Vinter-OL til Sarajevo!

Jeg var nesten fylt syv år da vinter-lekene i Sarajevo startet. Likevel husker jeg bildene på NRK med overaskende tydelighet. Snøstormene som herjet, den skumle maskotten Vučko og ikke minst Eirik Kvalfoss sine tre medaljer. En god del år senere, undret det meg hvordan det kunne ha seg at denne samme byen var beleiret, samtidig som vinter-OL på Lillehammer pågikk. Byen var beleiret hele 44 måneder fra 1992-1995, den lengste beleiringen i moderne historie, og kostet over 10 000 innbyggere livet. Krigen var katastrofal for Sarajevo og Bosnia-Hercegovina. Gamle venner ble fiender, gamle lik ble som nye. Folk slo hverandre i hodet med argumenter fra fortiden.

Tilbake til historien. Sarajevo, hovedstaden i Bosnia-Hercegovina, var på slutten av 70-tallet i tøff konkurranse med Sapporo, Falun/Gøteborg og Chamonix om tildelingen av vinterlekene i 1984. Med kun tre stemmers margin i andre runde falt valget på Sarajevo, foran forhåndsfavoritten Sapporo. Vinter-lekene skulle for første gang i historien arrangeres i en kommunistisk stat. Men denne gang uten vestlig boikott, som ved sommer-lekene i Moskva (1980).

Tildelingen kom imidlertid bardus på Jugoslavia, den aldrende landsfader Tito og ikke minst innbyggerne i Sarajevo. Men ingen utfordring var for stor for kommunistpartiet, det var bare å brette opp ermene og sette spaden i jorda. Tildelingen og selve lekene skapte enorm begeistring på tvers av etnisk og religiøs tilhørighet i Jugoslavia. Det kan blant annet illustreres ved at et overveldene flertall av byens innbyggere, i en folkeavstemning, ønsket å bidra med en ekstra "OL-skatt". Riktignok bare 2% av brutto lønn, men over 4 år. Kanskje det kan være en idè for Oslo 2022 ? I 2014 synes det å skape mer begeistring dersom man skrinlegger enhver plan om å arrangere OL.

Kvelden før vinter-lekene skulle starte i Sarajevo stod imidlertid arrangørene i Sarajevo overfor ett stort problem: snø. Men iløpet av natten 19.februar 1984 herjet en voldsom snøstorm, og dagen etter måtte tusenvis av frivillige, studenter og soldater frem med snøskuffene slik at lekene kunne starte som planlagt. Det samme skjedde under snøkaoset i Sarajevo for et par år siden, da det ila et par dager kom nærmere to meter snø. En sånn kollektiv snømåking med snøskuffer og spader kunne aldri skjedd i Oslo. Her virker det som at vi er mer opptatt av å melde fra til ansvarlig etat om manglende brøyting, eller hvorvidt ansvarlig brøyteaktør (kommunal, privat?) har lov til å brøyte snø inn på private eiendommer. På Balkan står fortsatt kollektive verdier sentralt.

Åpningsseremonien ble avholdt på Koševo Stadion, ett av mange flerbruksanlegg som ble oppgradert i forkant av lekene. Gjenbruk av stadion. Stadion heter idag Asim Ferhatović Hasem Stadion, til minne om den legendariske spilleren på fotballaget FK Sarajevo på 60-tallet. Det ble en relativt beskjeden men intim åpningsseremoni, sammenlignet med lekene 30 år senere i Sotsji. Riktignok hadde rundt 50 000 tilskuere funnet veien i snødrivet, langt færre enn de drøye 60 000 som et par år før fikk se fotball-derbyet mellom FK Sarajevo og FK Željezničar.

Vinteridrett har aldri vært særlig populært på Balkan, og mange lokale bosniere ble derfor overasket over tildelingen. Jugoslavia var jo ingen vintersportsnasjon, de hadde ikke en eneste medalje å vise til fra tidligere vinter-leker. Dessuten ble OL-flagget heist opp ned under åpningsseremonien, på ekte Balkan vis. Men lekene ble likevel en suksess, ikke bare for vår egen Eirik Kvalfoss som tok hele tre medaljer under lekene (gull på 10 km, sølv på stafetten og bronse på 20 km).

Totalt ble det investert omkring $140 millioner i ny infrastruktur og indrettsanlegg, omkring 350 ganger mindre enn i Sotsji. Til sammenligning kostet lekene på Lillehammer omtrent åtte ganger så mye. I absolutte beløp riktignok. Blant annet ble Skenderija, et kultur og sportssenter midt i byen gjort om til en ishockeyhall. Gjenbruk igjen. Dette senteret ble historisk brukt til gigantiske konserter, Sarajevo var tross alt musikkhovedstaden i Jugoslavia. Det var blant annet her den store musikeren Dino Merlin startet sin karriere. Mange hevder imidlertid at det var kun to individuelle karrieremuligheter i sosialistiske Jugoslavia på denne tiden: innenfor sport eller kunst. Den overlevde såvidt krigene på 90-tallet, men kollapset paradoksalt vinteren 2012 da byen igjen ble rammet av et voldsomt snøfall.

Før vinterlekene i 1984 ble det dessuten reist en helt ny innendørs ishall, Zetra. Ingen viste på det tidspunktet dets skjebne bare få år etter. I denne hallen ble det under lekene blant annet avholdt isdans, hvor det historiske engelske paret Torvill & Dean oppnådde høyeste score i pardans noensinne i OL-sammenheng. Hallen ble bare åtte år senere delvis ødelagt av serbisk artilleri og ble i løpet av krigen benyttet som lager og likhus. Deler av tresetene fra stadion ble dessuten brukt til likkister. Den omkringliggende Olympia-parken ble på 90-tallet gjort om til en gigantisk kirkegård med tusenvis av hvite gravstøtter. Selve ishallen er idag, med internasjonal støtte, gjort om til en flerbrukshall med et eget OL-museum som åpnet i 2004. For bare et par uker siden returnerte Torvill & Dean for å minnes både OL i Sarajevo, men ikke minst de over 10 000 innbyggerne som ofret livet i perioden 1992-1995.

Men den største fordelen med vinter-OL i Sarajevo var geografisk og nærheten til alle anleggene og skitrekkene. Byen var, og er, som skapt for vinteridrett med de omkringliggende fjellene Igman, Bjelašnica, Jahorina og Trebević. Her ble grener som langrenn, skiskytting, hopp, alpint og bob arrangert med stor suksess, i vakre omgivelser. Og Jugoslavia skulle dessuten få oppleve sin første olympiske medalje i vinter-OL noensinne, med den slovenske alpinisten Jure Franko. Det hele skapte hysteri blant hjemmefansen, og skapte et eget slagord i byen; Volimo Jureka nego bureka (vi foretrekker Jure foran børek). Det sier mye med tanke på børekens stolte historie på Balkan, og spesielt i Sarajevo.

Mesteparten av de øvrige utendørsanleggene ble ødelagt som følge av den 44 måneder lange serbiske beleiringen av byen i 1992-1995. Bobsled-banen ble av serbisk styrker omgjort til artilleri-stillinger, og er idag et dysert og fjernt minne om lekene for 30 år siden.

Det har de siste årene vært en debatt i Sarajevo omkring ny søknad om vinter-OL i byen. Mange mener at en slik hendelse kan skape engasjement og skape nye møteplasser, på tvers av etnisitet og religion. Lokale kritikere i byen mener imidlertid at den tapte olymiske ånd i Sarajevo, ikke utelukkende skyldes krigen på 90-tallet. Kunstneren Damir Nikšić, en kjent satiriker, hevder at over 20 år er gått uten nevneverdig innsats for å arrangere vinter-arrangementer, og at det viser at Sarajevo ikke er istand til å sette langsiktige mål og forpliktelser. Som jo tross alt vinter-OL er blitt.

La oss likevel håpe at Sarajevo igjen reiser seg som en vintersportsby, og en gang i nær framtid kan arrangere OL. I det minste noen verdenscuprenn i alpint. Men det er et lite og svært urealistisk håp. Bosnia-Hercegovina står idag bom fast i en økonomisk og politisk hengemyr, arbeidsledigheten er på drøye 40%. 2 av 3 ungdommer er uten arbeid og ønsker å reise bort. En gjennomkorrupt politiske elite har drevet stol-leken i over 20 år, under et politisk system som delvis er skapt av Vesten med Dayton-avtalen fra 1995. Innbyggerne i Sarajevo og Bosnia-Hercegovina, fortjener igjen å fremstå som vinnere. Fordi de fortjener det. Fordi OL kan begeistre og forene. Fordi OL må tilbake til folket. Fordi pampene i IOC bør tenke nytt, mindre pompøst.

Et lite steg på veien mot et potensielt vinter-OL har byen imidlertid tatt. I 2017 skal byen arrangere ungdoms-OL. Etter denne tildelingen ønsket enkelte krefter i byen og søke om OL i 2022. Men det randt ut i sanden desverre. På Balkan er ingenting stabilt. Alt er usikkert og flytende. Men jeg håper likevel de søker igjen, og at IOC seriøst vurderer et nytt OL på Balkan. Det ville blitt ett annerledes OL. La Bosnia-Hercegovina arrangere et OL, som et bidrag til forening og et håp om at landet ikke lider samme skjebne som Jugoslavia og splittes opp.

Men før det skjer noe langt viktigere, mer spennende og avgjørende for Bosnias identitet. Herrelandslaget i fotball, de bosniske dragene "Zmajevi", deltar i fotball-VM for første gang i historien. Jeg gleder meg allerede til åpningskampen 15 juni mot Argentina. Hajmo Bosno!