Kultur

Her er de beste musikkdokumentarene

Fra de største stjernene til de ukjente historiene: Strømmetjenestene satser på musikkdokumentarer. Her er de beste, valgt ut av Dagsavisens musikkteam.

Bilde 1 av 13

God musikk bærer gode historier, og musikkdokumentar-sjangeren har vært i stor vekst de siste årene. Særlig Netflix har satset spesifikt på musikkdokumentarer, også NRK TV og VGTV har et helt lite bibliotek av god norsk og internasjonal musikkfilm.

At Netflix har gått inn i dette markedet har ført til større budsjetter og bedre muligheter for filmskapere – men også mer «offisielt godkjent»-preg, på godt og vondt. Der det før var entusiastiske fans eller fortellere som filmet musikkhistoriene, er det nå gjerne barn, slektninger, management eller artisten selv som vil sikre et ettermæle.
I denne listen med tips til severdig musikkdokumentar har vi avgrenset utvalget til filmer som er tilgjengelig for norske brukere på strømmetjenester og digital leiefilm. Vi tar ikke med YouTube – for da ville vi aldri blitt ferdige, og ikke alt på YouTube er like autorisert lagt ut ... Rene konsertfilmer er holdt utenfor. Det kan vi komme tilbake til når festivalsommeren uteblir.

Miss Americana

«Taylor Swift: Miss Americana»

2020. Regi: Lana Wilson

Det kan være ensomt på toppen. Bare spør Taylor Swift, definitivt i aller øverste sjikt av verdens musikk- og underholdningsbransje. Tittelen «Miss Americana» spiller både på musikalsk og offentlig status, og føles helt naturlig i måten hun trer fram i den første virkelige dokumentarfilmen om henne. Det er en overraskende åpenhjertig dokumentar hvor hun på mange vis kommer ut av det skallet hun på et tidspunkt kapslet seg inn i, da alt begynte å handle mer om hennes uttalte fiender som Kanye West og den politiske stafettpinnen hun forsøksvis grep etter at Dixie Chicks ble trampet ned i søla av en samlet amerikansk høyreside. Veien fram som kvinnelig artist i en fortsatt mannsdominert bransje, hennes engasjement for seksuelt mangfold, og ensomhet og resignasjon belyses med inderlighet og til dels overraskende privat åpenhjertighet av Swift. Tilgjengelig på Netflix.

«Beastie Boys Story»

2020. Regi: Spike Jonze


Beastie Boys gikk fra å være hvite rølpegutter med idiot-image og null status til å bli kred-bandet som inspirerte andre rappere. Historien forteller trioen selv foran publikum hjemme i New York, med Adam Horovitz og Mike Diamond på scenen, og på bilder i bakgrunnen tredjemann Adam Yauch, den kreative spilloppmakeren av dem som døde av kreft i 2012. Her tar to middelaldrende menn selvkritikk for mye, «Fight for your Right (to Party) var bare en vits, insisterer de, og rølpeimaget var ment som humor-gimmick ingen fikk med seg til de ble vitsen selv. De prøvde å vise at de var mer enn tre tullinger med «Paul's Boutique», kultalbumet som ble genierklært først lenge etterpå. Selv om noe av lærdommen deres virker påtatt, og beklagelsene nokså tynne, er dette også morsomt, informativt og underholdende, ved bandets kamerat, filmregissøren Spike Jonze. Tilgjengelig på AppleTV+

###

«Burn the Place You Hide – A Film about St. Thomas».

2016. Regi: Richard Knights

Fullstendig hjerteskjærende dokumentar om «St» Thomas Hansen, den trøblete artisten og låtskriveren med en teft for briljante melodier bare overgått av hans selvdestruktivitet. «En rekke vanskelige hendelser, avløst av de mest strålende eksemplene på hvor fine sangene hans var» skrev Dagsavisens anmelder om filmen. St Thomas' psykiske helseproblemer stakk dypere enn mange på utsida skjønte, viser denne sympatisk og fint lagde filmen, som tegner et langt fra flatterende bilde av den suksessfulle norske rock-undergrunnen midt på 2000-tallet. Den britiske produksjonen er tilgjengelig som leiefilm på Vimeo.

Silvana Imam, Øyafestivalen 2019. Foto: Mode Steinkjer

«Silvana - Väck mig när ni vaknat»

2017. Regi: Mika Gustafson/Olivia Kastebring/ Christina Tsiobanelis

Silvana Imam har en stor tilhengerskare også i Norge, men i Sverige har hun lenge vært et fenomen uten sidestykke. «Silvana – väck mig när ni vaknat»  følger henne gjennom året da det virkelig smalt, inkludert turneer og utgivelser og intervjuer (som hun for øvrig misliker sterkt). Med litauisk mor og syrisk far, en oppvekst utenfor A4-livet og med politisk aktivisme i blodet, er hun blitt spydspissen innen svensk hip hop, på scenen og i offentligheten en rasende motpol til det konforme, på vegne av kjønn og LHBT-bevegelsen.

Stor samleoversikt: Her er alle Dagsavisens tips til gode filmer, bøker, TV-serier, teaterstykker (+)

Silvana er «svensk kulturarv», sier hun om seg selv i tredjeperson, og påpeker hvordan hun er en representant for et mangfold hennes kritikere på ytre høyre flanke vil til livs. Filmen også viser en langt mer forsonende og omtenksom side, som da hun på besøk i Litauen, hvor moren kommer fra, manøvrer mellom homofobi og fornuft når hun innser hvilke konsekvenser det kan få for moren om datterens livsvalg blir kjent. I utakt med det kronologiske følger filmen Imams vekst som artist, krydret med private filmopptak, som et forsoningshåp Norden knapt har sett maken til. Tilgjengelig på NRK TV

###

«I Called Him Morgan»

2017. Regi: Kasper Collin

Mens store dokumentarer om store jazzmenn er blitt en egen vekstnæring, er en av de aller fineste dokumentarene på denne lista om en av de mindre: Lee Morgan (1938-72), bop-trompetist med en solid karriere som brått tok slutt da han ble skutt og drept av sin kone, en mørk og stormfull natt. Det er en historie så vanskelig og vond at man knapt skulle tro det, men her fortelles den med en finfølelse og en empati som løfter denne filmen opp til et allmennmenneskelig gripende nivå, helt uavhengig om du har et forhold til Blue Note-plater som «The Sidewinder» eller ikke. Tilgjengelig på Netflix.

PS Filmens svenske regissør Kasper Collin har lagd en like uforglemmelig dokumentar om den like trøblete frijazz-helten Albert Ayler, det er veldig synd at den ikke finnes tilgjengelig lenger, kan Nikolai Tangen eller noen ordne et uttak fra oljefondet for å fikse det?

Aurora, her på Sentrum Scene 2019. Foto: Mode Steinkjer

«En gang Aurora»

2019. Regi: Stian Servoss/Benjamin Langeland

Kometkarrieren til Aurora Aksnes er ett av de mest interessante fenomenene i norsk popmusikk de siste par årene. Og til alt hell lot Aurora et filmteam slippe til under et viktig tidsskille i karrieren, mens populariteten økte internasjonalt, og Aurora selv måtte finne fotfeste som artist, under arbeidet med det vanskelige andrealbumet. Filmen lar en komme sjeldent tett på prosessen rundt «the making of» en artist, og lar både artist og apparat fremstå urimelige. Filmskaper Benjamin Langeland er barndomsvenn av Aurora og forvalter tilliten godt i denne prisbelønte dokumentaren. PS Den ligger tilgjengelig på NRK TV, som har den uvanen å klippe slike kinolengde-dokumentarer ned til under en time, jf Tønes. Det kan da ikke være nødvendig?

«Miles Davis: Birth Of The Cool»

2019. Regi: Stanley Nelson Jr

Så mye utrettet Miles Davis, minst tre revolusjoner i jazzen, at det er vanskelig å romme alt i en totimers dokumentar. Men «Birth Of The Cool» lander det ambisiøse forsøket stødig. Filmen rommer både liv og karriere, og gir også et godt innblikk i den institusjonelle rasismen som Davis kjempet mot. Regissør Nelson Jr skal ha honnør for å løfte fram de ubehagelige sidene ved Davis' personlighet, særlig når ekskona Frances Taylor får fortelle. Bonus for norske seere er et artig klipp av Miles Davis som ankommer flyplassen i Molde og møter, eh, verdenspressen. Og ekstra gripende skjermtid til slutt for Wallace Rooney, sentral medspiller ved en av Davis aller siste konsertopptredener, som døde av koronavirus 31. mars. Tilgjengelig på Netflix

###

Foto: BBC/XYZ Films

Bros «After the Screaming Stops» 2018

Regi: Joe Pearlman/David Soutar

Bros, noen som husker dem? Tvillingene med kort sveis, Dr. Martens og bandanas? Og han bassisten som ikke gjorde stort ut av seg? Matt og Luke Goss med Craig Logan var Storbritannias største popstjerner i ett års tid i 1988, før det brått tok slutt. «After the Screaming Stops» tar for seg comebacket i 2017. Da var det kun tvillingene igjen og Logan nevnes ikke i denne filmen. Brødrene spilte to konserter i O2-Arena i London, og vi følger tvillingene som kjekler og krangler, ler og gråter på vei mot comebacket. Det hele blir en slags ufrivillig «This is Spinal Tap» eller en popversjon av «Anvil: the Story of Anvil», med to enormt selvhøytidelige brødre som mangler selvinnsikt, men har desto større tro på seg selv og sine ferdigheter. Veldig artig, men også litt vemodig. Tilgjengelig på Vimeo

«David Bowie: Veien til suksess»

2019.Regi: Francis Whately

Eller «birth of the uncool»: Den omfattende Bowie-trilogien til BBC-dokumentarist Francis Whately er et verdifullt bidrag til forståelsen av David Bowies liv og kunst. Alle tre – «Five Years», «The Last Five Years» og denne, med originaltittelen «Finding Fame» – har vært sendt på NRK, og denne siste i rekken er fortsatt tilgjengelig. Den inneholder mye interessant og lite sett materiale fra starten på karrieren, da Bowie skjønte noe grunnleggende om selviscenesettelse, og understreker det erke-britiske ved David Bowie – trasige forsteder, light entertainment, amatørteater. Her møter vi dessuten Hermione («min første kjærlighet. Jeg kom aldri over henne») som forlot Bowie til fordel for jobb på «Song of Norway»-filmen. Over 40 år etter hilste han til henne i comeback-videoen «Where Are We Now», da en hel rock-verden lurte på hvorfor i all verden han hadde «Song of Norway»-tskjorte… Tilgjengelig på NRK TV

Gaga: Five Foot Two

Fra «Lady Gaga: Five Foot Two». Foto: Netflix

«Lady Gaga: Five Foot Two»

Regi: Chris Moukarbel (2017)

Er dette den dokumentaren som er nærmest fiksjonsfilmen «Vox Lux» i skildringen av en superstjernes liv i berg-og-dalbane, mellom krise, smerte, og gledesrus? Her får vi Lady Gagas topper og bunner, både privat og på jobb, fra full diva-pakke, til total blotting på flere måter: Hun kan gjerne ta en diskusjon toppløs uten å bry seg nevneverdig. Hun gråter av glede, smerte og fortvilelse. I en annen sekvens snakker hun ærlig og oppriktig om det å endelig føle seg nok verdt til å synge på den måten hun akkurat har gjort i studioet med Mark Ronson: Brusende av selvtillit, sjel og kraft. Hun filosoferer rundt feminisme og sin egen kvinnelige sårbarhet, før hun i det neste er en «skamløs» «powerwoman». Tilgjengelig på Netflix.

Framfor snakkende hoder og gamle arkivopptak, bruker «Amy» private videoklipp for å portrettere sangerinnen.Foto: Rex Features/Norsk Filmdistribusjon

Fra «Amy». Foto: Rex Features/Norsk Filmdistribusjon

«Amy»

2015. Regi: Asif Kapadia

Ikke glem Amy Winehouse, en av 2000-tallets største soul-stemmer og tristeste skjebner. Hun døde av en overdose i 2011, dato 23. juli, og blir dermed sjelden minnet her til lands. Musikken hennes, med albumet «Back to Black» som hovedverk, står støtt og berører sterkt. Prisbelønt dokumentarist Asif Kapadia kastet sitt filmatiske blikk på Winehouse, med en film som også gikk på kino og var med på å heve musikkdoku-sjangeren. «Dette er like mye en skildring av moderne berømmelse i internettæraen som av en talentfull soulartist, men «Amy» er vonde greier uansett hva innfallsvinkelen din måtte være» skrev Dagsavisens anmelder da filmen gikk på norske kinoer. Tilgjengelig for leie via SF Anytime

«Whitney»

2018. Regi: Kevin Macdonald

For flere triste soul-skjebner: Fallet var enda dypere for Whitney Houston, fra hele verdens renvaskede all-amerikanske favoritt, til et vandrende horrorshow av narkotikamisbruk, skandaleoppslag og fiaskokonserter, og til slutt drukningsdød i luksusbadekar i Las Vegas. Men så bra hun var! Det stråler livs- og sangglede av de tidlige opptakene vi ser og hører her.

Whitney Houston, her i 2011. Foto: NTB Scanpix

Netflix tilbyr to konkurrerende Whitney-dokuer, ikke så forferdelig ulike, men vi går for denne av britiske Kevin Macdonald, som også har laget en velansett Bob Marley-dokumentar. Filmskaperen er uredd, og kommer godt innpå familiemedlemmene til Whitney Houston. Bare bildene av den hardt prøvede moren Cissy Houston, i kirken der det hele startet, er verd filmen i seg selv. Den er litt lenger, mer kompleks og litt mer sympatisk enn den kinodistribuerte Nick Broomfield-filmen «Whitney: Can I Be Me», som også er tilgjengelig på Netflix.

Les også GEIR RAKVAAG: Whitney Houston - en stemme for historien

«Stretch and Bobbito: Radio That Changed Lives»

2015. Regi: Bobbito Garcia

Et must for hip hop-fans, og for alle med et nostalgisk forhold til frie radioformater, kassetter og «DIY»-mentalitet. «Stretch and Bobbito: Radio That Changed Lives» er et vitnesbyrd om et studentradio-programs enorme betydning, i en tid da hiphop enda var undergrunnsjanger. Dette er også en fortelling om radioen som kulturbærer og tilrettelegger for samhold og kreativitet. Med et live-format som spilte på sjangerens premisser ble «The Stretch Armstrong and Bobbito Show» et springbrett og en arena for navn som senere ble - og i dag er - de virkelig store hiphop-stjernene: Nas, Biggie, Jay-Z, Wu-Tang Clan, Eminem, Busta Rhymes, Fugees - alle var på Stretch & Bobbito Show før de ble kjent. Eks-radiovert Bobbito Garcia har selv regi på filmen som rommer mye artig arkivmateriale og intervjuer. Gjestelista i seg selv viser hvor store kredibilitet programmet hadde. Tilgjengelig for leie på Vimeo

Les også: «Marianne & Leonard – Words of Love»: Sex, rus og visesang

Oslo  20160813. Artist Grace Jones på Øyafestivalen 2016
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Grace Jones. Her på Øyafestivalen 2016. Foto: NTB Scanpix

«Ikonet Grace Jones»

2017. Regi: Sophie Fiennes

Never stop the action! Umulig å kjede seg i selskap med Grace Jones, en av popmusikkens kuleste provokatører. Denne to-timers dokumentaren følger henne gjennom flere år, opp mot tidsrommet for en spektakulær turne som inkluderte Øyafestivalen 2016. Filmen er god på Grace Jones' bakgrunn fra svovelpredikant-miljø på Jamaica, og det er rørende scener når hun drar tilbake til barndommens gater. Men hun er der også på business, såklart, hun jobber med nytt album («Hurricane», 2011). Filmens store bakoversveis-glise i sofaen-scene er når hun skjeller ut Sly & Robbie, kanskje den fremste rytmeseksjonen i all popmusikk, når de ikke kommer i studio som avtalt. Tilgjengelig på NRK TV

«For vi er gutta»

2018. Regi: Petter Sommer/ Jo Vemund Svensen

En film om brorskap, korsang og død, som fikk Amanda-nominasjon for beste dokumentar. Mannskoret fra Oslo består av noen mer og (flest) mindre kjente ansikter fra norsk rockemiljø seg for et par-tre tiår tilbake – Dumdum Boys-vokalist Prepple var i sin tid primus motor. De drikker og synger og øver foran Den Store Spillejobben: De skal varme opp for Black Sabbath på Tons of Rock. Utover i filmen blir det alvor når det blir klart at korets dirigent har fått en kreftdiagnose. Regissørene får lov til å være med tett på livet – og døden – i noen uker da alt blir åpent, blottstilt og vondt, og med kamera, verdig tilstedeværelse og respekt for så vel individet som samholdet i brorskapet skapes en film full av rørende, varme, såre og til dels rått morsomme sekvenser, holdt sammen av malmfulle stemmebånd. Tilgjengelig på NRK TV

«Kurt Cobain: Montage of Heck»

2015.Regi: Brett Morgen

Etter årevis med oppsamling av arkivmateriale og intervjuer med Kurt Cobains nære venner og familie, har Brett Morgen klart å lage den dokumentaren om Kurt Cobain som hittil virker å være mest tro og oppriktig mot hovedpersonen. Dette takket være et hav av research, mye tillit fra intervjuobjekter (at Courtney Love er med sier mye), og et bevisst og observant kamerablikk. Ikke minst er det en interessant stilistisk bruk av montageformatet, som blander Nirvana-vokalistens egne tegninger og kunst, med dagboknotater inn i animasjoner som gir sterke inntrykk. En rik og menneskelig beretning om en av rockens legender, og en film som samtidig avkler folkene rundt ham. Tilgjengelig for leie på Blockbuster

«New Order: Decades»

2018. Regi: Mike Christie

Mer enn bare konsertfilm, dette er en fin og reflektert oppsummering av en turbulent bandhistorie. Utgangspunktet er en storstilt oppsetning av New Orders musikk for 12-personers synthorkester, i samarbeid med den britiske konseptkunstneren Liam Gillick, i et bestillingsverk for Manchester International Festival. Det har vært mange dokumentarer om New Order og forløperen Joy Division, denne er spesielt fin og severdig i hvordan den plasserer bandet i samtiden, og i hjembyen Manchesters historie og byutvikling, som bandet faktisk har vært med på å påvirke. Inneholder nydelige intervjuscener med britisk post-punks søteste ektepar: Gillian Gilbert og Stephen Morris, alltid sammen. Tilgjengelig på NRK TV

«Searching For Sugar Man»

2012. Regi: Malik Bendjelloul

Denne ble noe av et gjennombrudd for den nye musikkdokumentaren, og fikk enorm betydning langt utenfor sjangerens grenser, da den fikk Oscar for beste dokumentar. Historien om den obskure Chicago-artisten Rodriguez alias Sugar Man og hans triumferende comeback foran en enorm fanskare i Sør-Afrika har nesten mytologiske dimensjoner, og er medrivende fortalt. Så har mange spurt i ettertid – hvor mye av dette var egentlig sant? Så ta Sugar Man-filmen med en klype salt. Uansett, som Dagsavisens anmelder skrev, er dette «en fantastisk medrivende og energisk film. Som få andre musikkdokumentarer fanger den kjernen i hva det vil si å være fan». Tilgjengelig på VG+

###

Terje Nilsen. Foto: Tore Sætre/Wikimedia

«Alt e såre vel: En film om Terje Nilsen»

2018. Regi: Geir Are Jensen

«Nåla i veggen e' mi», synger Bodøs store visedikter og bohem Terje Nilsen (1951-2019) i denne filmen, som følger ham mot det som ble slutten av hans karriere, og hans siste albumutgivelse «Nye visa» (2016). Samarbeidet med produsent Steinar Krokstad (Sambandet, Stage Dolls) – det vil si: Terje Nilsen kommer innom, gjør greia si og går – gir glimt av magi foran kamera. Terje Nilsen var egenrådig og, som vi ser i filmen, trivdes med å rusle rundt i Bodø under sin karakteristiske vaskehatt, og filosofere over liv og karriere fra sin tilværelse som uføretrygdet, tilfreds tross alt. Men filmen følger han også når han gjør live-comeback for fullsatt Bodøs kulturhus, og hadde dette vært rock, ville vi kalt det et stort øyeblikk i rocken (Han opptrådte også i Oslo konserthus med KORK i dette tidsrommet, en konsertfilm herfra ligger også på NRK TV). Tilgjengelig på NRK TV

Les også: Men nu serru serru - nu e den tida forbi. Eirik Hoff Lysholms minneord om Terje Nilsen

«Oasis: Supersonic»

2016. Regi: Mat Whitecross    

– Dette var den siste store folkemassen før Internett kom, konstaterer Oasis-sjef Noel Gallagher, over bildene fra sommeren 1996, da Oasis samlet 250.000 på godset Knebworth til den største konsertbegivenheten i britisk historie. Den siste store folkemassen overhodet, kan vi kanskje legge til i dag. Dokumentaren om Oasis gikk på kino, og løftes av gode regigrep, godt arkivmateriale og selvsagt en nesten utrolig historie: To kranglete irsk-mancunianske brødre bråker seg fra underklasse til den absolutte toppen av britisk rock, på under tre år.

Oasis satte en helt ny standard for «rocka» oppførsel. «Rocken kan være usannsynlig sjarmerende når det ikke ser ut som den bryr seg i det hele tatt», sto det her i avisen. FOTO: KEVIN CUMMINGS

Oasis, 1993. Foto: Kevin Cummins/Sony Music

Filmen unngår klokelig den lange  nedturen etter 1996. Her er det full fart gjennom «the glory years». Med store mengder fabelaktig godt billedmateriale - fra tv-opptak til hjemmefilmer til nesten ubehagelig nærgående videopptak fra scene og studio. Det gjør at «Oasis: Supersonic» unngår rock-dokumentarens store bane: Talking heads. Her er det ikke et eneste snakkende hode foran diskret mørk bakvegg, og takk for det. Tilgjengelig for leie via SF Anytime

Legenden Nina Simone, slik hun huskes bak pianoet, gjenoppstår på scenen i Oslo.

Nina Simone. Foto: NTB Scanpix

«What Happened Miss Simone?»

2015. Regi: Liz Garbus.

Fantastisk arkivmateriale her fra en enestående performer. Nina Simone var soulmusikkens urokråke og evig dårlige samvittighet, sentral i borgerrettskampen på 50- og 60-tallet, sang ut der andre tiet, ustoppelig og grensesprengende, vrang og vakker.  Man visste aldri helt hva man fikk når Nina Simone satte seg foran pianoet, og denne elektriske følelsen er ivaretatt i filmen, som for så vidt er tradisjonell i formen, men gjør jobben med å fortelle historien, og ble belønnet med Oscar-nominasjon.  Datteren til Simone er med, og gjør sterkt inntrykk, uten at det føles som noen prøver å hvitvaske Simone her.  Tilgjengelig på Netflix

John Coltrane. Foto: Stewart Photography/Sony

«Chasing Trane»

2017. Regi: John Scheinfeld
Etterlengtet og velgjort portrett av John Coltrane (1926-67), som gikk fra sidemann for Miles Davis til å bli jazzens kanskje mest visjonære musiker, med betydning langt utover rocken, som vedvarer til våre dager. Fortsatt må alle forholde seg til Coltrane. Filmen vektlegger det mystisk-spirituelle ved John Coltrane litt i overkant mye, (det er mer filmvennlig enn øving og terping, selvsagt, Coltrane var en shredder) men er definitivt severdig, og med lav terskel for den nysgjerrige allmennseer. Og det er et poeng med å se disse liveklippene av Coltrane i en sammenheng istedenfor tilfeldig på YouTube. Tilgjengelig på Netflix

Roald Helgheim: Konserten som endra alt - John Coltrane i Njårdhallen

Raga Rockers-sjef Michael Krohn i dokumentarfilmen «Når knoklene blir til gelé».

Michael Krohn, her i filmen «Når knoklene blir til gele»/Norsk fjernsyn

«Når knoklene blir til gele»

2018. Regi: Tommy Gulliksen

Denne intervjufilmen med Michael Krohn er blitt et riktig fint kunstnerportrett. Michael Krohn får snakke om hvordan kunsten har satt ham fri, og hvordan han søkte ekstasen i rocken for å fylle tomrommet mellom det virkelige hverdagslige livet og drømmeverdenen. Riktignok tar filmen utgangspunkt i et par sentrale Raga Rockers-låter – jf. tittelen – men de brukes mest som utgangspunkt for samtale om hvem Michael Krohn er og hva som har drevet ham gjennom 40 harde år i norsk rock. Filmen tar ham på alvor uten å bli servil, og tilfører noen nye farger til bildet av Michael Krohn. Tilgjengelig på VGTV 

«The Other One: The Long Strange Trip of Bob Weir»

2014. Regi: Mike Fleiss

«Long Strange Trip» 2017

2017. Regi: Amir Bar-Lev

Det er mer enn nok å ta av i historien om Grateful Dead, også rent utenom de enorme mengdene sex, drugs n rock n roll involvert. Gitarist Bob Weir forteller med en slags hardt tilkjempet fornuft, preget av både tragediene og de enorme triumfene til USAs kanskje aller beste band, fra hippie-motkultur i San Fransisco på 60-tallet, til arenarock på 90-tallet, mens de kjemper for å holde på idealene. Netflix' fine Weir-doku var tidlig ute med å vise strømmegiganten potensialet i sjangeren de uironisk kaller «rockumentar». Men èn film om Grateful Dead er ikke nok: For den virkelige trippen, gå for den fire timers doku-en til Amazon Prime, som redder enhver potensielt ørkesløs hjemmekveld, med mer om bandets evig fascinerende frontfigur Jerry Garcia. «The Other One» tilgjengelig på Netflix/«Long Strange Trip» tilgjengelig på Amazon Prime

Tønes har laget sitt mest helstøte album så langt i karrieren. FOTO: ROY STORVIK

Frank "Tønes" Tønnesen, hjemme i Sokndal. Foto: Roy Storvik

«Tønes – utsolgt på grendehuset».

2019. Regi: André Løyning og Kristian Landmark

Frank «Tønes» Tønnesen har satt både Haua-dialekten og den rogalandske underfundigheten på kartet gjennom utstrakt konsertvirksomhet og et knippe album som blant annet har ført til at tre spellemannpriser har havnet på Hauge i Dalane i Sokndal. Filmskaper og fotograf André Løyning har fulgt Tønes på et par velvalgte spillejobber, på gamle tomter og i hverdagslivet der noen av hans mest sentrale viser – «Sån av Salve» er først ut – blir viet mye plass. Gjennom intervjuer utfylles videre bildet av en låtsmed som har blitt til mer på tross av, enn på grunn av. Løyning har valgt et formspråk litt på samme måte som Tønes bygger tekstene sine, gjenfortellinger og innfall og det vi kan kalle betraktende «bruksanvisninger» med eget kommentarfelt. Her er få biografiske og kronologiske tvangstrøyer, til fordel for elementer som antyder originaliteten hos så vel artisten som de helt vanlige menneskene han synger om. Tilgjengelig på NRK TV

Les også: «Matangi/Maya/M.I.A.»: Rasende og unik

Mer fra Dagsavisen