5
DOKUMENTAR
«Oasis: Supersonic»
Regi: Mat Whitecross
– Dette var den siste store folkemassen før Internett kom, konstaterer Oasis-sjef Noel Gallagher, over bildene fra sommeren 1996, da Oasis samlet 250.000 på godset Knebworth til den største konsertbegivenheten i britisk historie. «Oasis: Supersonic» er akkurat så mye større enn vanlige rock-dokumentarer at den fortjener plass på det store lerretet – og Oasis var da også et så stort fenomen at det fortjener å bli undersøkt på dette nivået. Gjennom noen heldige formgrep formidler filmen bandets ville ferden fra bunnen – filmklipp fra øvingskjelleren – til den absolutte toppen på under tre år. Nå 20 år etter oppleves historien nesten enda mer utrolig enn det opplevdes da det sto på. I dag er bandet forlengst oppløst og brødrene Liam (vokal) og Noel Gallagher er ikke på talefot, etter det som ble ett siste oppgjør backstage.
Regissør Mat Whitecross er en erfaren dokumentarskaper som mest har beskjeftiget seg med krig og rock og virker dermed som rett mann til å takle den turbulente historien om Oasis og familien Gallagher. Produsent Asaf Kapadia sto bak den prisbelønte dokumentaren om Amy Winehouse ifjor. Man kjenner igjen noe av den visuelle tonen her, den tilbakeholdne tilnærmingen til det dramatiske stoffet. Denne filmen og historien ender heldigvis noe bedre enn «Amy». Ingen dør, iallfall, selv om Liam på sitt verste fikk en cricketkølle i hodet av storebroren (OK, jeg gikk for langt, innrømmer Liam - «men cricketkølla i skallen - det var unødvendig!»). Filmen unngår klokelig den 20 år gamle tildels sørgelige nedturen etter toppen i 1996. Her er det full fart gjennom «the glory years». Med store mengder fabelaktig godt billedmateriale - fra tv-opptak til hjemmefilmer til nesten ubehagelig nærgående videopptak fra scene og studio. Det gjør at «Oasis: Supersonic» unngår rock-dokumentarens store bane: Talking heads. Her er det ikke et eneste snakkende hode foran diskret mørk bakvegg, og takk for det.
Historien fortelles verbalt av Liam og Noel først og fremst. De fører ordet sånn cirka annethvert, og er med som filmens «exexutive producers». I overgangsstrekk har filmmakerne lagt inn tegnefilmaktige animerte sekvenser som kler stoffet godt, Liam og Noel hadde alltid noe tegneserie-aktig forstørret og komisk over seg. Det problematiske og tildels voldelige forholdet mellom Gallagher-brødrene er filmens motor. Det er lett å gjøre brødrene Gallagher til komiske skikkelser, men filmen her treffer den rette tonen, de får fortelle sin fantastiske historie med verdighet og med en lakonisk humor som gjør filmen tørrvittig og også underlig gripende. Som en melankolsk undertone ligger en historie om immigrasjon fra Irland til Manchester – intervjuene med moren Peggie Gallagher tilhører filmens høydepunkter – og en ubehagelig historie om en voldelig far. «Jeg var en sint ung mann da jeg sang disse sangene», sier Liam, om låtene på bandets første og beste album, «Definetely Maybe», da bandet slo seg ut av prekariat og arbeidsløshet i nord-England.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Tross det ville tempoet i Oasis’ opptur mister filmen litt momentum når bandet når toppen med andrealbumet «Morning Glory». På to timer blir filmen litt for lang. Den første timen er best, og det er også her denne historien virkelig er større enn seg selv. Som Noel påpeker i starten og gjentar på slutten, var Oasis et band som kom fra «the council estates». Men det er slett ikke «drabantbyer», som det er oversatt med i undertekstene. Snarere er dette snakk om kommunalboliger. Og at et band med denne bakgrunnen skulle dominere britisk populærmusikk ville ikke skjedd i dag, påpeker Noel Gallagher. Britisk pop er overtatt av middelklassen. Det gjør denne filmen til et nødvendig - og svært underholdende - dokument over tiden før Mumford & Sons.