Film

«Marianne & Leonard – Words of Love»: Sex, rus og visesang

Filmen om Leonard Cohen og norske Marianne Ihlen er en vemodig kjærlighetshistorie fra en tapt tid.

Dagsavisen anmelder

5

DOKUMENTAR

«Marianne & Leonard – Words of Love»

Regi: Nick Broomfield

USA, 2019

Den britiske dokumentarskaperen Nick Broomfield kartlegger det turbulente kjærlighetsforholdet mellom den canadiske tungsinnstrubaduren Leonard Cohen og den norske alenemoren Marianne Ihlen – som inspirerte sanger som «So Long, Marianne», og fikk en mytisk status som såkalt «muse». Filmen tegner dessuten et forførende portrett av det hedonistiske bohemlivet på den greske øya Hydra, der Cohen og Ihlen bodde sammen på sekstitallet.

Broomfield har gjort seg kjent for konfronterende, hardtslående musikkdokumentarer som «Kurt & Courtney» (1998) og «Biggie and Tupac» (2003). «Marianne & Leonard – Words of Love» er imidlertid ikke opptatt av å grave opp pikante hemmeligheter eller pirke i konspirasjonsteorier. Dette er en vemodig kjærlighetshistorie drevet av nostalgisk lengsel etter en tapt tid, som samtidig inneholder en masse livlige anekdoter om sex, rus og visesang. En forholdsvis konvensjonell dokumentar full av arkivopptak, snakkende hoder, klipp fra konserter og feriebilder.

Saken fortsetter under bildet.

Leonard og Marianne sammen på Hydra.

Leonard Cohen og Marianne Ihlen sammen på Hydra. Foto: Aviva Layton/Selmer Media

Nick Broomfield har en lei tendens til å lirke seg inn i filmene sine, men for en sjelden gangs skyld har han en direkte kobling til temaet. Nick hadde selv en affære med Marianne Ihlen på sekstitallet, og holdt sporadisk kontakt med henne opp gjennom årene. Han hevder at Marianne inspirerte ham til å lage film, og deres vennskap bidro sikkert også til at Broomfield fikk tilgang til en del private opptak, bilder og historier. Det føles likevel distraherende at Broomfield fra tid til annen sporer av filmen med sine private anekdoter, som ikke er på langt nær like relevante som den sentrale historien om Leonard og Marianne.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Filmen tegner et sympatisk portrett av Marianne Ihlen, som gir inntrykk av å ha vært en søkende sjel med et stort hjerte, som ga mye mer enn hun fikk. Hun ble forlatt av en voldelig ektemann, og var etterlatt alene på den greske øya Hydra sammen med den nyfødte sønnen. Her møtte hun den canadiske poeten Leonard Cohen, og innledet et intenst kjærlighetsforhold som forandret dem begge. Broomfield har fått tak i filmopptak av Marianne Ihlen på Hydra, og lydopptak av et intervju hun utførte på norsk. Det er likevel ikke nok materiale om henne til å fylle en film, og i motsetning til de fleste i omgangskretsen var ikke Marianne en kunstner før hun entret pensjonsalderen. Det mest bemerkelsesverdige med livet hennes forble dessverre hennes forbindelse til Leonard Cohen. Så store deler av filmen tar for seg hans karriere, mens Cohen går fra å være en kjempende poet fra velstående familie, som gikk på amfetamin til hjernen hans begynte å ryke – og under tida på Hydra skrev «Beautiful Loosers». En eksperimentell roman stemplet av kritikere som «den mest motbydelige boken noensinne publisert i Canada», og knapt lest av noen før Cohen fikk sitt gjennombrudd som artist. Alt var idyll i sommersolen helt til han i 1967 dro til USA og spilte inn debutplaten «Songs of Leonard Cohen», og forvandlet seg til en melankolsk singer/songwriter-stjerne som var helt komisk omsvermet av villige kvinner. Cohen omfavnet det sene sekstitallets «free love»-æra med stort pågangsmot, drevet av en seksuell appetitt som tippet over i ren besettelse. Vi hører ham uttale at: «Jeg slang meg inn i en lang pornofilm, men som vi alle vet er ikke pornofilmer romantiske».

Les også: Leonard Cohen døde i 2016: So long, Leonard

Broomfield graver opp mye underholdende fra denne hedonistiske perioden, mens en konstant rusa Cohen tester grensene for hvor mye kruttsterk LSD man kan ta, hvor mange dager sammenhengende man kan holde rusen oppe og hvor mange kvinner det er menneskelig mulig å ligge med. Marianne Ihlen satt alene igjen på Hydra, mens det ble stadig mer åpenbart at hun var kastet til side. Cohen snakker varmt om «opplevelsene» under denne perioden, men moroa hadde sin høye pris. Vi hører Marianne Ihlen snakke om den enorme hjertesorgen, som var nære å drive henne til selvmord. Det gikk dårlig med sjokkerende mange av vennene fra Hydra; folk brant ut, noen tok livene sine. Mens foreldrene dyrket sine egne behov, ble ungene forsømt og eksponert for ting som merket dem. En av de forsømte barna var dessverre Mariannes sønn Axel, som endte opp med å tilbringe mesteparten av livet på institusjoner. Friheten har sin høye pris. Dette er likevel ingen film som fordømmer noen; om noe virker Broomfield fortsatt forelsket i denne flyktige perioden på sekstitallet. Der kunstnersjeler drakk, ruset seg og alle hadde seg med de fleste. Broomfield behandler alle i «Marianne & Leonard» med mye empati.

Leonard Cohen var kanskje en patologisk horebukk med skolten full av rusmidler, men han gir samtidig inntrykk av å være en sympatisk fyr. En reservert, unnvikende, forfengelig og litt tom mann, som holdt avstand til alle og var på sitt beste da han sto på scenen omsvermet av kvinner med stjerner i øynene. Marianne Ihlen behandles med tilsvarende respekt, men mindre dybde. Det mest rørende i filmen er et videoopptak tatt like før hennes død, mens vennen Jan Christian Mollestad leser opp en siste hilsen fra Leonard Cohen. En kjærlighetserklæring som inkluderer ordene: «Know that I am so close behind that if you stretch out your hand, I think you can reach mine. Endless love, see you down the road». Marianne Ihlen døde angivelig noen timer etter å ha fått beskjeden, 81 år gammel. Cohen døde rundt tre måneder senere.