– Vi kunstnere redder kanskje ikke liv, men vi gjør folks liv bedre

– Jeg har alltid elsket å danse og opptre, men pandemien har lært meg at jeg aldri skal ta et dansestudio for gitt. Det å gå inn i et studio nå, eller en sal full av publikum, er en påminnelse om en følelse vi ikke lenger skal tro på som normalen.

For en gangs skyld smiler ikke Samantha Lynch. Nasjonalballettens nyutnevnte solist tør ikke helt tro på at det blir premiere på storsatsingen « … og Brahms + Hun var svart» av Mats Ek, utsatt flere ganger den også, i likhet med flesteparten av stykkene Operaen så vel som Nasjonalballetten har øvd inn og planlagt de siste to årene.

– Da kansellerer du ikke bare et show, du kansellerer mange måneder av livet ditt. Og bryllupet mitt har blitt avlyst det også, tre ganger i løpet av pandemien. Nå satser vi på at alle gode ting er fire til sommeren.

Og med det er smilet og lattere tilbake. Australske Samantha Lynch har i flere år vært sentral i Nasjonalballetten under ballettsjef Ingrid Lorentzen, som danser, men etter hvert også som koreograf. Nå er hun kompaniets kanskje sterkeste utøvende profil utad, med hovedrollen i Kylián-maratonforestillingen «One Of A Kind» og de to sentrale stykkene i danseantologien og Nasjonalballettens turnéforestilling «Dialogues» som høydepunktene i 2021. Under applausen på «Dialogues» før den siste nedstengingen i fjor, ble hun overrasket av sin egen sjef på scenen. Å bli utnevnt til solist i et kompani er noe av det største en danser kan oppleve.

– Jeg føler at dette er et kompani som ikke måler folks status etter meritter. For meg har dette alltid handlet mer om hva jeg får lov til å danse, hvilke stykker jeg er med i og roller jeg får, enn om status. I mange år her i Oslo har jeg fått holde på med akkurat det repertoaret jeg ønsker å gjøre, og for meg er det anerkjennelse stor nok. Men selvsagt er den lille jenta i meg glad. Jeg drømte aldri om at jeg skulle ha den tittelen, så dette er så crazy.

[ Torshovteatret går bokstavelig talt i svart med teaterforestillingen «Den skinnende byen» (+) ]

«Besatt» av dans

Samantha. Sammy. Eller bare Sam. Årene i Norge har ikke akkurat har gjort henne mer reservert, og australieren i henne har ikke sluppet taket selv om hun for lengst har slått rot i Norge. Da hun ble utnevnt til solist satt moren og forloveden hennes i salen, mens faren fulgte seansen på facetime fra den andre siden av så vel døgnet som klode. Lynchs nære venn, danseren Douwe Dekkers, hadde fått et lite vink fra Ingrid Lorentzen om at familien kanskje burde være til stede på denne kveldens «Dialogues» også, selv om de hadde sett forestillingen dagen før.

– Jeg ante ingenting. Da Ingrid kom på scenen og begynte å snakke om Australia, lurte jeg på om det var noen andre fra Australia i ensemblet? Tross alt hadde vi lært å kjenne hverandre godt i løpet av turneen. En av de andre jentene, Claudia, sto ved siden av meg, så opp på meg og hvisket, «jeg tror hun mener deg Samantha». Jeg kunne ikke tro det!

Men det kunne alle som vet hvor besatt Samantha Lynch er av dans. For øvrig en karakteristikk hun gang på gang bruker om seg selv.

– Jeg elsker alle aspektene ved å danse. Jeg elsker musikken, det å bevege meg til musikken, uttrykke følelsene, lukke øynene og la meg rive med, og de daglige rutinene. Jeg var alltid den som kunne komme inn i rommet og rope ut, «har dere sett den og den videoen av det og det nye stykket!». Og de bare, «nei Sam, vi var ute og tok en drink med venner». Jeg var nok ganske besatt av å lære mer både om meg selv og kunstarten. Så ja, dette er hele min verden.

[ Med sitt nye album «The Gods That We Touch» nærmer Aurora seg det gudommelige (+) ]

– Hvordan har det seg at du ble danser hvis dans ikke var en del av oppveksten din i utgangspunktet?

– Jeg skulle gjerne sagt at det kommer fra min medfødte kunstnerisk åre, men det høres så pretensiøst ut, sier hun og ler så hun triller; – Så jeg sier heller at jeg har det fra bestemoren min, som jeg fikk et veldig tett bånd til. Men selve dansen fant jeg selv.

Flyttet til USA

Samantha Lynch vokste opp i «en svært fysisk, støyende og høylytt familie». En av brødrene er profesjonell i australsk fotball, og dans kunne like gjerne vært månen. Da hun var 4–5 år spurte moren til en venninne om hun kunne ta med Samantha på dansetrening, og med en vilter familie sier ingen forelder nei til et par timers avlastning. De skulle bare visst. Da Samantha var 14 år danset hun fulltid ved det australske ballettkonservatoriet, med hjemmeskole, og flyttet til California to år senere for å bli trainee ved San Francisco Ballet.

– Jeg måtte lage min egen mat i et helt år før jeg dro, fordi foreldrene mine måtte vite at jeg kunne klare meg selv. Men det var aldri noe spørsmål, de visste at dette måtte jeg gjøre, at det var dette jeg ønsket. Jeg var besatt av dans allerede som liten og det er jeg fortsatt.

Samantha Lynch ble så ansatt ved Houston Ballet i Texas bare 17 år gammel, og der skulle hun bli i over seks år til tross for at det var noe som mangler.

– Selv om jeg lærte mye, kjørte bil og fikk masse gode venner, ble Houston aldri noe jeg kunne kalle «hjem» rent kunstnerisk. Det var heller ikke et sted som kunne gi meg det jeg hadde behov for, enten det var mer samtidsdans som jeg etter hvert innså at måtte bli mitt hovedfelt, eller det faktum at jeg er en ganske høy danser som ballettsjefen i Houston ikke helt kunne plassere i kompaniet. Kort fortalt, jeg fikk ikke danset nok.

Hun brukte all fritid til å studere dansevideoer online, og innså snart at de koreografene og danserne hun virkelig så opp til etter hvert og drømte om å jobbe med, aldri ville komme til USA, og i hvert fall ikke til Houston. Repertoaret og koreografene hun drømte om fant hun i en liten by kalt Oslo, hos Nasjonalballetten. I januar 2012 hadde hun en audition med den da nytilsatte ballettsjefen Ingrid Lorentzen.

– Da snakket vi sammen i over en time og jeg husker at jeg tenkte at dette føles riktig for meg. Men Nasjonalballetten hadde ingen kontrakt ledig på det tidspunktet.

[ Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes: – Vi kom ikke nødvendigvis til å være en god match ]

Snek seg inn bakveien

Først året etter, da Lynch igjen var innom Nasjonalballetten som en del av en lengre runde med auditioner i Europa, fikk hun den livsforandrende beskjeden om at hun var ønsket i Oslo. Nå med det samme. Om hun ikke kunne «snike seg inn» og lære seg «Balanchine» i løpet av en time. Fire dager senere hadde hun pakket sammen hele livet sitt i USA og flyttet til Oslo. I Ingrid Lorentzen fant hun en ballettsjef som brant for en mer rettferdig kjønnsbalanse og ikke minst få kvinnelige koreografer opp og fram.

– Jeg vet hvor heldig jeg er som får jobbe med Ingrid, men det er også utrolig tilfredsstillende å høre fra andre utenfra at hun er fantastisk. Det gjør oss i kompaniet stolte. For meg er hun en god leder. Hun er åpen for ideer, hun oppfordrer oss danserne til å ta initiativ, og hun støtter oss som enkeltindivider. Jeg har jeg alltid hatt en trang til å være kreativ, og Ingrid støtter oppunder dette, er til stede for kvinner og feirer kvinner, sier Lynch.

– Jeg har jobbet med omtrent likt antall kvinner som menn, og ja, jeg er kvinne og opptatt av at jeg skal ha de samme privilegiene som mennene i bransjen, men jeg har også et veldig privilegert DNA og er oppdratt i en familie som har prentet inn i meg at jeg kan bli akkurat det jeg selv ønsker. Jeg verken forstår eller godtar det hvis jeg møter ulikhet, sier hun, og legger til at hun også føler seg trygg i jobben, noe som ikke er en selvfølge innen et kunstnermiljø som dans.

Også Lynch har jobbet med ballettsjefer som gjorde henne redd.

– Det å gå fra noen som virkelig skremmer deg og sprer frykt, til å møte en sjef som spør deg om du har hatt en bra helg, som et normalt menneske, den overgangen kan knapt beskrives. Det har sikkert noe å gjøre med den norske væremåten og likeverdigheten, men i motsetning til mange operahus og kompanier er det ikke noe maktspill ved Nasjonalballetten. Det er selvfølgelig et hierarki, men du blir alltid møtt med åpenhet og ærlighet og omsorg. Det har ikke minst mye å si for hva du skal gjøre etter at du er ferdig som danser.

[ «Alle fantastiske ting» er rørende og forrykende listekomikk (+) ]

Pådriver for koreografi

Samantha Lynch har mange år igjen på scenen, tross dansernes lave pensjonsalder. Men hun begynte å koreografere tidlig etter at hun kom til Oslo, og har bygd opp en betydelig CV også på det området, som initiativtaker og leder av dansernes koreografiverksted Nasjonalballetten RAW, og som en pådriver i Nasjonalballettens nye koreografisatsing. I fjor vår koreograferte hun sekvensen «A Bolero» i en av Nasjonalballetens «Faun/A Bolero», som av smittevernhensyn ble lansert som strømmeforestilling. «Det er en stor og gledelig overraskelse å se hvor mye nytt liv Samantha Lynch klarer å gi denne repetitive kaskaden av et kvarter med musikk», het det i Dagsavisens anmeldelse.

– Hvordan er du som koreograf?

– Vi bør aldri glemme hvem vi er som kunstnere, hvordan det faktisk føles å danse i et rom sammen med andre. For meg er viktig å møte danserne med vennlighet og inspirasjon, men også med forventninger til intensitet. Jeg vil gi danserne følelsen av å være i en prosess. For meg er ofte prosessen viktigere enn resultatet, sier Lynch, som har flere konkrete oppdrag som koreograf i tiden som kommer.

– Ingrid har fått meg til å bli veldig komfortabel med hvem jeg er. De fleste danserne har kunstneriske talenter ut over selve dansen, og da er det så viktig å ha noen som kan se og oppmuntre de ulike prosessene. Dansere har en stemme, og hun tillater oss å bruke stemmen.

– Du sier du er besatt av dans, men det må være ting du misliker også?

– Jeg hater å stå opp om morgen, men det gjelder jo alle. Jeg liker ikke å tøye ut fordi jeg ikke er så fleksibel som dansere liksom skal være. Jeg er ikke en som er veldig opptatt av å ta vare på kroppen min, med fysio og uttøyning og alt sånt. Jeg går 400 prosent inn for noe, eller jeg ligger utslått på benken. Det imellom interesserer meg ikke. Men så er jeg kanskje mer opptatt av å løfte fram alt som er godt, sier Lynch, som ikke skjuler at som danser har pandemien vært tøff å komme gjennom. Ikke bare personlig, men også som en del av en bransje.

– Tiden under pandemien har vært så vanskelig for kunstnere fordi vi har ikke er blitt betraktet som viktige arbeidere. Vi er ikke arbeidere i den forstand at vi er livsviktige, men vi er essensielle når det gjelder å gi folk noe de ikke engang vet at de mangler fordi det finnes underholdning på alle kanter. Men for oss er kunst alt vi gjør, og kunst er livet i seg selv. Vi redder kanskje ikke liv, men vi gjør folks liv bedre.

Løsningen for Den Norske Opera & Ballett har vært digitale satsinger, strømmearrangementer både direkte og i opptak. Noen av forestillingene har hatt premiere uten en eneste publikummer i salen.

Legenden Mats Ek i Oslo

– Det positive er at dans paradoksalt nok er blitt tilgjengelig for svært mange. Forestillinger er blitt filmet og strømmet og kringkastet for TV. Med internett har du kunnet se så mye dans du bare orker. Men for meg er det viktig at ikke det ikke fester seg et inntrykk av at dette er normalen. Det er noe med dansen som ikke skal framstilles som perfekt, som en engangsbegivenhet. Når du går og ser dans eller et show så er du som publikummer til stede, i opplevelsen og i øyeblikket, i en situasjon som ikke kan repeteres eller fanges for ettertiden. Hvis det vi nå går gjennom fører til at alt blir filmet, da vil kunsten dø ut. Da blir også dansen som et museum. Kunst er et minne, og selvsagt kan minnet om en opplevelse falme over tid, men vi behøver likevel den resonansen i kroppen som kunstopplevelser gir. Jeg håper det som har skjedd nå ikke endrer framtida.

Den nærmeste framtida er i hvert fall live. Mats Ek-forestillingen « … så Brahms + Hun var svart» har premiere lørdag 29. januar, uavhengig av hvor mange publikummere og kohorter det blir plass til etter hvert. I forestillingen med den nå 76 år gamle svenske danse- og koreograflegenden med fortid som sjef for Cullbergballetten, kommer Samantha Lynch inn som selve tittelrollen i «Hun var svart».

– Jeg er så superspent! Vi har hatt en lang innstuderingsprosess med Mats Ek, Ana Laguna og Eva Säfström, men da jeg først begynte å øve inn rollen var jeg ganske forvirret fordi de kom til meg med en hette. Jeg er tildekket fra topp til tå og er faktisk anonym. Først syns jeg det var litt konfronterende, men det er en utrolig kul rolle og kreativt sett veldig utfordrende og annerledes. Altså, jeg kan se, men du kan ikke se meg. Det gir en helt annen form for fysikalitet. Det å ikke kunne vise ansiktsuttrykk gjør at jeg må finne en annen måte å uttrykke meg på, gjennom bevegelsene, som gir samme resultat.

[ Belinda Braza dyrker spirer på Rommen  ]

Alt med «Grey’s Anatomy»

Mats Ek var også en del av forestillingen og turneen «Dialogues», en helaften med duetter signert Ek, Crystal Pite, Jiří Kylián, Sasha Waltz, Ohad Naharin og Emma Portner, med stopp i St. Petersburg, Paris, Stockholm og Oslo.

– Turneen ja, jeg kaller den dansens svar på olympiaden. OL i dans. Som alt annet i de siste to årene ble også «Dialogues» annonsert på Teams, og hvilke koreografer som skulle være med, et olympisk lag i seg selv målt etter hva de har gjort. To i ensemblet skulle danse Kylián-stykket, og jeg «døde» selvsagt og tenkte at ja, noen er heldige, sier Samantha Lynch.

De heldige skulle etter hvert vise seg å bli Lynch og Douwe Dekkers.

– Jeg mener det når jeg sier at den beskjeden gjorde dagen til den lykkeligste i mitt liv. «Dialogues» var et så celebert utvalg av stykker som fungerte så eksepsjonelt godt sammen, og bare det at kompaniet fikk tak i dette stykket og jeg fikk æren av å danse det, var ikke til å tro.

I tillegg var det unge stjerneskuddet Emma Portners «islands» invitert inn i «Dialogues», stykket Lynch danset sammen med Whitney Jensen på Nasjonalballetten i 2020.

– Tiden med disse stykkene i Oslo og så en måned på veien, var ett av de største og vakreste «klyp meg i armen»-øyeblikkene jeg har hatt som danser, sier hun om «Dialogues», som også ble rammet av pandemi-nedstengning.

– Jeg er veldig fysisk, men kan også være det stikk motsatte. Jeg løper ni kilometer hver morgen, med musikken på øret, jeg trenger adrenalinet og elsker det, men da alt stengte gikk jeg i frø, jeg sleit virkelig. Jeg lengtet så tilbake til Operaen, sier Lynch.

Som i stedet gjorde alt det som noen hver kan kjenne seg igjen i.

– Mye film og TV-serier! Jeg er helt besatt av serier og plager alle med hva de har sett og ikke sett. Akkurat nå ser jeg «Yellowstone» med Kevin Costner, kanskje fordi han minner meg om faren min. Og jeg er antakelig den eneste i verden som har sett alle 18 sesongene av «Grey’s Anatomy». Yeah. Jeg er ganske cheezy. Og jeg ser mye «Saturday Night Live» fordi jeg er oppslukt av Kate McKinnon. Et absolutt geni. Jeg pleier å spøke med han jeg er forlovet med, at jeg forlater han hvis McKinnon skulle dukke opp i min verden. Hun er den morsomste jeg vet om, og jeg elsker å le.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen