Anmeldelse «Helmut Newton – The Bad and the Beautiful»: Fascinerende filmblikk på en provokatør

4

DOKUMENTARFILM

«Helmut Newton – The Bad and the Beautiful»

Regi: Gero von Boehm

Tyskland, 2020

Hvordan skal man lage en dokumentarfilm om en av det siste århundrets mest sentrale motefotografer i en tid da hele hans virke må ses med nye briller? En måte er å innlemme Susan Sontags berømmelige utbrudd for åpen TV-skjerm i Frankrike, da hun under en debatt med Helmut Newton (1920 – 2004) selv kalte han «kvinnehater» på bakgrunn av bildene hans. I sammenhengen kan det være greit å vite at Sontag har skrevet flere kulturhistoriske essays blant annet om fotografiets påvirkning innen kunsten og i samtiden for øvrig, som i boken «Om fotografi», utgitt i Pax Forlags Artes-serie. I den nye dokumentarfilmen om Newton blir hennes utfall kun et glimt som får i oppgave å målbære kritikernes syn på en kontroversiell fotograf.

Les også: Sverre Malling tegner uroen med små detaljer

Motivene hans skaper fortsatt debatt selv om mannen bak på alle vis er gjort stueren gjennom egne stiftelser, museer, gallerier, seriøse kunst- og fotografiforlag og ikke minst gjennom magasinene han bidro til og modellene som lovpriser han. En rekke av dem stiller opp i «Helmut Newton – The Bad and the Beautiful», blant dem Claudia Schiffer, Caherine Deneuve, Marianne Faithfull og Grace Jones. Med andre ord flere av verdens mest kjente personligheter som forteller historier og gjør stas på fotografen som i 2020 ville fylt 100 år. Da skulle også filmen kommet, men på grunn av avlyste festivaler slippes den først nå på ulike leie- og strømmeplattformer, også i Norge.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Miami. Foto: Helmut Newton, Helmut Newton Estate Courtesy Helmut Newton Foundation

Les også: Filmanmeldelse «Gritt»: Brysomhetens teater

«Han var litt pervers, men det var ok fordi jeg er litt pervers selv også», sier pop- og moteikonet Grace Jones i filmen. Det er blitt en dokumentarfilm som på fascinerende vis gir et bilde av en provokatør, og for den saks skyld en sjarmør det er vanskelig å mislike. Han er selve bildet på den forrige århundrets jetsetter der han svinger seg fra yachter til fasjonable hoteller, og instruerer modellene sine med bestemte meninger om at de ikke bare skal se vakre ut, men også farlige.

Det skal tas høyde for at regissør Gero von Boehm var en nær venn av den tyske fotografen, som var 18 år gammel da han rømte fra Berlin og Tyskland i 1938 etter å ha blitt kortvarig arrestert i forbindelse med krystallnatten.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

David Lynch og Isabella Rosselini, Los Angeles 1988. Foto: Helmut Newton, Helmut Newton Estate Courtesy Helmut Newton Foundation

Newton og familien var jødisk, og han gikk i fotolære hos den jødiske Weimar-fotografen Yva. Det var som fotograf for ulike aviser og magasiner han livnærte seg da han først endte opp i Australia etter flukten fra nazistene, før han etter krigen kom tilbake til Europa og Paris, og en etter hvert betydelig karriere som motefotograf verden over.

Han skulle bli en «stopper», og den legendariske Vogue-redaktøren Anna Wintour forteller at når magasinene ble for glatte ringte de Newton fordi de visste at han kom til å lage bilder som gjorde at leserne satte sprudlevannet i halsen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Grace Jones med Dolph Lundgren. Foto: Helmut Newton, Helmut Newton Estate Courtesy Helmut Newton Foundation

Les også: Filmanmeldelse «Tove»: Nært og kraftfullt om Mummi-trollets skaper

Det var bilder av mer eller mindre nakne kvinner, ofte i motiver med fetisjistiske og erotiske undertoner, og udiskutabelt fotografert av en mann. Likevel framsto modellene på bildene som om de hadde full kontroll på situasjonene og som oftest med makten i behold. I en rekke arkivintervjuer i filmen forteller han både om sine overordnede visjoner og om hvordan enkeltbildene ble til, og hans åpenhet om hvordan han tolker kritikken mot han gjør at «The Bad and the Beautiful» framstår som et unikt portrett av en person bak kamera.

Newtons bilder er blant verdens mest berømte fotografier, og ikke så få har forsøkt å kopiere hans stil. Hans mest kjente, laget på oppdrag for magasiner som Vogue og andre, er av mer eller mindre nakne kvinnelige modeller, satt inn i situasjoner som gir rom for historier og tolkninger innenfor rammen av øyeblikket de er tatt i. «Verden trenger provokatører fordi de tvinger deg til å tenke, og de stimulerer ideer og debatter som ikke har noe med mannen i seg selv å gjøre. Og hvem bryr seg om mannen, det er kunsten vi ser på», sier Charlotte Rampling i filmen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Helmut Newtons selvportrett. Foto: Helmut Newton, Helmut Newton Estate Courtesy Helmut Newton Foundation

Den britiske skuespilleren og modellen ble fotografert en rekke ganger av Newton, og det mest kjente bildet, tatt for Vogue på Hotel Nord-Pinus i Arles, henger på National Portrait Gallery i London. Menn derimot, var for Newton bare tilbehør, på lik linje «med hatter og hansker» som han selv sier. Han tok også andre bilder, portretter av maktmennesker av begge kjønn og coverfoto til nyhetsmagasiner. Et av dem blir viet særlig oppmerksomhet i filmen, det berømte bildet av Jean-Marie Le Pen og hans hunder. Det den franske nasjonalisten ikke skjønte før det var for sent, var at Newton rigget bildet etter modell av et bilde hvor Adolf Hitler poserer med en av sine schæferhunder.

Les også: Er det mulig å ta hevn med et hørespill?

Regissør Gero von Boehm er en dreven dokumentarfilmskaper, og benytter seg her av tradisjonelle virkemidler i kombinasjon med et unikt arkivmateriale fra Helmut Newtons samlinger, samt tilgangen til gode intervjuobjekter som understøtter viljen til å lage et positivt portrett av en mann alle har en mening om. Om det framstår i overkant flatterende er det liten tvil om at fotografiene hans beholder en tidløs styrke, og selv om Newton selv hatet å bli kalt kunstner er hans ypperste bilder noe langt mer enn bare sjokkerende stoppeffekter i glansede magasiner.

Og mest av alt forteller filmen og Newton selv mye om hvilke blikk som bidro til å forme dagens syn på mote og skjønnhet. I dette ligger også den narsissismen som preger sosiale medier, speilbildene av de idealene og ideene som Newton og hans generasjon bidro til å bygge opp før alle ble sin egen hoffotograf.