Kultur

Venstresidens styrke er ikke kampen for frihet, men for rettferdighet.

Jeg mener det er uklokt av venstresiden i politikken å gi seg inn i en diskusjon med høyresiden om hvem som har vært, eller er, flinkest til å fremme frihet. Jeg er redd for at dette er en diskusjon vi er dømt til å tape. Vi bør heller vri debatten o

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Arbeiderbevegelsens store prosjekt har dreid seg om rettferdig fordeling av godene. Dette har riktignok ført til langt større økonomisk og sosial handlefrihet for folk flest, men det har like mye dreid seg om frihet fra, som om frihet til. Jeg tenker da på frihet fra å måtte underordne seg selvbestaltede maktkonstellasjoner, frihet fra å måtte tigge seg til ting og frihet fra å måtte stå med lua i handa. Høyresidas frihet dreier seg om å ha frihet til å gjøre som man selv vil – nå i dag frihet til å kjøre hvor fort man vil med bil, til å drikke seg full når man vil osv. Det er jo dette som er FrP store mantra.

Et tilsynelatende sympatisk trekk ved høyresiden, er deres sterke vektlegging av folks rett til å velge selv, i alle livets sammenhenger. Dette er imidlertid et tveegget sverd. Det er ikke alltid lett å holde seg orientert om alle valgmuligheter og til å ha overblikk over alle konsekvensene. For et par år siden ble det gjennomført en stor undersøkelse i Sverige om psykiske lidelser blant eldre tenåringer. Konklusjonen var at hovedårsaken til omfanget av slike lidelser, var at ungdommene hele tiden ble stilt overfor mange uoversiktlige valg, slik som valg av utdanningsvei. Det er slett ikke alltid like lett å ha «friheten til å velge».

Det er ingen tilfeldighet at likestillingsradikalismen hører venstresiden til, mens livsstilradikalismen hører hjemme på høyresiden (og i Dagbladet). Dette har nær sammenheng med de to formene for frihet som er omtalt over – den ene basert på ønsket om rettferdighet, den andre om ønsket om fri utfoldelse. Det er her det virkelige skillet mellom høyre og venstre går, og det er et dypt skille. Høyresiden har alltid hatt problemer med å forstå kravet om rettferdighet. De kaller det gjerne misunnelse. Privilegerte mener alltid at de fortjener å ha sine privilegier, selv om det skulle dreie seg om bonuser i multimillionstørrelse.

Jeg tror for øvrig at opprøret mot diktatoriske styremakter i muslimske land, eller det omfattende hatet mot vestlige land, i særdeleshet mot USA, dreier seg om rettferdighet, mer enn om frihet. Muslimene føler trolig at de blir overkjørt av de sterke økonomiske kreftene i Vesten og at deres gamle, ærverdige kultur blir erstattet at vestlig dekadanse. Jeg tror også at man ønsker økonomisk rettferdighet innad i diktatoriske land, like mye som noe annet. Ønsket om rettferdighet er en sterk kraft, og minst like viktig som friheten til å gjøre hva man vil eller retten til alltid å velge. Jeg vil tro at mange fattige føler det slik.

Powered by Labrador CMS