Kultur

Hauk og due. Og en russisk bjørn.

Under Cuba-krisen var basen for den russiske nordflåten min fars bombemål. 31 år senere fløy han norske handelsreisende inn samme sted.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

25 kilometer fra Murmansk ligger Severomorsk. Under den kalde krigen var det bare overvåkingsbilder som avslørte aktiviteten rundt de topphemmelige installasjonene. Min far var fenrik i det norske forsvaret. Og jagerflypilot. Året var 1962, han var 24 år gammel, 331-skvadronen sto på «kode rød» og bombemålet var Severomorsk. Verden sto på randen av storkrig mellom USA og Sovjetunionen. Etter 20 år med tøvær og forsiktig vennskap mellom øst og vest, er det lett å glemme hvor nær vi var den totale utslettelsen. Det ble jeg minnet på i vår, da jeg igjen leste Robert Kennedys bok «13 dager som rystet verden». Det er en lavmælt beretning om hvordan stormaktene USA og Sovjetunionen, rustet til tennene, truet hverandre og dermed oss alle med kjernefysisk krig. Den viser hvordan offiserer av øverste rang, helt naturlig og med militær logikk trekker i retning av opptrapping.

Vi er ikke der nå. Men viljen til opprustning er åpenbart økende i Vesten, etter at Putins Russland har utviklet seg i stadig mer aggressiv retning. Og nå strømmer det på med krisemeldinger om Forsvaret. Norge bruker 44 milliarder kroner i år på Forsvaret, men er ifølge ekspertene nærmest forsvarsløse. Tidligere hærsjef Robert Mood har sagt til Aftenposten at hæren i beste fall kan forsvare en bydel i Oslo. Her i Dagsavisen fulgte tidligere marinetopp Jacob Børresen med at Forsvaret nærmest er avviklet. I mars i år skrev VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, at alle kan drømme om en verden fri for atomvåpen. «Men i dagens situasjon bør slagordet heller være atomvåpen for fred.»

Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina og annektering av Krim har utløst EU-sanksjoner Norge har sluttet seg til. Det har skjedd uten særlig omfattende debatt. Det kan jo være greit å være klar over at det har færre kostnader for Belgia å kutte kontakten med Russland enn det har for Norge. Som bitteliten nabo til en stor nasjon, med en kystlinje og energiressurser som er strategisk interessante, har vi et større behov både for NATO og for kontakt og kommunikasjon med Russland. Høyre-landsmøtets utenrikspolitiske debatt i slutten av april var dominert av kald krig-retorikk. Det var mye NATO og opprustning og lite dialog, for å si det forsiktig.

Etter Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjovs «glasnost», har Norge og Russland bygd opp et tett samarbeid. Det kom sterkest til uttrykk i 2010, da de daværende utenriksministrene Sergej Lavrov og Jonas Gahr Støre undertegnet avtalen om delelinjen i Barentshavet. Mange andre små og store samarbeidsprosjekter ble til etter Sovjetunionens kollaps.

Et av de mindre prosjektene var flyruten Tromsø–Murmansk, som det russiske flyselskapet Aeroflot opererte sammen med norske Braathens SAFE. Det styrket handelsforbindelsene mellom våre to land, forbindelser med historiske tradisjoner gjennom pomorhandelen. Det var politisk tøvær. Så da russerne fant ut at flystripa på Murmansk flyplass måtte stenges for rehabilitering, la en norsk-russisk delegasjon i vei på en høyst uvanlig tur, midtvinters, fra Murmansk til Severomorsk. To–tre av de pelsluekledde i kassevogna var høyst sannsynlig tilknyttet russisk etterretning. En kom fra det norske Luftfartsverket (nå Avinor). Og en var min far. Formålet var å få landingstillatelse for det norske flyselskapet på Severomorsk. Det fikk de. 31 år etter at han hadde det som bombemål, landet far 24. juni 1993 det første utenlandske sivile flyet på den tidligere topphemmelige militærbasen.

Norge er en mygg, Russland er en bjørn. Under Vladimir Putin har Russland rustet kraftig opp, opptrer langt mer uforutsigbart enn før, beveger seg stadig raskere mot et autokrati, der opposisjonelle blir kneblet. Norges fremste eksperter mener like fullt at Russland ikke utgjør noen militær trussel mot Norge. Styrker vi da norske, og europeiske, interesser ved å bidra til konfliktspiralen? Det er vanskelig å tenke seg europeisk sikkerhet uten at vi forstår Russland. Den forståelsen styrkes av samarbeid. Vi forvalter fortsatt fiskeriressurser sammen, vi samarbeider om miljøvern, atomtrygghet, energispørsmål og redningsoperasjoner.

«Vær sterk, hvis mulig. Behold i alle tilfeller fatningen. Ha ubegrenset tålmodighet. Treng aldri motstanderen opp i et hjørne og hjelp ham slik at han ikke taper ansikt. Unngå selvrettferdighet som var det djevelen selv - ingen ting gjør deg mer blind», skrev John F. Kennedy i en anmeldelse av boka «Deterrent or Defense» av den britiske militæranalytikeren Basil Liddell Hart. Det virker som et godt råd også til regjeringen Solberg når den skal meisle ut vårt nye forhold til Russland.

Powered by Labrador CMS