdig. Hvordan skal man takle det? Enten må man sperre det ute og være nummen, det vil jeg ikke, eller så må man ta det innover seg, men da kan man føle seg håpløs og maktesløs.
På spørsmål om det har gitt mersmak å lage film, nøler hun smilende.
– Nja... Spør meg litt senere! Film er fantastisk og kombinerer mange kunstformer, men akkurat nå lengter jeg langt bort fra skjermen. Jeg vil inn i naturen, ut i verden, ha henda i jorda igjen, gjøre noe håndfast og aktivistisk.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen