Oslo by hyller Christopher. Han kvitterer med junkier og gjestearbeidere

– Egentlig burde jeg fått den neste år. Da kommer mitt store, store, osloprosjekt, sier Christopher Nielsen til Dagsavisen.

Denne uka ble han utnevnt til årets mottaker av Oslo bys kulturpris «for sitt langvarige og omfattende virke som tegneserieskaper, dramatiker, forfatter, animatør og konseptualist». I tillegg til heder, ære og diplom, er den høythengende prisen på 150.000 kroner, til noen som «har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv».

– Penga vil bli brukt fortløpende. Jeg har nok å bruke dem på. Masse å ramme inn. Må leie lokaler og så videre. Det blir dyrt, sier Nielsen.

Utstilling kommer

Det store, store, osloprosjektet hans, er nemlig en svær kunstutstilling, med langt over hundre bilder.

– Jeg driver og maler tegneseriemalerier i serie, basert på mine opplevelser av å gå rundt i Oslo sentrum de siste åra. Egentlig begynte jeg for lenge sia, da jeg var ferdig med Misfornøyelsesbar, som en slags fortsettelse av det prosjektet. En slags dagboknotat eller dagskildring i maleriform.

[ Sondre Lerches nye album er noe av det fineste vi får høre i 2022, tror Dagsavisens anmelder (+) ]

Dystopisk Oslo

Så skjedde det ting. En aldri så liten pandemi, for eksempel.

Det var litt dystopisk. Jeg fikk visjoner

—  Christopher Nielsen om pandemien

– I og med at jeg hadde et sted å gå til, der jeg står mutters alene mesteparten av tida uansett, gikk jeg på jobb hver dag. Jeg bor på Grønland, og går nedover Torggata og litt rundt omkring for å komme til atelieret. På den tida var det mye graving i området rundt Storgata. Det var importarbeidere innafor innhegningen, og junkier utafor. Og meg. Bare oss. Resten var bare hjemme, på hjemmekontorene sine. Det var litt dystopisk. Jeg fikk visjoner, sier Christopher Nielsen.

[ Leilighet som er bygget så krøkkete at det ikke er plass til seng? Det fins faktisk. Men er ikke ok (+) ]

Gatescener

Visjonene ble til kunst.

– Jeg maler gatemiljøer. Gatescener, med junkier og gjestearbeidere. Planen for utstillinga er inspirert av Vebjørn Sand. Jeg skal skaffe meg noen tomme butikklokaler, eventuelt et kulturbygg, og så ha popp-opp der jeg bomber hele stedet med kunst. Jeg har stått i atelieret i fem år nå, og malt rundt hundre bilder. Innen sommeren er over, har jeg sikkert tjue til. Her får du valuta for penga! Jeg leste i Dagsavisen at Odd Nerdrum fikk skryt for å ha malt seksti bilder på 22 år. Jeg har malt hundre på fem, sier Nielsen.

– Du vinner!

– Jess, det er jævlig viktig i kunstpraksis, å vinne. Hele rotteracet.

[ Denne filmen har formen til en intens actionthriller, men er egentlig et sosialrealistisk hverdagsdrama om en utslitt alenemor fanget i tidsklemma (+)  ]

Prisgrossist

Om det mot formodning skulle være noen der ute som ikke kjenner til Christopher Nielsen, bør det kanskje legges til at kommentaren over, neppe bør tas hundre prosent bokstavelig.

Selv om han for lengst har innkassert det meste som fins av priser i ymse sjangere: tre Sproing-priser for tegneserier, en Amanda for den 3D-animerte filmen «Slipp Jimmy fri», samt Heddaprisen og Ibsenprisen for musikalen «Verdiløse menn», med musikk av broren Joachim, alias Jokke, han med Valentinerne.

[ Will Smith klabba til Chris Rock. Men han er ikke den første som skaper skandale på Oscars ]

Verdens verste menneske

Hadde det gått veien med «Verdens verste menneske», hadde han dessuten vært litt med på å vinne en Oscar forleden. På veggene til tegneserieskaper Aksel, i filmen spilt av Anders Danielsen Lie, henger det nemlig ikke mindre enn tre ulike Christopher Nielsen-verk på prominente plasser, godt synlige i filmruta.

– Mitt merkantile instinkt tenker så klart at det var litt dumt at de ikke vant. Jeg kunne sikkert skvisa litt mer utav trykka da. Men jeg leste i Dagsavisen at filmfolka ikke var skuffa sjøl. Så det er vel ok. Jeg fikk solgt alle tre, ser du.

[ «Folkedypet i Russland krever dessverre ikke noe demokrati. Det er det som er tragedien» (+) ]

Misfornøyelsesbar

Prisoppramsinga over utgjør uansett bare en bitte liten del Christopher Nielsens CV.

Julaften 2016 åpna han for eksempel en bar som også er et walk-in kunstprosjekt. «Misfornøyelsesbar» ligger i «Prinsen», alias Mangelsgården i Storgata 36 i Oslo, der det tidligere har vært asyl og arbeidsstuer for fattige, sinnssyke og foreldreløse.

[ – Jeg skal gjøre det så kjipt som mulig. For å overleve her, må du drikke, sa Christopher Nielsen da baren åpna. ]

– Den er fortsatt i drift. Sånn halvveis. I lange perioder var det jo ikke lov å drifte. Det var egentlig litt behagelig. For hver gang vi drifta, gikk noe gærent. Det hviler en forbannelse over det stedet. Nå er problemet at det er umulig å oppdrive bartendere. De har funnet seg andre jobber, hele gjengen. Ikke at jeg klandrer dem. Men vi håper på sommeråpning. Før det er vi leid for fester og sånt. Vi har heldigvis en veldig forståelsesfull eier av Mangelsgården, nemlig Oslo kommune, som jeg også fikk pris av, sier Nielsen.

Weltschmerz

Parallelt med alt dette, kjenner multikunstneren på verdenssmerten. Og deler den, i en slags noveller i tegneserieform. «Weltschmerz 10a» kom før jul, og fikk terningkast 6. «Weltschmerz 10b» kommer samtidig med utstillingsprosjektet.

Det er ikke sosialrealisme. Det er sosialsurrealisme

—  Christopher Nielsen om «Weltschmerz»

– Bildene blir med der. Som en slags bildebok for voksne, som forteller om mine erfaringer siste åra. Det var så surrealistisk. Føltes helt speisa, så bildene ser litt speisa ut også. Så selv om det er selvbiografi, er det ikke sosialrealisme. Det er sosialsurrealisme, sier Nielsen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen