Kultur

Safari i særklasse

Afrikanske villhunder, smekre leoparder, dusinvis av morgenbadende elefanter. South Luangwa nasjonalpark i Zambia byr på noen av de aller beste viltopplevelsene i hele Afrika.

South Luangwa lever absolutt opp til sitt rykte som et av Afrikas mest spektakulære safariområder, med store elefantflokker. FOTO: CHRISTINE BAGLO
Publisert Sist oppdatert

Zambia har vært et av hovedsamarbeidslandene for norsk bistandspolitikk siden 1967. I South Luangwa-dalen har Norge bidratt med 300 millioner bistandskroner, for å bevare dyrebestanden, utvikle turisme, anlegge infrastruktur og gi lokalbefolkningen alternative leveveier enn krypskyting. I 2011 ble samarbeidet avsluttet, fordi parken nå klarer deg økonomisk. Man har også fått bedre bukt med krypskytingen, selv om det stadig er et stort problem.

- Hø-hø-hø-hø!

Flodhestene ler som fulle, gamle menn. Dype basstoner som treffer rett i mellomgulvet. Luangwafloden er bokstavelig talt proppfull av dem, noen sier at det skal være så mange som 50 per kvadratkilometer.

Himmelhøye ibenholttrær sørger for velsignet skygge på vakre Luangwa River Camp. Den ligger som et ekte Karen Blixensk oase på elvebredden, hovedpulsåren i South Luangwa nasjonalpark i Zambia. Konsentrasjonen av dyr som trekker hit i tørketiden er blant de største på hele det afrikanske kontinentet.

En krokodille ligger og slikker sol på en glohet sandtunge. Det er på slutten av regntiden, så den mektige floden er skrumpet inn til en grunn elv - men med vann nok i massevis til å holde liv i et av Afrikas aller beste dyreområder.

En rask banankakelunsj, og det er tid for ettermiddagssafari. Safariguide Yona Banda vrenger like godt den åpne sarafaribilen rett ut i elva, så vannet fosser. De 20-30 flodhestene blotter sitt metervide gap og viser tydelig at du itte skal trø for nærme.

- Men hvorfor er flodhestene så feite, de er jo til og med vegetarianere?

- De ligger jo stille og koser seg i vannskorpa hele dagen. Ellers blir de solbrente, forteller Banda.

Men undervurder dem ikke. Mange hevder at hippoene er de farligste dyrene i hele Afrika. Kom for alle del ikke mellom dem og det trygge vannet, når de går opp for å gresse om natten.

- Jeg fikk en etter meg en gang. Jeg lover deg at de kan løpe VELDIG fort! sier Banda.

Helt vilt

På den andre siden av bredden er det som å kjøre inn i Edens hage. Viltet formelig spretter rundt bilen, elandbukker, impalaer, kuduer og pukuer. Vi skremmer opp dusinvis av ekorn. Klukkende perlehøner virrer mellom buskene. To digre giraffer titter fram bak et akasietre og blunker mildt og vennlig velkommen.

- De fleste dyreartene her øker i antall, selv om de tellingene og observasjonene vi foretar er uformelle, forteller Banda.

Utsagnet bekreftes av en liten elefantfamilie som bestemmer seg å krysse veien rett foran bilen vår. Solen er i ferd med å farge dem røde.

Det lukter stramt og vilt av elefantpiss, dung og moskus. Revirene er grundig markert. En fiskeørn titter ned fra et krokete, dødt tre. Oser skjebne.

Dramatisk

Det er ikke regntid ennå, men et uventet tordenvær bygger seg opp. Vi rekker imidlertid en sundowner på bredden, mens solen blir blodig rød. Før den drukner i blålilla skyer og sølvskimrende kanter.

Når det første lynet flerrer himmelen, ser vi rett inn i de røde, lysende øynene til to hyener. Skrekkelige - men fascinerende. En katteulv med gribbeblikk. Glinsende, lange hjørnetenner.

Vi fortsetter safarien med en sterk lyskaster som våpen. I natten blir luktene enda sterkere, og mange dyr beveger seg bare ute nå. Som mungoer og svartflekkede snikekatter - og et enormt pinnsvin som brer piggene ut som en påfugl - nesten i samme størrelsesorden.

Se opp for flodhester

Vel hjemme venter et fantastisk gourmetmåltid.

- Vi bruker lokale folk som læres opp og stiger i gradene, også på kjøkkenet, forteller vår blide britiske vertinne Polly Hosp, den eneste utlendingen her.

På Robin Popes safaricamper spiser du alltid med vertene og safariguidene, rundt et langbord med andre turister. Det gir god stemning.

Etterpå blir jeg eskortert tilbake til hytta.

- Det kan nemlig være flodhester på stien, forklarer Hosp.

Vekket av babygråt

Jeg forsøker å legge meg til den øredøvende lyden av sikader, insektsurr og rapende flodhester. Det rusler og rasler, tusler og tasler. Overalt! Føler meg littegrann alene nå. Ørepropper blir løsningen.

Klokken 3.36 våkner jeg av en gråtende baby. Uææææh. Uæææh! På taket, ved vinduet, ute på terrassen. Hva skjer? Spøkelser?

- Hahaha! Det var en bush baby! Et lite, hårete dyr med VELDIG store øyne. Det bor en på taket mitt også… Jeg skulle likt å drepe den! truer Yona Banda lattermildt dagen etterpå.

Elefantmarsjen

Grytidlig morgen, soloppgang. Natten uventede regnfall farger naturen et disig, nesten uvirkelig oransjerødt slør. Mellom de nakne, høyreiste trestammene marsjerer en elefantfamilie på et tjuetalls medlemmer, én og én, på rad og rekke. Nesten lydløst.

- De er «naugthy elefants», proklamerer Banda.

De har nemlig krysset elven og gått på raid blant de så usedvanlig fristende mangotrærne i landsbyene på den andre siden.

- Det er et stort problem. De skyr ingenting, og tramper gjennom hus og kan drepe mennesker som kommer i veien, sukker Banda.

Nå prøver de med chiligjerder.

En elefant uten snabel lusker også forbi i det fjerne.

- Den gikk i en viltfelle beregnet på antiloper, forteller Banda.

Naturens skuespill

Litt senere ved veikanten: En pytonslange er i ferd med å sluke en hare. Naturen på sitt mest grusomme, fascinerende. Og sånn går no dagan. Følge løvinnenens vifteformede jaktlag, fortsatt blodige om kjeften. Høre løvehannen kalle på kompisen sin, så vi får ståpels på innsiden av magen. Deretter, verdens vakreste gjensynsrituale, for noen koseløver!

En dag teller vi mer enn 65 eksemplarer. Knelende pumbaer med radiobilhaler. De elegante Thornicroft-giraffene må ha innkalt til fest, en dag kommer plutselig flere enn 25 ruslende. Vi blir vitne til kamp mellom hannene, den underlige dansen som handler om å få vristet den andres bein høyt over skulderen sin, så det truer med å brekke. Vi hyler som unger.

Leopardparken

Alle disse vidunderlige fuglene, koloniene av de karminrøde «biespiserene», de gnistrende blåråkene, de rare, lyserosa storkene. Leoparden som strever med å få med seg impalaen opp i et tre, gang på gang, vekk fra de frekke hyenene.

South Luangwa er en av de parkene i verden som har flest av de majeststiske kattedyrene, estimert én per 2,5 kvadratkilometer. Derfor møter vi også et team fra BBC, som er her for å lage en stor dokumentar om dem.

Langtur inn til det tusen år gamle baobabtreet, bredt nok til å sluke to store safaribiler.

Vakre villhunder

Like ved treffer vi på de afrikanske villhundene, som er svært utrydningstruet.

- De blir jaktet på, og bukker lett under for sykdom, forteller Banda.

Vi sitter i andektig stillhet, i likhet med de fem-seks andre safaribilene som har ankommet.

Fortsatt er det overkommelig med biler, folk og lodger i parken, selv om det kan bli en del trafikk i de mest populære månedene. Dessuten er alle svært nøye med å føle reglene, noe som gir en god følelse, siden dyrene får være i fred om de vil, spesielt når de har bytte. Her er det ingen som kjører en millimeter utenfor de flotte veiene, som blant annet er finansiert av norske bistandspenger. Det er heller ikke nødvendig. Det bugner av dyr på alle kanter.

Beste park

I nasjonalparken er det også mange muligheter for å oppleve dem til fots, noe som gir en egen nærhet og spenning. Faktisk var nettopp i denne parken at ideen om fotsafari oppstod.

- Dette er, etter Botswana, uten tvil det beste sted jeg har vært på safari, proklamerer tyske Lawrence, en tysk safarioperatør som har besøkt de fleste safarilandene i Afrika, som vi møter underveis.

Og det er uendelig romantisk. Få steder er stjernehimmelen større enn i her ute i jungelmørket. Som puster. Og lever.

Dagsavisen var invitert av Safari Opplevelsesreiser og Robin Pope Safaris.

Powered by Labrador CMS