– Jeg kaller dette et arkitekturopprør fra innsiden. Min måte å si tydelig ifra om at mange av de leilighetene som tegnes og bygges i dag, er fullstendig ubeboelige, sier Taran Grønlie til Dagsavisen.
Hun er interiørarkitekt med eget firma, Raffinert interiør. Nå debuterer hun dessuten som forfatter. Boka «De jævla putene» handler om interiørarkitektur. Men altså ikke om pynteputer, gardiner eller nips.
Forklaringen på den friske tittelen, kommer i undertittelen, som lyder « … er den minste utfordringen når du skal skape et hjem for deg».
– Det er en interiørbok, men den handler ikke om trender. Jeg er opptatt av å si tydelig ifra om hvor elendige kvalitet vi har vent oss til å akseptere på selve boligen, lenge før man legger til puter og annen pynt, sier Grønlie.
Seng? Hvor da?
Hun kommer med et hårreisende eksempel:
– Som interiørarkitekt har jeg blitt hyret inn for å hjelpe til med en studioleilighet der det ikke var plass til senga! Takhøyden på 2,60 var egentlig grei. Men fordi verandadøra slo feil vei, og sprinkleranlegget var montert så lavt at man ikke fikk plass til hems, var det rett og slett ikke nok plass igjen til den. Eieren prøvde å løse hele problemet ved å sette senga – som også skulle fungere som sofa, siden dette var en studioleilighet – foran kjøleskapet.
– Jeg begynner å gråte innvendig, når jeg ser sånne eksempler på at ingen har tenkt underveis. Et flunkende nytt bygg, bygd etter alle miljøsertifiseringer, etter offentlig godkjente planer – men uten at folk skal ha plass til senga si? Da hjelper det ikke om man maler veggene i den rette trendfargen. Hvordan skal noen som helst kunne trives i en slik bolig? spør interiørarkitekten, tydelig oppgitt.
Upraktiske boliger
Det er et ekstremt eksempel. Men ikke enestående. Også de litt større, hakket mer funksjonelle nybygde leilighetene har ofte noen feil som går igjen, og som gjør dem mindre egnet som trivselsskapende hjemmemiljøer enn Taran Grønlie skulle ønske:
– Leiligheter i dag har ofte en forferdelig smal og lang gang, der det verken er plass til sko eller garderobe. Kravet for skapdybde er 60 centimeter. Om man faktisk eier klær, vet man at det er for grunt i praksis. Men det er minimumsstandarden, så da blir det sånn.
– Også stuene er oftest lange og smale, med kjøkkendel plassert slik at det ofte blir vanskelig å sonedele rommet. Det er minimal fleksibilitet til å tilpasse etter beboerens behov. Noen vil ha stor sofagruppe, andre stor spisestue. Nybygde leiligheter kan ofte bare møbleres på en fast måte, samme hva beboerne ønsker, utdyper hun.
[ Byløvene: Mat for gatesmarte ]
Arkitektstyrt byutvikling
I motsatt ende av skalaen, finner hun leilighetskomplekser som ble bygget for rundt hundre år siden. I de klassiske bygårdene på Torshov i Oslo er leilighetene bygget i bestandige naturmaterialer, med god takhøyde, romslige rom og store vinduer, mens gårdene er omgitt av luftige bakgårder, grønne parker og brede gater.
– Torshovkvartalene i Oslo er gode eksempler på vellykket planlegging. Også disse ble bygd av private aktører. Forskjellen var at de fagutdannede arkitektene ved kommunens plankontor stilte strenge krav til utforming av boliger, gater og parkanlegg. De så alt under ett, og var opptatt av bokvalitet. I dag er det motsatt: Entreprenørene stiller krav, mens plan- og bygningsetaten i kommunen godtar hva det skulle være, så lenge det fyller visse miljøkrav, sier Grønlie.
Uten arkitekt
Argumentet for å gjøre som i gamle dager, er oftest at det ville gjøre boligene for dyre.
– Jeg tror ikke det er noen automatikk i det. Jeg mener nybyggene ville blitt mer praktiske og beboervennlige om man lyttet til kompetanse utover den ingeniører har å tilby fra starten av, i planleggingsfasen. Man kunne unngått mange feil på relativt enkle vis, og skapt boliger der folk blir boende. I dag er det ofte entreprenørens ingeniører som tegner, ikke arkitekter, og i hvert fall ikke interiørarkitekter. De er ikke opplært til å tenke beboelighet, sier Grønlie.
Materialvalg
Entreprenørens arkitekter er dessuten mer opptatt av prisen på materialene som brukes i byggene, enn hvordan de ser ut, mener Grønlie.
– I dag er alt stålstenderverk, ferdigplater og gipsvegger. Det er ingen atmosfære i slike materialer. Veggene er tynne, slik at man hører naboen, og klikkparketten av dårligste kvalitet blir fort bulkete og ujevn. Der bygde man mye bedre før. Selv i det gamle Pompeii var det varme i vegger og gulv, sier hun.
Fleksibilitet
Mye av det interiørarkitekten peker på, koker ned til trivsel. Hun er opptatt av at folk skal føle seg hjemme i hjemmet sitt.
– Jeg syns alle har krav på å føle seg vel hjemme. At man bor der, ikke bare oppbevares midlertidig. Da trengs gjennomtenkte fleksible rom, som kan tilpasses den som skal bo i boligen. Vi tilbringer størstedelen av livet vårt inne. Da må boligen kunne skreddersys de behovene man har i ulike livsfaser. En familie med flere små barn har andre ønsker enn eldre mennesker, for eksempel.
Snevre miljøkrav
For nye bygg, fins det regler for universell utforming, og for miljøavtrykk. Taran Grønlie er også opptatt av tilgjengelighet og miljø, men mener vi må se mer fleksibelt på det.
– Man kan for eksempel se for seg at et par av etasjene i en blokk har baderom og andre værelser der det er plass til rullestol. Men ikke alle har behov for et så stort og åpent bad, så i etasjene over, kunne man sett for seg et mer komprimert bad, som igjen ga større plass i leiligheten til andre ting. Reglene for fotavtrykk på miljøet er for snevert utformet – de tar ikke nok høyde for at materialer i god kvalitet vil bety boliger som varer lenger uten behov for oppgradering. Miljø dreier seg om flere ting enn Co₂-utslipp, som er det målingene bryr seg om. I andre sfærer klarer man å differensiere mellom ulike behov – man stiller ikke samme krav til en liten personbil som en svær lastebil, sier hun.
Gjenbruk
Gjenbruk er et annet stikkord i hennes miljøfilosofi. I «De jævla putene» slår hun et slag for å kjøpe brukte møbler, og eventuelt pusse dem opp. Hun vil at vi skal tenke gjennom hva man kjøper, i stedet for å slå oss på nyeste interiørtrend bare fordi det er en trend.
– Skikkelige møbler i solide materialer, særlig heltre, kan pusses og males, og eventuelt selges videre igjen om man ikke lenger har behov for dem. Pene ting av god kvalitet, får man lyst å ta vare på. De er kanskje dyrere i innkjøp, men gir høyere livskvalitet på sikt. Planlegger man ombygging og oppussing ordentlig, trenger man ikke gjøre det gang på gang. Jeg har ingenting imot pynteputer i og for seg. Problemet er at altfor mange starter i den enden. De tror at årets trendfarge innen nips skal «redde» en bolig der planløsningen er upraktisk og materialene billige og dårlige. Det fører til en bruk-og-kast-mentalitet som ikke er bra for noen, sier Taran Grønlie, interiørarkitekt i Raffinert.
