Kultur

«Kylian: One of a Kind»: Skjønnhet i et kjølig og knivskarpt formspråk

«Kylian: One of a Kind» er en forestilling som krever mye både av danserne og av sitt publikum. Det aller mest geniale er kanskje pausene.

5

BALLETT

«Kylián: One of a Kind»

Koreografi: Jiří Kylián

Musikk: Brett Dean, Carlo G. da Venosa, David Hykes, Benjamin Britten, ChielMeijering, David Lumsdaine, John Cage

Med: Samantha Lynch, Nora Augustinius, Anaïs Touret, Emma Lloyd, Maiko Nishino, Ricardo Castellanos, Simon McNally, Lucas Lima, Alex Cuadros Joglar, Jonathan Olofsson, Luca Curelli, Marco Pagetti, Melissa Hough, Gakuro Matsui, Youngseo Ko, Daniela Cabrera, Lania Atkins, Georgie Rose, Alberto Ballester, Whitney Jensen, Erik Murzagaliyev, Nae Nishimura, Silas Henriksen

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett

Nasjonalballetten startet denne sesongen med John Crankos «Onegin» og avslutter den med en helaften skapt av en av Crankos ansatte i Stuttgartballetten, Jiří Kylián. Slik skaper de en fin linje i en sesong som på mange måter har vært et eneste stort avbrudd, men som allikevel har vært preget av en svært produktiv nasjonalballett med flere store digitale visinger på programmet. Og nå er de klare til å vise seg for publikum på Hovedscenen igjen. Med «Kylián: One of a Kind» ser de fremover, for denne storsatsningen er også en del av høstens repertoar.

Nasjonalballetten danset sin første Kylián-koreografi for over 30 år siden og har siden hatt et nært forhold til stjernekoreografen. I 2016 gjorde de stor suksess her hjemme med hans «Black & White-balletter», og disse har med sin lekenhet og sin fengende musikk et stort publikumstekke. «One of a Kind» er derfor et overraskende valg når det kommer til å gjøre en helaftens Kylián-forestilling. For dette er dans for feinschmeckere og for den som liker et vanskelig tilgjengelig sceneuttrykk. Kylián er nemlig en koreograf som ikke bare lager morsomme og spennende koreografier, han jobber også med et langt kjøligere og mer knivskarpt formspråk i mange av sine arbeider, og «One of a Kind» er ett av disse.

Samantha Lynch i «Kylian: One of a Kind».

Den kjølige elegansen preger også Atushi Kitagawaras minimalistiske scenografi som i første akt minner sterkt om Operaens egen arkitektur. Musikken, som både spilles live av cellisten Francis Gouton og er i opptak, er som lyder av is og fjerne drønn. Det er i dette landskapet forestillingens og premierens leading lady, Samantha Lynch, trer inn. Lynch har fine, lange linjer i sitt fysiske arbeid, og hun er en markant skikkelse på scenen som åpner hver akt og avslutter hele forestillingen på solid vis. Hun har også en egen varme som tiner opp noe av det kjølige som preger forestillingen som helhet. I andre akt, som heldigvis er både herlig rytmisk og tempofylt, nesten så man føler på et latinamerikansk solskinn, gjør hun sammen med Lucas Lima og Alex Cuadros Joglar en heftig trio preget av godt gehør danserne imellom og en fortreffelig presisjon i uttrykket.

Forestillingens tema er mennesket selv, det å være et individ, one of a kind, men også å være en del av et fellesskap. Gjennom de tre aktene er det iblant som om man mister tematikken litt av syne når man ser det hele fra salen. Abstraksjonen i scenerommet skaper en distanse til tematikken, og det menneskelige kommer man ikke helt nær i det kalde landskapet. I de to pausene, derimot, flettes dansens liv og våre liv som publikummere elegant sammen, idet danserne improviserer over Kyliáns formspråk mens scenearbeiderne endrer scenografien og vi strekker på bena i fullt sal-lys. Forestillingen blir på denne måten en krevende økt for danserne, som i nærmere to timer sammenhengende må fylle scenerommet. Men å la livet i salen og livet på scenen få leve parallelt ved siden av hverandre er en genistrek fra Kyliáns side som gjør at livet som leves og livet som danses oppleves mer som samme liv. Dansen som et uttrykk for mennesket, som vi jo alle er, føles plutselig mer relevant.

20 personer i salen eller fullt hus for «Kylian: One of a Kind».

Det er for øvrig spennende å se hvordan Kylián i denne koreografien, som er over tjue år gammel, utvikler særlig de kroppslige stjerneformasjonene som er ett av hans karakteristiske koreografi-elementer. Kropper som folder seg ut som ja, stjerner eller blomster om du vil, finner vi også i for eksempel «Black & White», men i «One of a Kind» er formen brukt mer dynamisk og mer som en forlengelse av andre former. For den som har sett flere Kylián-oppsetninger er det gøy å sammenligne og se hvordan han varierer sine temaer. For en førstegangsopplevelse av Kylián ville jeg derimot valgt å noe mindre tungt enn «One of a Kind». Av forestillingens tre akter er det uansett den andre som er den mest publikumsvennlige, fengende og gledesfylte. Men tredje akts gullglitrende avrunding av det hele er også en visuell nytelse til toner fra et kor som får meg til å tenke på engler. Kanskje kan man også kommer bare for å få oppleve de geniale pausene.

Til tross for min overraskelse over valget av koreografi, skal det være klart at Nasjonalballetten absolutt fortjener sitt gode rykte som Kylián-tolkere, og at det er merkbart at relasjonen mellom kompaniet og koreografen er spesielt. I denne forestillingen får alle danserne vist seg frem på scenen, og det er vanskelig å gi noen av dem dårlige skussmål. Men «One of a Kind» krever mye, ikke bare av danserne, men også av oss som sitter og ser på. Iblant må man rett og slett bare arbeide litt hardere for å nå inn til skjønnheten.


Mer fra Dagsavisen