Fiks meg, jeg er syk!

Hva skjer når vi blir syke her i dette landet, tror vi virkelig at vi ikke kan gjøre noe selv? Vi lener oss tilbake og legger våre liv i helse Norges hender, putter armene i kors og tenker, vær så god, jeg er deres, fiks meg?

Ikke misforstå, vi skal være evig takknemlig det faktum at vi som er syke får så god hjelp som vi gjør, vi trenger ikke dra langt av gårde for å se en helt annen verden. Jeg fikk kreftdiagnosen på en torsdag, onsdagen etter hadde jeg første runde med cellegift, Norge AS går så det suser.

Debatten raser om kreft og sukker, Fedon Lindberg stabbes ned med ordene ”han er bare ute etter penger”, seriøst? Kreftpasienter og andre fyrer seg opp, ”ikke ha dårlig samvittighet for det du spiser, kos deg med sjokoladen du.”

Med all respekt, når du står der med kniven på strupen, når du har fått beskjed om at du har en alvorlig sykdom som ikke kan helbredes, for eksempel brystkreft med spredning til lungene som jeg har, ja da våkner det gjerne noe i mennesket. Ja, tidligere var det ikke så nøye med denne forskningen, vi venter i x antall år til Norge har gjort noe forskning selv som vi kan stole på, så skal vi ta det opp til vurdering. Sorry, den tiden har ikke jeg, ei heller mange med meg.

Boken ”Kreft og terrenget ditt” av David Servan-Schreiber har undertittelen: hva kan du selv gjøre. Når jeg er på sykehuset så får jeg inntrykk av det er ikke så himla mye vi som pasienter kan gjøre selv, den kjøper jeg ikke, derfor sitter jeg her og leser bøker fra andre land, ser videoer, leser artikler, og sitter nå med troen om at der faktisk er noe vi som pasienter kan gjøre selv.

På sykehuset fikk jeg en haug med brosjyrer, blant annet en om kosthold, og vi leser om at pasienter får dårlig matlyst så da er det viktigste at de spiser noe, ikke så nøye hva. Men handler ikke dette om vaner? I Norge er vi vant med å stappe oss full av sukker, jeg som er foredragsholder ser mange flyplasser på min vei, og har jeg glemt å ta med meg egen mat så er jeg på tynn is. Der bugner det av baguetter, pizza og pølser med brød. Alternativene for en som ikke spiser så mye sukker er dårlig.

I mange år var jeg plaget med smerter og lite energi, vondt i magen hver gang jeg spiste. Helt til noen sa jeg kanskje hadde irritabel tarm syndrom. Det var som å komme til himmelen, å kutte ned på sukkeret, så da kreftdiagnosen kom fortsatte jeg som før. Jeg lever som en gourmet, koser meg med gode retter, baker mine egne deilige chocolate chop cookies og mandelkjeks. Det tar litt lenger tid, men hva gjør det, hva er det vi alle sammen løper etter egentlig? Hva er det vi skal rekke før vi dør?

Det er på tide å sette seg ned ved kjøkkenbordet som min bestemor gjorde mener jeg. Ta samtalene, men vi er så redde for å være åpne, tabu ditt og tabu datt. På sykehuset bruker de ikke ordet kreft og heller ikke ordet cellegift. Vi kaller det kur. Hva da, hårkur? I så tilfelle funker den dårlig for alt håret mitt er borte. Jeg kaller en spade for en spade, og min åpenhet gjør at jeg får kontakt med andre som har både den ene og den andre muligheten for meg.

Valgfrihet, ja hvis du har penger på konto da, til å reise utenlands for å prøve lykken, for veldig mange så er vi prisgitt det som gjøres her i landet, så da er det opp til oss selv da, om vi skal sitte med armene i kors eller om vi skal åpne opp og være mer nysgjerrig.

Nylig var debatten om HPV vaksinen igjen her, fordi foreldre får 3 dagers varsel på å bestemme seg om de vil at deres datter skal ta vaksinen eller ikke. Hallo, tas det som en selvfølge at mannen i gata ikke har egne meninger eller ønsker å undersøke saken nærmere? Norge AS har sagt at det er lurt å ta vaksinen så da gjør vi det her vi sitter i denne rosa boblen og legger hjerter på Facebook. Min datter tok vaksinen og jeg angrer ikke på det, men jeg vil ha valgfriheten og jeg vil ha tid til å bli klokere.

Vi er selv ansvarlige for egne liv, og vi som er ressurssterke må rope høyt for det vi tror på. Nylig fikk jeg en telefon fra Kirkenes Sykehus om at jeg ikke fikk lov å overnatte på sykehotellet, noe jeg ønsket fordi jeg ikke rekker siste fly hjem i dette langstrakte landet. Er jeg ikke syk nok tenkte jeg? Jeg ba om å få møte ledelsen neste uke når jeg kommer dit for ny cellegift. Dagen etter kom det telefon fra sykehuset, overnatting var fikset sa sykehuset. Jeg har økonomi nå til å betale for et hotellrom, men mange andre kreftpasienter har ikke det. Du skal være bra frisk for å være sjuk sies det. Vi må fighte for de som ikke er så friske.

Still spørsmål, vær kritisk, ikke godta alt uten å blunke. Vi sitter her og klager, og tenker på hvordan vi vil ha det, kun handling bringer oss noen steder. ”Sett denne på stausen din i en time” , eller skriv bh-fargen og andre kryptiske greier har aldri gitt en dritt til forskningen. Sist jeg sjekket så føler jeg at Norge er best på å se på seg selv, vi titter ned på vår egen navle, hva andre har gjort i andre land virker ikke så interessant, eller? Men gjett hva, vi har litt navlelo må sies, og kanskje skal vi løfte blikket vårt og se ut i verden, for der fins mange som gjør mye bra, og trenger vi seriøst finne opp dette kruttet på nytt?

Så jævla høy i hatten behøver jeg ikke være hele tiden, så jeg gjør mitt for å bidra til forskning her i landet. Jeg startet en rosa sløyfe aksjon som hadde som mål å bringe inn 75 000 kroner, cirka en krone pr finnmarking, målet er nådd, så da er mitt og andres bidrag en del av forskningen her til lands. Vi kan gjøre noe selv, hvis vi gidder, løfter blikket over tacoen og gullrekka, ser om det er noe vi kan bidra med.

Etter at vi er ferdig med å klage over hvor bortskjemte barna er som forventer alt servert på et sølvfat, ja da kan vi gjøre som bestemor mi sa da hun fikk kreft: ”Nei, det e ikke nokka å legge sæ ned Linda, her skal vi kjempe”. Ja for hun har opplevd krigen, hun hadde kjempet før. Noen sier at kreft ikke er en kamp, vel jeg kan ikke annet enn å se at det er en helsikas kamp! I følge sykehuset kan jeg ikke regne med ekstraomganger, men jeg har en annen plan, i troen på at jeg kan påvirke sluttresultatet, er jeg klar for å bruke skitne triks og muligens drive med kampfiksing under bordet, eller utenfor kamparenaen Norge. Men det er meg, så får hver og en ta sitt valg.

Lucky Linda Persen

Foredragsholder, livsnyter, kreftpasient.