5
TV-DRAMA
«Das Boot»
NRK1/NRK TV
Tyskland fortsetter å levere TV-drama på høyt nivå, og 2019 kunne knapt startet bedre enn med NRKs utrulling av «Das Boot». Dette er en serie som med fortellerkløkt og vilje til oppgjør og opprør tar utgangspunkt i landets egen traumatiske krigshistorie. Gjennom å løfte fram de individuelle skjebnene og brikkene i det tyske krigsmaskineriet trykker serien på nyanserte nasjonale smertepunkter, men uten å glemme tematikkens universelle appell. Med «Das Boot» går tysk TV-drama for alvor inn i det samme oppgjøret med egen fortid som tysk film og før det igjen tysk litteratur for lengst har startet. Slik blir «Das Boot» et naturlig og målrettet dypvannsdykk i tematikken som er berørt i serier som for eksempel «Ku’Damm»-serien, «Heimat» og sist i mesterlige «Babylon Berlin», som alle sirklet inn krigsårene fra ulike tidsmessige ståsteder.
Les også anmeldelsen av «Babylon Berlin»: Willkommen, bienvenue, welcome!
I «Das Boot» skriver vi sommeren 1942, riktignok ikke i selve Tyskland, men i den tyskkontrollerte franske kystbyen La Rochelle og ubåtbasen i La Pallice-havnen, som er utgangspunktet for den tyske krigsmarinens tokt mot handelsflåten til de allierte. Denne sommeren kommer vendepunktet for den til da nådeløse tyske ubåtoffensiven, noe som antydes allerede i opptakten av «Das Boot». Britenes teknologiske nyvinninger gjør i stadig større grad tyske ubåter til potensielle likkister, og dette rammer ikke bare de ubehjelpelige besetningene om bord, men også dem som ventet på land. Enkelte av dem som serien bygger opp til hovedkarakterer er kyniske karriereklatrere, andre er politisk bevisste motstandsfolk, men en fellesnevner for de aller fleste er at de ufrivillig og med tvang er blitt dratt inn i en meningsløs krig skapt av en forrykt diktator.
Les også: Disse seriene kan du glede deg til i 2019
Den i utgangspunktet åtte episoder lange serien «Das Boot» er ikke en nyinnspilling av den senere TV-versjonen av Wolfgang Petersens klaustrofobiske filmmesterverk «Ubåten» («Das Boot») fra 1981 som ble nominert til seks Oscars, derimot er det en frittstående fortsettelse som henter handlingen fra det samme miljøet og det samme malende krigsmaskineriet som Petersen bygde filmen over. «Ubåten» målte trykket som forfatteren, krigskorrespondenten og ubåtveteranen Lothar-Günther Buchheim mante fram i sin bestselgerbok med samme tittel utgitt i 1973. Den nye dramaserien dikter videre med utgangspunkt i Buchheims oppfølger «Die Festung», men ikke uten å slippe det klaustrofobiske dramaet som utspilte seg i ubåtene og blant et tynnslitt mannskap som beskrevet i «Ubåten». Kombinasjonen av de to historiene er som skapt for et intrikat men også eksplosivt TV-drama.
Les også: Det beste fra 2018
Hovedpersonen på land er Simone Strasser (Vicky Krieps), som i navn er identisk med Buchheims gjennomgangsfigur i boken som i likhet med «Ubåten» bygde på den eksentriske skribenten og kunstsamlerens egne opplevelser. Simone kommer til La Rochelle for å arbeide ved det tyske hovedkvarteret, men har ikke før rukket å hilse på broren Frank (Leonard Scheicher) før han blir beordret til å mønstre på den nybygde ubåten U-612 på jomfruturen. I all hast betror han henne et oppdrag som virvler henne inn i kryssilden mellom sitt opprinnelige Alsace-tyske opphav og den stadig sterkere franske motstandsbevegelsen. Selv blir Frank med på en reise som bringer U-612 og mannskapet stadig dypere, både inn i krigens lumske og farlige farvann og i en intrikat plan der nettopp denne ubåten ledet av den unge og sympatiske kapteinen Klaus Hoffmann, som fra første stund kommer på kant med sin lumske underordnede Karl Tennstedt og et mannskap som etes opp av frustrasjonen som melder seg i møte med dødsangst, brakkesyke og revansjetanker for stadig flere unge menn som lider den samme våte, mørke og grusomme døden de selv står ansikt til ansikt med. De rutinerte tyske serieskaperne og manussnekkerne Johannes W. Betz og Tony Saint bruker ubåtdramaets iboende mareritt for alt det er verdt når de konstruerer seriens kanskje mest neglebitende scener med 40 gutter og menn som konstant spiller musens rolle mens katten leker seg som verst er.
Les også: «Phantom Thread»: Formsydd drama
Simone spilles av Vicky Krieps, mest kjent fra rollen mot Daniel Day-Lewis i «Phantom Thread» og snart klar mot Anders Danielsen Lie i «Bergman Island». Med språk og innlevelse balanserer hun fint lojaliteten mot det hun betrakter som fødelandet, og den stadig sterkere involveringen i den franske motstandskampen i en intrige som selvsagt også går på det kjærlighetsmessige følelseslivet løs. Historien på landjorda lider litt under at sjablongene som ellers kan kjennetegne dramasjangeren er litt for tydelige og karikerte, men samtidig vrir ikke serieskaper Betz seg unna konsekvensene av en desperat krigføring og ondskapen som driver den tyske krigføringen. Tortur- og avstraffelsesscener er like direkte og vonde som redselen i «torturkamrene» som omsluttes av vannmassene, jagende mot nye konvoier og vekk fra fly, overflatefartøyer og det helvetet som synkeminene påfører et mannskap som desperat forsøker å gjemme både seg selv og signalene de sender.
Les også: «Magnus»: Seriøst morsomt