Endelig åpner Astrup Fearnley – med stor kunst i ordets rette betydning

KUNST

Nicole Eisenman

«Giant Without a Body»

Astrup Fearnley-museet, Oslo

Til 29. august

Er vi vitne til et politisk skifte ved Astrup Fearnley-museet? Med sin første egne (og lenge utsatte) utstilling viser den nye direktøren, Solveig Øvstebø, vilje til å plassere museet midt i samfunnsdebatten. Amerikanske Nicole Eisenman (født 1965) lager stor kunst på alle plan, ikke bare i fysisk forstand. Dette er betydelig kunst også i den (i våre dager) relativt sjeldne betydningen av politisk kunst. Hun er noe så sjeldent som en kunstner som har vært aktiv i BLM/Black Lives Matter-demonstrasjonene. Det ikke bare bidrar til å gjøre utstillingen til en aktivistisk opplevelse – store deler av utstillingen kan leses politisk.

Det kan være at vi ikke bør legge altfor stor vekt på akkurat BLM-opplysningen om Eisenman, som i likhet med Louise Bourgeois (1911–2010) er født i Frankrike. Men når vi vet hvor viktig BLM-opprøret har vært i amerikansk opinion, er det heller ikke noe som bør feies under teppet. Ifølge New York Times kan BLM være den største, politiske bevegelsen i amerikansk historie. Det er grunn til å minne om at protestene, ifølge Wikipedia, begynte i 2013, lenge før det ble en global bevegelse etter politimordet på George Floyd i fjor. Når det viser seg at erfaringene fra demonstrasjonene har hatt (in-) direkte innflytelse på utstillingens hovedverk, ja da er det grunn til å stanse opp og tenke seg om.

[ Ahmed Uhmar ble skuffet over Munch ]

Deltakelsen i BLM-demonstrasjonene fikk Nicole Eisenman til å forstå at de ni skulpturene i installasjonen «Procession» («Prosesjon», 2017) måtte settes samme vei. Så er det da også et imponerende skue når du kommer inn i den største salen, ned museumstrappen og inn bak en vegg. Her blir du konfrontert med et opptog av ulike menneskelignende figurer. De er av så varierende størrelse og uttrykk, at det tar sin tid å ta alt inn over seg. Når du tror du har oversikt, oppdager du at det fortsatt finnes nye ting å fordype seg i.

Skulpturene har flere kunsthistoriske referanser, og de bør betraktes fra alle sider. Men det slår meg også at den store variasjonen i materialer, teknikk og estetikk representerer et mangfold som vi er nødt til å håndtere og ta på alvor, hvis vi skal greie å leve sammen i dagens multietniske og politisk mangfoldige samfunn. At BLM har hatt innflytelse synes ganske opplagt.

Vår tids pluralistiske virkelighet byr på stadige utfordringer. Det innebærer også en mulighet for konfrontasjon og polarisering. Det har vi sett i stigende grad de siste årene, både i USA, Hongkong og Europa. Og det kommer tydelig til uttrykk i Nicole Eisenmans kunstnerskap. Ett symptom på dette heter (tidligere) president Trump. Et slags bilde av ham dukker opp i maleriet «Huddle» fra 2018. Det viser en gruppe dresskledde menn som stikker hodene sammen. Hva de konsentrerer seg om er uvisst, men det røde slipset på mannen foran til venstre peker tydelig til Trump. Det viser hvor sterk virkning vi tillegger enkle symboler. At figuren bare har en overfladisk likhet med Trump, er av mindre betydning. Det at et bilde av en storby à la New York City er plassert som et teppe for de presumptivt mektige mennenes føtter, har minst like stor symbolverdi. De som tror på konspirasjonsteorier, får nok å tenke på.

[ Mer aktuell kan en kunstutstilling knapt bli (+) ]

Nicole Eisenmans malerier er fulle av slike åpne antydninger. Kunsten bygger på en fascinerende, fargesterk og fantasirik figurasjon. Hun fremstår ikke som en agitator. Men for den som leter er det nok av lenker til politikk og andre aktuelle temaer. Den høyreradikale Tea Party-bevegelsen får sitt pass påskrevet i et maleri som oser av desillusjonerte holdninger. Og den moderne kulturkampen får sterke uttrykk i store tablåer, der individene inngår i sammenhenger som er fulle av ulike, også dystopiske, symboler. Se bare på floden av skitt, eller hva det nå er? – i det fascinerende maleriet «Coping» (2008). Menneskene som står med skitten til livet virker helt uaffisert av omgivelsene. Skal vi tenke «Slik går det når vi blir vant til skitten?» (For eksempel i betydningen stigmatiserende, politisk retorikk.) Eller skal vi se på dem med overbærenhet og tenke «Slik ville ikke jeg forholdt meg til problemet.»?

Skulpturgruppen «Procession» representerer et brudd i Eisenmans utvikling. Noe av det samme skjedde i starten av den perioden denne utstillingen dekker. I 2006 fant hun fram til et løsere uttrykk i maleriet, der ekspresjonistiske, fargerike og røft utformede figurer erstattet naturtro, klassisk figurasjon. Utstillingen rommer store komposisjoner med et mylder av figurer i fantasisterke tablåer. Det er mye å dykke ned i, og de fortellende elementene har noe for enhver smak. Ikke minst er det moro med de tette, stiliserte portrettene som går tett på den ekstremt nerdete opplevelsen bruken av en smarttelefon kan medføre. Når du føyer til underfundig humor, der en av skulpturene i «Procession» slipper en «fart» (i betydningen «promp»), da blir dette en utstilling som leverer på alle plan.

[ han tegner kartene som gir Nordens urfolk en ny identitet (+) ]

Eisenman-utstillingen «Giant Without a Body» lover godt for direktør Solveig Øvstebøs tid. Politikk har sjelden vært et tema i Astrup Fearnley-museet, selv om Gunnar Kvaran avsluttet sin direktørperiode med den sosialt bevisste amerikaneren Josh Kline.

Der Kline kunne anklages for å være ganske overflateorientert, viser Eisenman et engasjement og en grunnleggende menneskelighet som åpner dører inn til stadig nye historier. Utstillingstittelen kan tolkes på mange måter, men det er spesielt fristende å se den som en metafor for den tilstanden USA befinner seg i, som en stormakt som har mistet kontakt med sin egen historie. Nicole Eisenman leverer ingen programerklæringer, men hun gir publikum bilder som kan brukes som verktøy i arbeidet med å forstå den kompliserte virkeligheten vi er en del av.