Modig visuelt alvor

TEATER

«Brørne Løvehjarte»

Regi: Svein Sturla Hungnes

Scenografi: Even Børsum

Med: Emil Johnsen, Oddgeir Thune m.fl.

Det Norske Teatret, Hovudscenen

Med boken «Brødrene Løvehjerte» (1973) berørte Astrid Lindgren døden på en måte som tidligere var uhørt innen barnelitteraturen. Det skjer gjennom en sterk og modig skildring av to brødres kjærlighet til hverandre i en tid preget av sterke prøvelser. I Svein Sturla Hungnes‘ «Brørne Løvehjarte» på Det Norske Teatret vektlegges brødrenes store mot, enten det er i møte med sin egen redsel eller med fascistisk ondskap. Her får aktuell tematikk en blendende vakker scenografisk innpakning i fantasiframstillingen av landet Nangijala, som brødrene kommer til etter å ha forlatt sine jordiske liv. Jonatan løve tar den tæringssyke broren Kavring på ryggen og hopper fra de brennende flammene i stykkets første, realistiske del. Jonatan overlever ikke hoppet. Han venter ved elvebredden i Nangijala da broren følger etter. Her lever de i «leirbålenes og eventyrenes» tid, men eventyret i det vakre landet er også mørkt og farlig. I Kirsebærdalen trues freden av tyrannen Tengil som regjerer i nabodalen, og det finnes svikere blant dem. Siden Jonatan er fremst blant dem som kjemper for at det gode skal vinne, må Kavring overvinne seg selv for å følge broren når han tar seg inn i fiendeland.

Hungnes gjør brødrene til et naturlig midtpunkt i en scenografi dominert av store, hvite og florlette slør og seil som spilles på med lys og mørke. Dette grepet forsterker tematikken, ikke minst knyttet til det å ofre seg selv for å hjelpe andre. Even Børsums visuelle valg bryter med forestillingene om det hjemmekoselige og vakre som settes opp mot det truende og svarte. Her er scenen naken og svart, men lyset og seilene skaper formasjoner. I ridescenene er dans og performance en del av illusjonen, og disse er sammen med fossescenene blant de mest vellykkede illusjonene. Men Hungnes inngår kompromisser med handlingen for at den ambisiøse utformingen skal få spillerom. I oppsetningen rammes alvoret i stor grad inn, samtidig underspilles mange av detaljene og de mest slående vakre sekvensene til fordel for et par pussige disposisjoner. For eksempel tværes Kavrings møte med Tengils vakter ut ved hjelp av plump situasjonskomikk som sikkert er rettet mot de minste i salen. Scenene mot slutten, kampen mot draken Katla og Tengils styrker, er unnagjort før du rekker å skjønne hva som skjer. Verst er det at stykket ikke tar seg tid til å bygge opp varmen for figurer som Mattias, Jossi og selv Sofia. Deres skjebner gjør historien gripende, men her blir de lite annet enn grunne bifigurer som blafrer i forbifarten.

For den som kjenner historien blir ikke manglene avgjørende. Det kan være verdt å merke seg for den som velger forestillingen som barnas første møte med Lindgrens fortelling. For da vil man oppleve at «Brørne Løvehjarte» er storslått og vakkert lagt opp, med stort visuelt mot og ikke minst med to hovedroller som åpner forestillingen for publikum. Emil Johnsens Kavring viser en barnlig balansegang med den ni år gamle figuren som gir stor troverdighet i samspillet med Oddgeir Thune. Hans Jonatan er en blanding av staut mot og leken storebror, og særlig i sluttscenene er det stor nerve i spillet fra to aktører som vet å behandle Lindgrens budskap med innlevelse og respekt.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen