Hjertesukk fra en journaliststudent

Nå som eksamensperioden enda en gang ruller over det ganske land, mens tusenvis av studenter nileser side opp og side ned med notater, og snus- og røykforbruket når stadig nye høyder, sitter jeg her og reflekterer over mitt eget fag.

Jeg er journaliststudent på andre året ved UiN, og i år har vi et pensum på godt over 2000 sider. I utgangspunktet ikke noe problem, tenker sikkert mange, og jeg ville kanskje vært enig.

Problemet er at vi i løpet av semesteret har gjennomgått kanskje en knapp 1/4 som en del av undervisningen - resten har blitt "tatt opp" ved at vi i de forskjellige kursene har blitt oppfordret til å kjøpe ulike bøker og lese dem i løpet av kurset.

Jeg er for ansvar for egen læring og alt det der, men når fokuset på praktisk læring tar over såpass mye av semesteret at den eneste måten man kan holde tritt med pensum er å lese i helgene eller når man ellers måtte ha tid, begynner jeg å lure.

Totalt har vi hatt én såkalt "studieuke" i løpet av semesteret, men i praksis blir den aldri brukt til noe særlig annet enn ferie. Hadde vært fint med seminarer/kurs eller forelesninger med gjennomgang av pensum i den uken, tenker jeg. Eller i det minste en liste over hva man bør lese på.

Jeg vet ikke om dette er et problem med undervisningsopplegget på UiN, men jeg mistenker at det er et gjennomgående problem med journalistikkundervisningen ved mange universiteter.

Journalistikk er først og fremst et praktisk fag, hvor teorien først og fremst skal være til hjelp i praksisen (når man er usikker på om man bør identifisere en person, for å ta et enkelt eksempel).

Da bør den logiske konklusjonen være at eksamensformen først og fremst burde være praktisk, eller? Slik kan man prøve og feile, og på den måten vise at man har forstått pensum, i stedet for å streve med å huske notater som blir glemt i det samme man forlater eksamenslokalet.

Enten det, ellers burde man ha større fokus på å gjennomgå pensum i undervisningen.

På UiN virker de ikke å ha kommet til noen av disse konklusjonene, og jeg tror ikke det er et enkelttilfelle.

Det skal nevnes, for rettferdighetens skyld, at vi i løpet av semesteret har hatt mange forprøver (delprøver) - de fleste av disse har vært praktisk orienterte, noen har vært mer teoretiske. Man må bestå samtlige av disse for å kunne få gå opp til eksamen, men jeg sitter fortsatt igjen som litt av et spørsmålstegn: hvorfor skal et praktisk fag til syvende og sist evalueres teoretisk?

Jeg er interessert i innspill fra journalistikkstudenter og andre som studerer praktiske fag.

Det vil si, jeg begynner å lure på om journalistikk er et særtilfelle blant universitets- og høyskolefagene. Nettopp på grunn av at den praktiske biten er så viktig. Likevel er det ikke et praktisk fag slik som for eksempel bilmekanikk, hvor man går ut i lære etter et år eller to på videregående.

Journalister går jo også ut i lære! Det gjør hvertfall vi - kanskje journalistikk egentlig ikke er egnet som et universitetsfag?

Dét er en radikal tanke - jeg er antagelig ikke den første som tenker den, og forhåpentligvis ikke den siste som tar den opp.