Vi, roboter

4

TEATER

«R.U.R – Rossums Universal-Roboter»

Av Karel Capek

Regi: Angelica Sojcevska

Med: Herman Bernhoft, Liv Bernhoft Osa, Håkon Ramstad m.fl

Torshovteatret

I uken som gikk, kunne vi høre om det siste innen roboter fra årets første store teknologimesse i Las Vegas. Det finnes i dag roboter som er yogainstruktører, som utfører eldreomsorg, som passer hus og hund for deg og muntrer deg opp når du er på shopping. Noe av det samme er robotene i Karel Capeks «R.U.R.» ment å være: Noen som kan gjøre alle praktiske ting, slik at menneskene kan utvikle sine åndelige egenskaper, realisere sitt egentlige potensial, virkelig leve. Men i Capeks univers går så å si alt av hengslene, og robotene tar over verden.

Med «R.U.R – Rossums Universal-Roboter» fyrer den nye Torshovgjengen av startskuddet for sin serie med oppsetninger av en rekke science fiction-fortellinger. Capeks ganske enkle grunnhistorie fra 1921 om Rossum (Herman Bernhoft), Alquist (Håkon Ramstad) og Hallemeyers (Sigurd Myhre) utvikling av roboter får her folde seg ut i et til tider altfor teatralt teaterspråk. I Torshovteatrets oppsetning er det som om regien er viktigere enn historien, og det unner jeg egentlig ikke Capeks drama.

Les også: Science fiction-feber på Torshov

Regissør Angelina Stojcevska har lagt seg på en regitrend som jeg vil påstå er litt i tiden. Den minner blant annet om Jonas Corell Petersens uttrykk, og er utflytende, preget av repetisjoner, lange scener og med et distansert forhold til fortellingen som utspiller seg. Dette uttrykket kommer litt i veien for selve dramaet. Jeg mister rett og slett science fiction-følelsen – hvis det finnes en sånn en, da. I tillegg sliter jeg som et resultat av regien også med karakteren Helena (Janne Heltberg), en ung kvinne som får leve et liv med Rossums roboter. Helena er umoden, hysterisk, ruller og ruller rundt på gulvet, har farskomplekser og går inn i en slags psykose når livet blir vanskelig. Da blir hun en baby. Satt opp mot robotene opplever jeg nesten henne som mindre menneskelig enn dem. Jeg vet ikke helt om det er meningen, men det snur ting litt på hodet. For på ett eller annet vis blir jeg så irritert på den evig hylende og flaksende Helena at jeg nesten er mer på lag med robotene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Regigrepene fører også til at andre akt er nesten uutholdelig stillestående. Robotene har overtatt verden, og skal nå Alquist, muligens det siste gjenlevende mennesket, vinne kampen mot gjengen av klønete, aggressive roboter. I denne akten føles hver eneste scene som den er den siste, og samtlige scener er så lange, uthalende og gjentakende at jeg er en smule sliten når det er over.

Når jeg allikevel lander på den positive siden er det fordi jeg synes selve historien er fascinerende, og det visuelle uttrykket appellerer veldig. Ane Aasheims kostymer og Nia Damerells scenografi vekker assosiasjoner til 70-tallsproduksjoner som «Majka – jenta frå verdsrommet» og NRKs «Blindpassasjer». Men der disse er gode, spennende fortellinger, drukner Torshovgjengens R.U.R. i en altfor sterk teatralitet som skaper for mye distanse til stoffet.

Likevel stiller de med denne forestillingen spørsmål ved hva science fiction-teater skal og kan være. Så de skal ha for dette forsøket, og jeg gleder meg faktisk til neste.

Les også: Robot sitter på skolen for Eirik