Kultur

Kirken i nedoverbakke

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En NTB-melding (21/3) sier at dåpstallene i Den norske kirke i løpet av 30 år har gått ned fra 97 % til 62 % av hele befolkningen. Dette betyr en nedgang på hele 36 %. (Dessuten: av de døpte blir en stadig synkende prosent konfirmert – fra 90 % til 83 % de siste 15 år). Paul Erik Wirgenes (fra Kirkerådet) mener at tallene om nedgang i dåpspraksis kan forklares med den økte innvandringen i Norge, og at mange barn blir døpt i andre kirkesamfunn.

Er dette en god nok forklaring? Bildet er utvilsomt sammensatt. Men hovedgrunnen ligger sannsynligvis på et mye dypere nivå, nemlig: hvor relevant er kristent trosinnhold for den norske kvinne og mann anno 2014?

Generelt høyere utdanningsnivå, opphør av kirkens mediemonopol, stor informasjonstilgang for folk flest, fremvekst av vitenskapsgrener som sosiologi, antropologi, psykologi, et relativt høyt velstandsnivå – alt dette er faktorer som har skjøvet religiøse dogmer og plikter i bakgrunnen.

Hvem tror på – og retter sitt daglige liv etter – den ‘lille bibelen’: «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»? Vi har ingen statistikk her, men prosenten kan ikke være spesielt stor.

Hvem tror på helvetet, den evigvarende pinen for dem som vender Gud ryggen? Går vi to-tre generasjoner tilbake, var angsten for helvete noe som holdt folk på plass i folden. I dag er helveteslæren systematisk underkommunisert. Nå er dette kirkens strategi, fordi de har skjønt at folk syns helvetesforestillingen er for drøy. I et lengre perspektiv, er også dette en årsak til at statistikktallene peker entydig nedover.

Men vi kan også snu problemstillingen. At det fortsatt er 62 % av befolkningen som initierer sine barn inn i et trosunivers med ånder, engler og djevler, og evig liv etter døden, er et oppsiktsvekkende høyt tall.

Dette kan forklares med at tradisjoner lever sitt eget – ofte ubevisste – liv, og lar seg ikke endre over natten. Et annet element er selvfølgelig økonomien. Staten betaler milliarder i året for å holde liv i religioner (livssyn). En interessant lakmustest kunne vært å innføre et skattesystem der den enkelte må bestemme om han ønsker å betale «religions- eller livssynsskatt» – eller ikke, basert på om han er medlem i et trossamfunn eller ikke.

Vi har selvsagt ingen statistiske data på en slik hypotetisk ordning. Men vi kan med høy grad av sannsynlighet anta hva som vil skje: en kolossal avskalling. Den bastante motstanden fra kirkesamfunn mot en slik ordning underbygger denne antakelsen.

Rudi Kessel

Forfatter og skribent

Powered by Labrador CMS