Film

– Jeg er glad for å kunne skildre en kvinne på 40+

Kari Anne Moe har jobbet med fortellingen om Mina Hadjians arbeid i norske fengsler i over seks år. Nå får hun tilskudd fra Norsk filminstitutt.

– Det betyr enormt mye. Norsk filminstitutt er helt avgjørende for dokumentarfilm, så det var utrolig stor fryd og lettelse da vi fikk tilskudd.

Det sier regissør Kari Anne Moe til Dagsavisen. Over lengre tid har hun fulgt Mina Hadjians arbeid med å lage radio sammen med tungt kriminelle i norske fengsler. Nå er prosjektet tildelt produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt (NFI), skriver Rushprint.

Regissør Kari Anne Moe og produsent Gudmundur Gunnarsson i produksjonsselskapet Fuglene får 2 millioner kroner i tilskudd til produksjon av dokumentarfilmen «Mina, røverne og den samiske motorsykkelklubben», melder NFI.

Mina Hadjian på vei til jobb i fengselet.

Sparket fra statskanalen

I flere år var Mina Hadjian programleder i NRK, og ledet blant annet det kontroversielle programmet «Mina» på NRK P3, som var en av NRKs mest suksessrike satsinger mot en målgruppe utenfor veletablerte sosiale lag. I 2007 fikk hun sparken på grunn av bråkete oppførsel på luften.

Nå er Hadjian ansvarlig redaktør for Røverradion, et radioprogram av og med innsatte i norske fengsler. I fjor samlet hun de beste fengselshistoriene i boka «Røverhistorier». Moe har jobbet med fortellingen om Hadjians arbeid i norske fengsler i over seks år. NFI begrunner tildelingen slik:

«Ettersom Kari Anne mest jobber som produsent har hun langsommelig laget opptak for å følge disse karakterene over tid. Det er en av de store verdiene i filmen; å få lov til å være vitne til transformasjonen av personer, med meget voldsom og kriminell fortid, til å finne nye verdier i livet. Det andre er den tillit og balansegang som filmteamet lykkes med å få med karakterene. Det er veldig vanskelige situasjoner, både å følge kriminelle, men også å vite hvor man setter grenser, ikke blir sensasjonell eller utsetter medvirkende og pårørende på uetiske måter. Jeg ser filmen som en mulighet for å løfte en diskusjon gjennom å vise vekten av den journalistiske stemmen, det frie ordet og alle menneskers rett til et anstendig liv. Men den viser også hvor smal og skrøpelig veien for å holde en god retning i livet er».

Kari Anne Moe har fulgt Mina Hadjians arbeid i norske fengsler i seks år.

Kaffemøtet

Moes interesse for Hadjian begynte da hun kom over et intervju med henne i den perioden hun var i oppstarten med Røverradion. Moe lot seg fascinere av Hadjians karakter, som hun kjente til fra før etter flere år som P3-lytter, og syntes det var interessant at Hadjian nå ville gå inn i fengsel og jobbe med journalistikk med innsatte, slik at også de kunne lage radio.

– Hun var så opptatt av det at man fortsatt skal ha ytringsfrihet selv om man blir fratatt friheten til å bevege seg fysisk. Så da ringte jeg Mina og spurte om vi skulle ta en kaffe. Det ble et langt kaffemøte, sier Moe.

Det er rundt seks år siden nå. Da begynte arbeidet med filmen som de nå ser for seg at skal lanseres høsten 2023. At arbeidet har gått over så mange år, tror Moe gir et nært og tillitsfullt forhold mellom de bak kamera og de foran.

– Det gjør at man får tid til å bli ordentlig godt kjent og bli trygge på hverandre. Mina er profilert i en del andre sammenhenger, har vært med på Farmen Kjendis og er for mange kjent for tiden hennes i NRK P3, men jeg tror man vil oppleve nye sider ved henne i denne filmen.

Moe har vært opptatt av å komme forbi reality-karakteren til Hadjian, og synes det er givende å kunne bidra til å synliggjøre henne enda mer.

– Det skjer noe med oss alle over en så lang periode, og jeg er glad for å kunne skildre en kvinne på 40+, som har så mye pågangsmot og et ønske om å få til ting som er større enn henne selv. Jeg har selv døtre, og vil gjerne at de skal se en sånn karakter på film, for det er ikke for mange av dem, sier hun.

Vurderinger underveis

– Er det noen etiske dilemmaer ved å lage en dokumentarfilm som involverer innsatte i norske fengsler?

– Jeg kan ikke si så mye ennå om hvem dere får møte i filmen, men ja, det er mange vurderinger som må tas underveis. Dokumentarfilmformatet gjør det heldigvis mulig å nyansere, og gir tid til å jobbe med litt lengre historielinjer og også vise mennesker fra flere sider. Et menneske er alltid mer enn det ene inntrykket man har, og jeg håper at denne filmen kan bidra til å gi forståelse og ny innsikt i hvorfor noen blir kriminelle, svarer Moe.

I filmen følger vi først og fremst Hadjian, eller «Røverdronningen» som Moe kaler henne, både i og utenfor hennes arbeid i fengselet. Røverradion har også en ekstern redaksjon, hvor noen tidligere innsatte jobber.

– Det blir ikke en film om Røverradion som fenomen, men mer en film der vi følger Mina, og gjennom hennes blikk opplever hva det gjør å få mikrofonen og jobbe med å trene seg opp som journalist og lage profesjonell radio.

Fengselsradio finnes i flere andre land, men Norge er det eneste landet hvor sendingene blir sendt på radio utenfor murene.

Mørkt og moro

Moe opplever at majoriteten gis lite innsikt i norske fengsler, og tror filmen vil gi publikum muligheten til å bli med inn i et univers de ikke er så kjent med.

– Vi har hatt et utrolig fint samarbeid med fengslene. Det er modig av dem å slippe oss inn, sier hun.

Hun håper filmen kan bidra til en debatt om kriminalomsorgen i Norge, som hun mener det kuttes for mye i.

– Etter å ha jobbet lenge med denne filmen, er det etter min mening en dårlig prioritering. Ikke bare for de innsatte, men også for alle oss andre, som møter tidligere innsatte når de kommer ut. Rehabilitering er viktig, og det jeg har sett vitner om at det er utrolig vanskelig og en kjempetøff jobb.

– Derfor er jeg veldig imponert over mange av dem jeg har vært så heldig å få bli kjent med, som er tidligere kriminelle. Det er en hard jobb å snu tilværelsen, og det kan være vanskelig å få både andre og en selv til å se seg selv på en annen måte. At Røverradion gir innsatte og tidligere innsatte muligheten til å stille spørsmål og sette dagsorden, er unikt.

Moe understreker at filmen også inneholder mye moro.

– På tross av at det selvfølgelig er mye mørkt, tror jeg det blir en veldig morsom film. Det er mye av innholdet som det er mulig å le av.

Den rød tråden

Kari Anne Moe er utdannet fra Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Høgskulen i Volda, og har tidligere regissert dokumentarfilmer som «Til Ungdommen» (2012) og «Pøbler» (2015). Hun har også vært produsent på en rekke dokumentarfilmer i produksjonsselskapet Fuglene, som hun startet sammen med Gudmundur Gunnarsson i 2013.

Gunnarsson er utdannet fra NISS og har siden oppstarten av Fuglene i 2013 blant annet vært produsent på «For vi er gutta» (2018) og «Hei, verden» (2021).

– Jeg har tenkt mye på at da jeg lagde «Til Ungdommen», handlet det om at ungdommer skulle gripe mikrofonen for første gang og stå for noe selv, mens i «Pøbler» portretterte vi ungdommer som av ulike grunner hadde falt ut av skolen. Jeg opplever at «Mina, røverne og den samiske motorsykkelklubben» står ganske støtt på skuldrene til de to filmene, sier Moe.

Å lage film er krevende, understreker hun, både ressursmessig og for de menneskene som er foran kamera og skal gi av seg selv. Da er det avgjørende at filmskaperne vil noe med filmen, mener Moe.

– Det er viktig å ville utgjøre en forskjell. Samtidig er jeg opptatt av at det skal være gøy for publikum, at de skal kunne falle inn i et annet univers, bli med og nesten glemme alt annet mens de ser filmen. Det er viktig uavhengig av om det er fiksjon eller dokumentar. Jeg vil fortelle noe folk kan ha med seg videre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Mer fra Dagsavisen