Det er grunn til å spørre om Momentums valg med å vise en amputert utstilling er et overgrep mot publikum

KUNST

«Momentum 11 – House of Commons»

Galleri F15

Moss, til 10/10

JELØYA/MOSS (Dagsavisen) Det er når Momentum-biennalen endelig står «ferdig» at det virkelig oppstår behov for å diskutere kuratorens rolle. Konflikten er ikke løst, men det er en del god kunst å se i Moss. Den 11. utgaven av Momentum ble avlyst mindre enn tre døgn før åpningen 12. juni. En konflikt mellom årets kurator, fransk-italienske Théo-Mario Coppola, og Galleri F15, som arrangerer Momentum-biennalen, førte til at kuratoren fikk sparken noen dager tidligere. To uker etter, lørdag 26. juni, åpnet biennalen stille, uten åpningsmarkering og med flere tildekkede kunstverk.

Ferdig og ferdig … Tre uker etter åpningen er lite forandret. Kunstverkene er ferdig montert, men i påvente av en avklaring med tre kunstnere består det provisoriske preget fra åpningsdagen. De tre kunstnerne ønsker at kuratoren skal gjeninnsettes. Inntil konflikten eventuelt blir løst, er deres installasjoner utilgjengelig for publikum, tildekket med tepper. Et annet kunstverk, videoinstallasjonen «Kuppi» av indiske Goutam Ghosh, som er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, er heller ikke ferdig. Men arbeidet er såpass presentabelt at det er mulig å danne seg et inntrykk. Lyd og en video mangler, men de grovt bearbeidede objektene som ligger i en sirkel på gulvet forteller om mulighetene for et komplekst sett av historier.

Denne typen antakelser kan det fort bli mange av. Kuratorens programtekst og hans (eller hens; Coppola definerer seg som ikke-binær) biografier om kunstnerne og deres verk glimrer med sitt fravær. Tekstene skulle vært levert 1. mars, men de var fortsatt ikke levert da biennalen skulle åpnet 12. juni.

[ Momentum i Moss åpner mot alle odds ]

De manglende tekstene er Momentums hovedanklage som bakgrunn for oppsigelsen av kontrakten. Når kuratoren ikke er villig til å fortelle, kan resultatet være at publikum ser kunst i «villrede». Eller de kan ta det som en invitasjon til å se og tolke selv, ut fra den kunsten som blir presentert. Det trenger ikke være så dumt.

Det faktum at Momentum 11 åpnet som en amputert og (relativt) kontekstløs utstilling, er for så vidt greit nok: Utstillingen byr på verk som står trygt på egne bein, og som rettferdiggjør en tur til F15. Ett høydepunkt er Frida Orupabos video- og bildekollasj «Untitled», som vises på tre TV-skjermer stablet i høyden. Den er satt sammen av fotografier og filmsnutter fra hennes instagramkonto @nemiepeba, hovedsakelig fra historiske avbildninger av afroamerikansk kultur og livsvilkår.

En variant av verket har vært vist før, på Kunstnernes Hus i 2019. Men «Untitled» er så rik på uventede sammenstøt at den utmerket tåler flere gjensyn. Dessuten er Frida Orupabo blitt betraktelig mer kjent i løpet av de to årene som er gått. Installasjonen har en fascinasjonskraft som overskrider nyhetsverdien. Den usammenhengende bildeflommen skaper overraskende sammenhenger. Gjensynet var så sterkt at jeg fikk lyst til bare å bli værende i den tekstilkledde kokongen og gå dypere inn i de mange nyansene mellom jævlig og betakende vakkert.

[ Nicole Eisenman: Stor kunst i ordets rette betydning (+) ]

Noe av den samme tvetydigheten finner vi i Daisuke Kosugis film «All that goes before forget». Den følger to kvinneskikkelser og en mer androgyn person fra ulike sted og tidsepoker. Siste verdenskrig brukes som ramme for en åpen og undersøkende fortelling. Og den presenterer et mysterium som åpner mer enn det snevrer inn. Andre verdenskrig er også utgangspunkt for Siri Hermansens film «Islands of Memories». Hun undersøker hvordan traumer overføres gjennom generasjoner. Det er en opplysende og inderlig fortelling som etterlater publikum med opplevelsen av hvordan skjulte strukturer påvirker individer i tiår etter at de traumatiske katastrofene har skjedd.

Begge disse filmene vises i spesialdesignede paviljonger ute i Albyskogen. Det kan være lurt å starte med denne runden, ikke minst fordi det er deilig å vandre gjennom variert natur. Det er også en fordel at denne delen av biennalen kan sette deg i en stemning som gjør deg mer overbærende overfor resten av utstillingen. For det kan trengs, i og med at mange av kunstverkene – uavhengig av hvor fine de måtte være – oppleves som ganske programmatiske og forutsigbare.

For eksempel er grønlandsk-danske Pia Arkes performancevideo «Arctic Hysteria», der hun river i stykker et stort fotografi fra kolonitiden, fin. Men akkurat som Hannah Ryggens bildeteppe «Etiopia», blir Arkes verk anakronistisk i sammenhengen. Begge fremstår viktigere som historisk dokumentasjon enn som samtidig påminning om all den urett som fortsatt utøves. Slik er det også med Paul Mpagi Sepuya. Han forsker i kroppens relasjon til den virkelighetsfjerne studiosituasjonen. Men i denne sammenhengen peker fotografiene like gjerne på samtidens problematiske forhold til rase- og kjønnsmessige utfordringer som følger med dagens polariserte debattklima.

[ Ahmed Uhmar ble skuffet over Munch ]

Det er grunn til å spørre om Momentums valg med å vise en amputert utstilling er et overgrep mot både publikum, kunstnere og kurator? Kunne de ikke ventet til uoverensstemmelsene var avklart, og de tre kunstnerne hadde bestemt om de ville trekke seg eller ikke? På den annen side kan man spørre hvor lenge det er fornuftig å utsette åpningen av en utstilling som så å si er ferdig produsert? Er ikke utsettelsen et like stort overgrep mot et publikum som er sulteforet på kulturelle opplevelser?

Hva konflikten mellom kurator og biennaleledelsen består i, er vanskelig å forstå for utenforstående. Produksjons- og transportproblemer som en følge av pandemien er én ting. Hovedanklagen fra F15s direktør er at kurator ikke har levert tekster. Det er et vesentlig element i kunstformidlingen. Under en pandemi burde det å skrive tekster være det minste problemet. Men kurator har ikke kommentert dette, og hen svarer ikke på spørsmål fra pressen. De to uttalelsene kuratoren har sendt ut preges av påstander, men de oppklarer svært lite.

Det er interessant at alle de verkene som berører, utfordrer og engasjerer meg mest, er laget av kunstnere med lokal tilknytning. Deres verk er universelle og internasjonale nok. De kan ikke anklages for å lage lokal kunst. Dette blir spesielt interessant når kurator har vist liten eller ingen interesse for Momentums nordiske og lokale grunnlag. Ifølge biennaleledelsen var det uinteressant at årets tema «House of commons» (som kan oversettes både politisk med «underhuset» og praktisk med «allmenning») også var navnet på Marianne Heskes bemerkelsesverdige installasjon da hun i 2015 plasserte en husmannsbolig foran Stortinget.

[ Marja Mortensson: – Det er alltid noen kamper som må tas, sier Marja Mortensson (+) ]

Jeg har forsøkt å forstå hva konflikten går på. Hva er det som er så ille at kuratoren ikke har levert de tekstene hen har vært kontraktsfestet til å skrive? I et intervju med Institut français, som ble gjort lenge før problemene ble allment kjent, presenterer kuratoren et sett med beundringsverdige holdninger. Coppola karakteriserer også biennalen som «en nasjonal og estetisk avkrok». Så når kuratoren ikke er villig til å inngå kompromisser, og setter biennalens møte med publikum i spill, da kan det synes som vi er vitne til en kurator som setter sitt eget ego høyere enn noe annet. I hvert fall har vi med en kurator å gjøre som tilsynelatende mangler en forståelse av at all kunst – i tillegg til den globale påvirkningen – virker i samspill med et lokalt publikum som består av enkeltindivider.

Men det får pressen altså ikke spørre om. For selv om Coppola har internasjonale ambisjoner for seg selv, kunstnerne og Momentum, kommer vi ikke utenom at biennalens viktigste publikum befinner seg i Moss, Østfold og Oslo. Det burde både kuratoren, kunstnerne og biennaleledelsen legge seg på hjertet