Da Peter F. Strasseggers mormor døde, oppdaget familien et 50-siders, maskinskrevet dokument som hennes ektemann, Strasseggers morfar, hadde skrevet. I brevet, som morfaren kaller «Skriftemål», forteller han om hvorfor han som ung verva seg på nazistenes side i krigen, som frontkjemper i Den norske legion.
– Første gangen jeg leste det, tenkte jeg «wow, så bra han har skrevet dette, og får fortalt sin historie til etterkommerne!» Jeg så fram til at det ville kunne brukes som en kilde for historikerne. En motvekt mot den ensidige fordømmingen av landssvikerne. Det var det morfar ønsket, skrev han, og jeg var enig. Jeg tenkte at det er på tide at også taperne får fortalt sin historie, sier Peter F. Strassegger.
«Ond»?
Morfaren døde da Peter F. Strassegger var fem-seks år. Egentlig rakk han ikke å bli kjent med ham, men han arvet deler av bestefarens bibliotek – bøker han satte pris på.
Jeg tenkte at det er på tide at også taperne får fortalt sin historie
— Peter F. Strassegger, forfatter
Selv vokste forfatteren opp i Østerrike, med østerriksk far og norsk mor. Da han var tolv år, flyttet familien tilbake til Bryne, der mora kom fra. Der fant unge Peter kjapt ut at mens det ble akseptert at hans østerrikske farfar hadde vært Wehrmarcht-soldat ved Stalingrad, så var det ikke like greit at hans jærske morfar hadde vært frivillig SS-soldat ved Leningrad.
– Det har aldri vært noen hemmelighet i familien at morfar var nazist og frontkjemper. Jeg har alltid visst det. Landet jeg vokste opp i, Østerrike, har et mye mer trøblete forhold til krigen. Nesten alle var involverte på ett eller annet vis, som soldater eller offer. Mange hadde behov for å løfte det opp i dagen. Krigen var noe man snakka om. Da vi flytta til Bryne, opplevde jeg at fortellinga om krigen var veldig mye mer svart-hvitt. Plutselig fikk jeg inntrykk av at jeg var etterkommer av en skikkelig ond mann. «Å ja, du er barnebarnet hans …», sa folk, som om det var noe redselsfullt. Så jeg fikk et stort behov for å forstå hvem morfar var, sier Strassegger.
Roman, ikke dokumentar
Arbeidet med å bli bedre kjent med morfaren, og bruke mulighetene som fiksjonen gir til kanskje å forstå hvorfor han valgte som han gjorde, er kjernen i Strasseggers nye roman, «Om stein og jord». Romanen er hans femte. For «Stasia» i 2012 fikk han Vesaas’ debutantpris.
– «Om stein og jord» er ikke en dokumentar om den konkrete morfaren min, men en roman om arven. Jeg er ikke historiker, og har ikke tilgang til alt som har skjedd. Jeg trengte en større frihet til å leve meg inn i de kildene jeg hadde, sier forfatteren.
Det var en stor lettelse, å se hvor ryddig og respektfullt han ble behandla av rettsinstansen.
— Peter F. Strassegger, forfatter
[ Vår, tralala, vår! I hvert fall i bokbransjen, med mye gøy å glede seg til i ukene som kommer (+) ]
Landssviker
I romanen dikter han fram en mulig versjon av hvordan morfarens oppvekst på Jæren og hans krigsopplevelser i Tyskland og Sovjetunionen kan ha vært. Som kilder bruker han blant annet brev og dagboknotater morfaren skrev, egne reiser, og en rekke bøker der andre tidsvitner skildrer sine opplevelser. Parallelt med dette, får leseren følge jeg-fortelleren, som er en forfatter som ligner Strassegger, idet han prøver å finne ut mest mulig om morfaren, og reflekterer over det han finner ut.
Det har prega mora mi voldsomt, å vokse opp i skyggen av en far som var dømt for landssvik.
— Peter F. Strassegger, forfatter
– Da landssvikarkivet åpna i 2015, leste jeg dommen morfar fikk. Det var en stor lettelse, å se hvor ryddig og respektfullt han ble behandla av rettsinstansen. Det var det utenomrettslige oppgjøret, altså hvordan han ble tatt imot da han kom hjem til Bryne, som var verst for ham. Det har også prega mora mi voldsomt, å vokse opp i skyggen av en far som var dømt for landssvik. Kanskje var det en naturlig reaksjon at jeg, hans barnebarn, hadde lyst å forsvare ham, sier Strassegger.
[ «Homopropaganda» sa departementet. Da stakk Kira (+) ]
Jødehat
Men det gikk ikke i praksis. Ikke ideologisk. Jo grundigere han leste, dess tydeligere sto det for Strassegger at morfars såkalte «skriftemål» ikke egentlig var noe skriftemål. Morfaren ber ikke om tilgivelse. Han står på sitt.
– «Skriftemålet» er egentlig en forsvarstale. Organisasjonene der tidligere NS-medlemmer og andre landssvikere samlet seg etter krigen, oppmuntret til slike, sier Strassegger.
Ett eksempel er da morfaren skriver at han kjente noen jøder som barn, muligens som et slags «bevis» på at han ikke egentlig var noen jødehater. Men da han kommer inn på holocaust generelt, og gassingen av jøder spesielt, skriver morfaren at han har problemer med å tro noe på at det kan ha skjedd. Om noe slikt fant sted, visste nok de allierte også om det, og hvorfor sa de ikke ifra? argumenterer han.
– Det er ett av de aller vanskeligste punktene å forholde seg til, at han støttet opp om en sak som hadde den totale utryddelsen av jødene som kjernen i sin ideologi. Det fins ingen måter å relativisere det på. Morfar hadde ideologiske holdninger som jeg er nødt til å utfordre. Mothistorien han prøver å komme med, er ensidig og full av hull. Ideologien han sto for, er umenneskelig. Farlig, også nå. Det største angrepet vi har hatt etter krigen, var et nynazistisk angrep, sier Strassegger.
Morfar hopper bukk over ofrene. Da kan ikke jeg gjøre de samme.
— Peter F. Strassegger, forfatter
Jødene på Jæren
I «Om stein og jord» skriver Peter F. Strassegger om hva som skjedde med den jødiske familien på Bryne, som morfaren nevner i dokumentet sitt. De ble drept, alle sammen, flest i Auschwitz.
– Morfar hopper bukk over ofrene. Da kan ikke jeg gjøre de samme. Det ville være en reproduksjon av samme feil som i krigen. Samtidig følte jeg på et ansvar for at jeg ikke skulle boltre meg med ofrenes historier, jeg som er etterkommer av en overgriper. Jeg kan ikke gjøre jødenes skjebne til et slags lettvint fortellergrep. Det jeg prøver å fortelle, er at alle i den lille bygda som Bryne var på den tida, kjente den jødiske familien. De var av oss. Det angår oss.
Leningrad
I «Om stein og jord» skriver Strassegger også om de sivile ofrene i Leningrad, byen morfaren var med å beleire. Han reiser til Russland, og følger i morfarens fotspor, blant annet til dagens St. Petersburg, der han blir vist rundt av en etterkommer av noen som overlevde.
– Kontrasten mellom morfars dagboknotater om hva de fikk til middag den og den datoen, står i enorm kontrast til historiene fra innsida av den beleira byen, der folk sulta i hjel samme dato. Bortimot en million sivilister døde av sult under beleiringen av Leningrad, sier han.
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Kommunisthat
I skriftemålet sitt, er morfaren opptatt av at han ville kjempe mot bolsjevismen. Han frykta at kommunistene skulle ta gårdene og bedriftene, og forby Gud. At uskyldige mennesker døde da nazistene beleiret russiske byer som Leningrad, nevner han ikke.
– Jeg tror ikke egentlig morfar så seg som nasjonalsosialist eller fascist på sine eldre dager. Han så seg som en verdensborger, og holdt hardt fast i fortellingen om at han ikke kjempa for Tyskland, men for å bevare Norge, fedrelandet som måtte reddes fra de sovjetiske bolsjevikenes onde klør. Han hadde gode intensjoner, var hans viktigste budskap.
Selv om intensjonen var å kjempe for Norge, så var det jo ikke det han kjempa for i praksis. Hadde Tyskland vunnet krigen, hadde ikke Norge fått bestemme selv
— Peter F. Strassegger, forfatter
Men forklaringen holder ikke vann.
– Det er her det store paradokset dukker opp for meg. For selv om intensjonen var å kjempe for Norge, så var det jo ikke det han kjempa for i praksis. Hadde Tyskland vunnet krigen, hadde ikke Norge fått bestemme selv. Det var ikke demokrati og ytringsfrihet nazistene ønska, men det motsatte, sier Strassegger.
[ Sumaya Jirde Ali bruker hijab. Men var det et frivillig valg? (+) ]
Frigjørende
Lagt sammen med jødehatet som er kjernen i den nazistiske ideologien, ble det umulig for ham å gi morfaren oppreisning. I stedet undrer forfatteren seg over hvorfor han valgte som han gjorde. Ikke minst siden broren, som i oppveksten var morfarens nærmeste kamerat, valgte motsatt side. Han døde i kamp, som flyger på britene og de alliertes side.
– Jeg ønsker å få fram at morfar var et menneske. Han kjempa mot fordømmelsen hele livet. Jeg beskriver skyggen og arven etter krigen, ringvirkningene det hadde. Ikke minst for mora mi, som vokste opp med en følelse av at hun burde forsvare faren sin. For mor har det vært frigjørende at jeg har skrevet denne boka. Endelig kan hun fri seg fra rollen som sin fars forsvarer. Vi kan se på det morfar gjorde. Men vi trenger ikke å bringe det videre.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
---
---
